DEBATT

Tar vi regjeringens signaler på alvor, er det grunn til å spørre om vi er i ferd med å få nye standarder for hva som er «normalen» i balansen mellom helse og frihet, skriver kronikkforfatteren.

Får vi friheten tilbake?

DEBATT: Når regjeringen innfører de sterkeste inngrepene i fredstid og samtidig slutter å snakke om rettigheter, er det grunn til å advare.

Publisert

Minervas redaktør Nils August Andresen kan med en viss rett utfordre byrådsleder Raymond Johansen på grunnlaget for innstrammingene i Oslo. Etter et halvt år med restriksjoner er det likevel regjeringen som har hovedansvaret for inngrepene i forsamlingsfriheten og som nå bør utfordres på grunnlaget.

Hva har Norge og Kina til felles? Begge fratar mennesker fundamentale friheter og griper inn i forsamlingsfriheten. Den avgjørende forskjellen er begrunnelsen.

Dette illustrerer hvor hårfin grensen mellom demokratiet og det autoritære kan være.

Det spørsmålet vi må stille vårt politiske lederskap etter et halvt år i krisemodus er: Er de fortsatt i stand til å se forskjellen?

Filosof Einar Øverenget skrev nylig på NRK Ytring at befolkningens frykt for viruset gjør demokratiet sårbart: «Frykten kan i neste omgang føre til en stilltiende aksept for svært autoritære grep i politikken.»

Hvis Øverenget har rett, blir det kritiske spørsmålet hvordan våre politiske ledere svarer. Regjeringens signaler gir grunn til uro.

Frykt og teknologi

Har det i vår moderne historie noen gang ligget bedre til rette for å utfordre demokrati og menneskerettigheter enn akkurat nå? Rettighetene er allerede innskrenket gjennom restriksjonene, og vi er blitt vant til det. Og som Øverenget peker på, er mange nå mer redde for viruset enn tap av frihet og menneskerettigheter. Samtidig står vi midt i en teknologirevolusjon der overvåking og gentesting gir myndighetene helt nye muligheter til å gripe inn og tilby deg «trygghet» i møte med frykten for sykdom.

Med unntak av sikkerhet og terrorbekjempelse er det nå knapt noe område hvor myndighetene får flere fristelser til å utfordre våre grunnleggende menneskerettslige friheter, enn nettopp helse.

En pandemi som legitimerer sterke inngrep, kombinert med velmenende politikere som vil verne om folkehelsen, er det perfekte springbrett over i en ny fremtid. Hvis vi da ikke er oppmerksomme og markerer hvor grensene går.

Det kritiske spørsmålet nå er derfor: Er restriksjonene begrunnet i at viruset har fremtvunget en legitim og unik unntakssituasjon, eller kan de gli umerkelig over i en ny standard i den løpende avveining mellom frihet og helse?

Frihet versus liv og helse

Det er ingen statsråder som ønsker å føre Norge i autoritær retning. Så er det heller ikke intensjonen det kommer an på. I en pandemi er det nok at man bare blir litt nærsynt når akutt krisehåndtering spiser prinsipper til frokost.

Kanskje er statsministerens tale til landsmøtet i Høyre en god illustrasjon på nettopp dette?

«For oss som styrer, er det en vanskelig balansegang. Hvis vi letter for mye på tiltakene, så vil viruset spre seg raskere. Hvis vi har for strenge tiltak, så vil flere miste jobben unødvendig. Og ingen kan si nøyaktig hvor grensen går», sa Solberg til partifellene i en tale som tydelig var stilet til hele det norske folk.

Nei, statsminister, dette handler ikke først og fremst om en balansegang mellom arbeidsplasser og smittevern. Alle forstår at vi må ta hensyn til økonomien. Men du har tatt dine borgeres frihet. Og i det øyeblikket det lovlige grunnlaget for disse inngrepene opphører, må du gi den tilbake.

Borgernes rettigheter har blitt usynlige i regjeringens krisehåndtering. Når en regjering som har tatt forsamlings- og bevegelsesfriheten fra borgerne, slutter å snakke om rettigheter, er det grunn til å advare.

«Liv og helse er det som betyr aller mest,» sa Solberg.

Friheten har imidlertid blitt verdsatt så høyt i moderne demokratier at vi gir avkall på muligheter til å redde liv hvis det kommer i konflikt med friheten. Vi nekter for eksempel forskere og helsemyndigheter informasjon om genene dine og privatlivet ditt, selv om det kunne gitt livreddende kunnskap.

Det må understrekes at staten også har en menneskerettslig plikt til å beskytte liv og helse ved en pandemi. Det er også et gode at vi verner om liv og helse, og at vi stiller solidarisk opp for å beskytte sårbare grupper. Regjeringens strategi ser ut til i store trekk å ha vært riktig.

Men for at inngrepene skal være innenfor rammen av menneskerettighetene, må de oppfylle definerte kriterier. De må ivareta et lovlig formål og være nødvendige og forholdsmessige. Det minst inngripende tiltaket som oppfyller formålet skal alltid velges.

Når hørte du sist en statsråd referere til disse kriteriene, og redegjøre for de vurderinger som er gjort for at inngrepene skal være lovlige?

Hvis du er i ferd med å sulte i hjel, aksepterer vi at du stjeler brød. Men har det blitt en vane å stjele brød, så er det fort gjort å fristes til å ta smykker også. Regjeringen har det siste halve året stjålet vår frihet, med god grunn. Men når de først har brutt seg inn i ditt private hjem, virker de svært lite opptatt av å definere forskjellen på brødboksen og smykkeskrinet.

Eller for å si det med jusprofessor Hans Petter Graver i hans nye bok Pandemi og unntakstilstand:

«Der demokratiet særlig legitimerer seg gjennom henvisning til representativitet og legalitet, legger autoritære makthavere vekt på effektivitet og sin egen fortolkning av folkets vilje og interesser. Stilt overfor en fare blir alle mer opptatt av effektivitet, og skillene mellom demokrati og autoritært styre blir mindre tydelige.»

Hva er normalen?

Men er det noen grunn til uro? Alle er vel enige om at vi skal tilbake til normalen så snart dette er over?

Tar vi regjeringens signaler på alvor, er det grunn til å spørre om vi er i ferd med å få nye standarder for hva som er «normalen» i balansen mellom helse og frihet.

Regjeringen viste med appen Smittestopp at den er villig til å bryte etablerte personvernprinsipper i kampen for helsa vår. Skal vi da fortsette å avslå søknader om kartlegging og forskning som kan forhindre mennesker fra å dø av aggressiv kreft eller annen sykdom?

For den som tror at dilemmaene pandemien gir oss er unike, tar feil.

Det er bare 11 år siden forrige pandemi, og potensielt dødelige virus har vi årlige besøk av.

Den bioteknologiske revolusjonen utfordrer oss nå med enda større kraft på det samme dilemmaet: Grensegangen mellom myndighetenes handlingsrom for å bekjempe sykdom og hensynet til din frihet og ditt privatliv.

I dette lyset blir regjeringens ubalanserte budskap et signal om manglende motstandskraft i møte med de enorme muligheter for «helsefremmende» inngrep som fremtiden vil friste oss med.

Alle generasjonene før oss har opplevd at myndighetene har misbrukt sin makt, til overgrep og overtramp mot mennesker og grupper. Det vil skje igjen. Vår jobb er å være på vakt, på hver vår post. Det ville vært befriende å få vite om regjeringen har lest vaktinstruksen og vil gjøre sin del av jobben.

Powered by Labrador CMS