DEBATT

Norges statsminister Erna Solberg og Kinas president Xi Jinping under et møte i Folkets store hall i Beijing 10. april 2017.
Norges statsminister Erna Solberg og Kinas president Xi Jinping under et møte i Folkets store hall i Beijing 10. april 2017.

Kina-politikken som skriker etter fornyelse

DEBATT: Kina under Xi Jinping har tatt dramatiske steg i retning av et totalkontrollert, ensrettet samfunn styrt av en maktelite uten legitimitet. Samtidig har Norges Kina-politikk vært preget av en unnfallenhet uten sidestykke.

Publisert Sist oppdatert

8. oktober 2010 kunngjorde Nobelkomiteen at fredsprisen skulle tildeles litteraturviter og menneskerettighetsforkjemper Liu Xiaobo. Kinesiske myndigheter protesterte heftig, og de politiske og diplomatiske forholdene ble skadelidende av Beijings hevntokt. DN avslørte at representanter fra Stoltenberg-regjeringen ivret for en todelt avtale med kinesiske myndigheter. Den hemmelige delen av avtalen er rystende: Norske myndigheter skulle arbeide aktivt for å unngå en ny nobelprisutdeling til en kinesisk dissident. Heldigvis satte Jens Stoltenberg ned foten for logringen for diktaturet.

Xi Jinping tar jerngrep

I august 2014 nektet Beijing å oppfylle sitt løfte om demokratisk valg av Hongkongs leder. Byens myndigheter slo ned protestene og flere fra opposisjonen ble idømt fengselsstraffer. I juli 2015 kom så massearrestasjonene av advokater og aktivister i Kina, omtalt av Human Rights Watch som et omfattende angrep på menneskerettighetsbevegelsen i Kina.

Disse eksemplene på overgrep mot grunnleggende menneskerettigheter i Kina er ikke løsrevne enkelthendelser, de illustrerer en langsiktig strategi om en sentralisert totalkontroll av det kinesiske samfunnet. I «Dokument 9» fra 2013 ble sentralmaktens behov for kontroll begrunnet med «sju trusler». Dokumentet må leses som et frontalangrep på alle sivile og politiske rettigheter, som demokratisk medbestemmelse, et uavhengig rettsvesen og ytrings- og pressefrihet. Ifølge «Dokument 9» må all publisering underkastes disiplin mot den herskende klasse i Beijing. «Dokument 9» er en oppskrift på et altomfattende totalitært diktatur.

Solberg-regjeringens kalde skulder og svik mot havretten

Etter valgseieren i 2013 ble det klart at regjeringen Solberg hadde til hensikt å føye seg etter diktaturets krav. Da Dalai Lama besøkte Norge i mai 2014, nektet representanter for regjeringen å møte ham. Et samlet Høyre vendte kappen etter den kalde vinden fra øst. Med støtte fra Arbeiderpartiet.

Den spirende norske lydigheten mot Beijing kom også til uttrykk internasjonalt. I 2016 dømte tvistedomstolen i Haag i favør av Filippinene i en sak om kinesisk annektering i Sør-Kinahavet. Domstolsbehandlingen skjedde på bakgrunn av FNs havrettskonvensjon, som Norge tradisjonelt har vært en svoren tilhenger av.

Kina motsatte seg behandlingen i tvistedomstolen, men en rekke land, blant annet et samlet EU, uttrykte støtte. Flere ikke-medlemsland i Europa sluttet seg til EUs uttalelse fra mars 2016, men Norge var ikke blant dem. Etter at tvistedomstolen la fram sin konklusjon, kom EU med en støtteerklæring til dommen mot Kina, også denne uten tilslutning fra Norge.

Knefallet for diktaturet: Felleserklæringen

19. desember 2016 offentliggjorde regjeringen dokumentet som vekselvis blir omtalt som «Normaliseringsavtalen med Kina» eller «Felleserklæringen». Punkt 3 innledes med «The Norwegian Government fully respects China’s development path and social system, and highly commends its historic and unparalleled development».

I 2016 besto Kinas sosiale system av en tvungen ensretting av samfunnet, med buddhistiske tibetanere og demokratiske hongkongere som kjente ofre. Alt etter oppskriften fra «Dokument 9». Mot dette bakteppet hyllet regjeringen utviklingen som «historisk og uten sidestykke». Et norsk farvel til arbeidet for universelle rettigheter i Kina, slik de framgår av FN-konvensjoner, var et faktum.

Sitatet over fra punkt 3 er dessverre ikke på noen måte enestående. Like etterpå framgår det at regjeringen «fully respects China’s sovereignty and territorial integrity».

Løftet om respekt for kinesiske myndigheters territorialkrav hadde regjeringen demonstrert et halvt år i forveien, da den kastet havrettens prinsipper på båten og stilltiende aksepterte at Kina kunne fortsette med sine annekteringer i Sør-Kinahavet, i strid med dommen i tvistedomstolen.

Felleserklæringen etterleves

Sommeren 2017 var nobelprisvinner Liu Xiaobo dødssyk. EU-parlamentet vedtok en resolusjon som forlangte en betingelsesløs løslatelse. Regjeringen møtte situasjonen med en sjokkerende taushet. Da Liu døde 13. juli, valgte Erna Solberg å uttrykke sorg, men unnlot å kritisere behandlingen Liu hadde vært utsatt for.

Det siste året har regjering blitt noe mer kritisk, men kritikken er oftest innpakket og indirekte. Norge støttet en erklæring i FNs menneskerettighetsråd som kritiserte Hongkongs sikkerhetslov, beklaget utestengelsen av opposisjonspolitikere fra byens lovgivende forsamling, kommenterte en massearrestasjon av opposisjonspolitikere, og sluttet seg til en EU-erklæring med kritikk av en ny valgordning som desimerer folkets innflytelse.

Etter stengningen av opposisjonsavisen Apple Daily og arrestasjonen av flere medarbeidere kom det en internasjonal fordømmelse som Norge ikke sluttet seg til. Regjeringen er fullvaksinert mot å la diktaturets overgrep få følger: Hvordan kan en videreføring av EFTA-avtalen med Hongkong forsvares når forutsetningene er lagt i ruiner?

I Øst-Turkestan/Xinjiang er det bygget hundrevis av interneringsleire siden 2016. Undertrykkelsen av uigurer og andre etniske minoriteter er av Human Rights Watch karakterisert som en forbrytelse mot menneskeheten. 22. mars innførte EU sanksjoner mot fire kinesiske tjenestemenn samt ett foretak. En uke senere sluttet Norge seg til sanksjonene, i en énsetningsmedelelse rettet til EU. Ikke på noe tidspunkt er det offentliggjort en skriftlig uttalelse fra Norge til kinesiske myndigheter om overgrepene.

Norges berøringsangst kom nok en gang til uttrykk ved et FN-møte 12. mai, da Norge som deltaker i Nordic-Baltic 8-gruppen fremsatte krav om at FNs høykommissær for menneskerettigheter må få full og uhindret tilgang til Xinjiang slik at overgrepene kan granskes: I motsetning til Sverige og Danmark kom det ingen offentliggjøring av Norges standpunkt fra UD.

Felleserklæringen kan og må settes til side

I Felleserklæringens punkt 4 står det at «China and Norway recognize that our two countries share broad common interests [...] Both sides will develop friendly relations on the basis of mutual respect».

Med bakgrunn i de grusomme overgrepene mot etniske minoriteter, og det hensynsløse overfallet mot pro-demokrater i Hongkong, er det uforståelig at regjeringen ikke for lengst har erklært at kinesiske myndigheter har forlatt våre «common interests» og undergravd gjensidig respekt.

Veien er klar for at Norge går bort fra Felleserklæringen, men regjeringens hyllest av det totalitære regimets sosiale system ligger fast. Dette er et system for brutal ensretting som gir internering av hundretusener i konsentrasjonsleirer i Øst-Turkestan og destruksjonen av Hongkongs autonomi. Utrolig nok har ikke disse realitetene fått regjeringen til å legge om kursen.

Milliarder, ikke mennesker

Mot slutten av Solbergs åtte år er et nytt land hjemsøkt av hevntokt fra Beijing: Australia. Landet har fornærmet Beijing med et rimelig krav om granskning av koronavirusets opphav. Som for ti år siden har kinesiske myndigheter altså valgt seg ut et offer, og har innledet en veritabel handelskrig mot Australia til tross for at de to nasjonene har hatt en frihandelsavtale siden 2015. I stedet for å vise solidaritet med likesinnede Australia og ta initiativ til en frihandelsavtale down under, velger regjeringen vår å holde fast ved sin unnfallenhet, og prioriterer heller forhandlinger med den herskesyke, avtalebrytende parten.

EU har frosset arbeidet med en investeringsavtale med Kina, og en handelsavtale ligger mange år inn i framtiden. Det er ubegripelig at Solberg-regjeringen søker å fjerne seg fra EU med planer for en snarlig signering av en frihandelsavtale med Kina.

Vi kan heller ikke regne med at det grove misligholdet av EFTA-avtalen med Hongkong blir påtalt. Solberg-regjeringen styrer videre med å legge virkelighetsfornektelse til grunn for sin Kina-politikk. Prioriteringen er milliarder, ikke mennesker. De 1,4 milliarder mennesker som nektes frihet og grunnleggende rettigheter bor for langt unna til at eksforfatter Solberg er villig til å la overgrep få konsekvenser.

Ny regjering, samme politikk?

Tilsynelatende lider Arbeiderpartiet og Senterpartiet av den samme realitetsfornektelsen som Solberg og hennes regjering. Til Klassekampen uttalte Anniken Huitfeldt (Ap) og Liv Signe Navarsete (Sp) nylig at Norge ikke bør blande sammen sikkerhets- og handelspolitikk. Ingen av dem reflekterer over hvordan vi bør bruke erfaringene fra frihandelsavtalen mellom Australia og Kina, eller at Norge vil bevege seg vekk fra Europa med en slik avtale. Ei heller tar de inn over seg at vi har å gjøre med en motpart som allerede har brutt én handelsavtale med EFTA og Norge. At frihandelsavtalen forberedes mot et bakteppe av gjentatt unnfallenhet overfor Beijing, får ingen oppmerksomhet fra de to ledende opposisjonspolitikerne.

Det kan virke som om Norge er dømt til en framtid med hodet dypt i sanden når det gjelder vårt forhold til diktaturet i Det fjerne østen. Heldigvis har de politiske ungdomsorganisasjonene et mer reflektert og verdibasert syn for sin Kina-politikk. Fremtiden tilhører ungdommen, lytt til deres krav om en realitetsorientering av forholdet til et Kina ledet av Xi Jinping!