DEBATT

I mange land risikerer gateaktivister livet i kampen mot diktatorer som nekter å rikke på seg. De har ingenting til felles med MAGA-gjengen på kongresstrappene, skriver Ivar Dale i Den norske Helsingforskomité.
I mange land risikerer gateaktivister livet i kampen mot diktatorer som nekter å rikke på seg. De har ingenting til felles med MAGA-gjengen på kongresstrappene, skriver Ivar Dale i Den norske Helsingforskomité.

Grab'em by the banana

Under onsdagens beleiring av den amerikanske Kongressen ble dramaet sammenlignet med valgprotester i «bananrepublikker». Da har man kraftig misforstått.

Publisert

Det begynte på CNN. Den Trump-kritiske kongressmannen Adam Kinzinger sa i et intervju at det som utspilte seg Washington, D.C. minnet om opptøyer i land som for eksempel Belarus. Jonas Gahr Støre nevnte ikke navn, men sa på NRK like etter at Trumps «ynkelige» avslutning på Capitol Hill ikke lignet bilder fra det USA vi kjenner, men fra «stater i oppløsning».

I min egen twitterfeed ble ekstremistene på kongressgulvet sammenlignet med sinte folkemengder i Kirgisistans endevendte parlament under en av landets tre revolusjoner. «Dette ligner jo Maidan i Ukraina!», skrev en annen. Mange mintes også roserevolusjonen i Kaukasus da en Trump-supporter stormet opp kongresstrappa med feil Georgia-flagg, som han antakeligvis bestilte etter et søk på Amazon. I fjor tok hundretusener til gatene i Belarus, eller Hviterussland, som landet fortsatt heter i norske ordbøker. Ikke for å tvinge gjennom presidentens vilje etter tap i et fritt og rettferdig valg, men fordi de kjemper for frihet fra en hensynsløs diktator. Demonstrasjonene, som pågår fortsatt, ble utløst av uhyre modige mennesker som reaksjon på valgfusk. Ekte valgfusk, ikke sludder. Under revolusjonene i Kirgisistan og Ukraina ga to hundre mennesker sine liv for demokratiet.

Sammenligningene med såkalte bananrepublikker er et godt påskudd til å se nærmere på dagsferske nyheter fra to land hvor det å kjempe mot makta er et nobelt og farlig anliggende. Førstkommende søndag avholdes nemlig både presidentvalg, parlamentsvalg og folkeavstemning ved foten av Tian Shan.

For vel ti år siden stormet kirgiserne inn i Det hvite hus, som presidentpalasset i Bisjkek kalles på folkemunne. Rundt 90 mennesker ble drept, mange av snikskyttere. Allikevel hadde Kirgisistans samarbeidspartnerne utenfor Sentral-Asia, deriblant Norge, store forventninger knyttet til den demokratiske utviklingen når kruttrøyken endelig la seg over annerledeslandet.

Nylig brøt folkelige protester ut på ny, men gradvis har håpet snudd til sunn skepsis. Favoritten til søndagens presidentvalg, Sadyr Japarov, satt inntil oktober i fengsel for kidnapping av en politisk motstander. Da filmbevis på grovt valgfusk begynte å sirkulere i sosiale medier, brøt det ut opptøyer. Japarov brøytet seg vei fra cella og tok over både statsministerposten og presidentembetet, mens den sittende presidenten steg til side for å unngå blodsutgytelse.

Japarov stiller nå formelt til valg mot over 60 konkurrerende kandidater. Mange er nok med litt for moro skyld, men også blant velkjente veteraner er det vanskelig å se reelle utfordrere til fengselsfuglen. Han har folkelig oppslutning og innflytelsesrike støttespillere med muskelkraft. I sin korte tid i president- og statsministerstolene før det ble skrevet ut nyvalg, ryddet ikke Japarov opp i pågående brudd på Kirgisistans menneskerettslige forpliktelser, tvert imot. Under de dramatiske dagene i oktober dro han en trømp og ba journalistene slutte å skrive så mye negativt om ham. Mange reagerte på en mulig trussel mot frie medier mellom linjene, også vi i Helsingforskomiteen.

På søndag vil Japarov også presse gjennom en grunnlovsendring for å fjerne det parlamentariske system som Kirgisistan har hatt siden 2010. Samtidig vil han styrke presidentens myndighet, og dermed sin egen makt, om han vinner valget. Hans støttespillere ønsker at «kirgisiske» verdier og tradisjoner får en opphøyet status i grunnloven, noe som kan gå på bekostning av kvinners rettigheter, og etniske og seksuelle minoriteter.

En spørreundersøkelse i Kirgisistan fant nylig at folk først og fremst bekymrer seg over fattigdom, koronavirus og korrupsjon, i den rekkefølgen. En annen konkluderte med at kirgisernes største bekymring er politisk ustabilitet.

Under sin store, årlige pressekonferanse før nyttår sa Russlands president Vladimir Putin at de stadige opprørene i Bisjkek først og fremst er en tragedie for det kirgisiske folk. I kulissene utøver nok Russland større innflytelse på det lutfattige Kirgisistan enn de makter å gjøre på deres felles naboland, Kasakhstan. Putin foretrekker stabilitet og forutsigbarhet i sitt nærområde. Det får han til kjedsommelighet under søndagens parlamentsvalg i Kasakhstan.

Amerikansk politikk ligger oss så nært til hjertet at den tidvis går i ball med vår egen. Donald og Erna, Joe og Jonas. Med kasakhstansk politikk er det gjerne som med tysk C-språk og sidemål, det skader aldri med en oppfriskning.

Nursultan Nazarbajev ble Kasakhstans leder i 1989, samtidig som unge Putin slukøret pakket KGB-kofferten sin i Dresden. Da han formelt sett takket for seg i 2019 og gikk over i en slags eterisk politisk tilstand som Nasjonens Leder, etterlot han presidentstolen til sin lærling, tidligere utenriksminister Kassym-Jomart Tokajev.

Forsamlingsfriheten, deriblant retten til å protestere fredelig og offentlig, er alltid tema når Kasakhstan skal opp i FN-høringer. En smal elite har monopolisert det politiske liv i landet og holder annerledestenkende utenfor gjennom arrestasjoner, forbud og oppdiktede kriminalsaker. Demokratiske reformer går uhyre sakte, tidvis baklengs, kanskje fordi man innser at reelt demokrati ville betydd slutten på regimet. Protester mot åpenbart valgfusk blir straks slått ned av opprørspoliti.

I 2007 tok regjeringspartiet alle setene i parlamentet. Senere har et par «regjeringsvennlige alternativer» også fått litt plass, mens reelle opposisjonspartier er forbudt som ekstremistiske. Da Trump ringte Georgias secretary of state for å be ham «finne» 11 780 ekstra stemmer, lot han seg kanskje inspirere av systemet i visse tidligere sovjetrepublikker. Man ser lett for seg Aleksandr Lukasjenko ta en tilsvarende telefon til borgermesteren i Grodno, eller sikkerhetspolitiet i Dusjanbe banke lederen for valgkommisjonen inntil han teller korrekt.

I mange land risikerer gateaktivister livet i kampen mot diktatorer som nekter å rikke på seg. De har ingenting til felles med MAGA-gjengen på kongresstrappene, selv om Ivanka, Eric og Donald Jr. riktignok er som hentet ut av en sentral-asiatisk presidentfamilie. Forskjellen er at Gulnara, Dinara, Rustam og Serdar fra henholdsvis Usbekistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Turkmenistan har til gode å oppleve at deres fedre må forlate presidentpalasset etter å ha tapt frie, rettferdige valg.

Takket være et sterkt demokratisk system, må amerikanernes very own Donaldbek Trumpabajev snart pakke trillebaggen og pelle seg ut av Det hvite hus. Modige aktivister over hele det tidligere Sovjetunionen kjemper videre for at de autoritære lederne Trump beundrer snarest tar samme veien.