Ekte sofaliberalere holder kjeft

Jeg ønsker det beste for Irans reformbevegelse, men lurer på om det likevel kanskje er best å holde meg i sofaen – og holde kjeft.

Publisert   Sist oppdatert

I 1622 skrev Sir Francis Bacon, i et England som slet med interne stridigheter, at den eneste måten å lege det hjemlige bråket på var «to engage the country in some popular quarrel abroad».

Helt siden den gang har det vært kjent for styresmakter av alle salg at det å konstruere eller finne en fiende utenfor egne grenser – reell eller oppdiktet – har sine fordeler. For det første kan man samle bak seg en usikker befolkning. For det andre kan man rettferdiggjøre å slå ned på hjemlig kaos med brutalitet, ettersom det kan fremstilles som det minste av to onder.

Thatcher opplevde dette med Falklandskrigen, hvor hennes popularitetstall hoppet fra de høye 20 til de lave 60. Det var jo plutselig argentinerne som var fienden da, ikke gruvearbeidere eller frimarkedsfanatikere. George Bush ville ikke i sine villeste drømmer hatt positive tall på nesten 90 i slutten av 2001 om det ikke var for de uvelkomne flyene som så sjokkartet trengte seg på New York. Og det spørs hvor mye krefter Putin ville brukt på Ukraina og Krim, om det ikke var for at han er aldri så littegrann redd for et Maidan-opprør i Moskva. Hans oppslutning har også steget som følge av eventyr utenfor egne grenser.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her