DEBATT

Skal media først gå i flokk, er det bedre at de går i flokk til støtte for demonstrasjonsfriheten enn det motsatte, skriver J.K. Baltzersen.
Skal media først gå i flokk, er det bedre at de går i flokk til støtte for demonstrasjonsfriheten enn det motsatte, skriver J.K. Baltzersen.

Virale demonstrasjoner

Vi har sett en demonstrasjon av medier som går i takt.

Publisert

Det slo ned som en bombe torsdag 12. mars: Norge skulle stenge ned. Vi fikk avstandsregler og forbud mot arrangementer. Vi ble frarådet «unødvendige fritidsreiser». Folk tok «hjemmekontor» på hytta. Vi fikk hytteforbud.

Hytte eller forsamlingsfrihet?

Folk raste over hytteforbudet. Det stred mot både reisefriheten og eiendomsretten nedfelt i Grunnloven, ble det fremført av enkelte. Men hva med arrangementsforbudet og forsamlings- og demonstrasjonsfriheten, også nedfelt i Grunnloven. Det var ganske så stille, selv fra en journaliststand og et kommentariat som man skulle tro var opptatt av slikt. Eiendomsretten er viktig, friheten til å reise likeså, men hvis man måtte velge ut én rettighet blant flere, ville ikke mange valgt forsamlings- og demonstrasjonsfriheten fremfor eiendomsretten og reisefriheten? Likefullt var det veldig stille om arrangementsforbudets forhold til nettopp forsamlings- og demonstrasjonsfriheten i selveste Grunnloven.

Vi hadde daglige pressekonferanser, til å begynne med var det til og med i helgen. Der ble det presentert både forbud og råd, men helt tydelig var det ikke. Journalister, som man skulle forvente hadde et bevisst forhold til presiseringer, satt på rikskringkastingens korona-Norge-rundt-sending og formidlet helsemyndighetenes anbefalinger tidvis som forbud. Man skulle tro de kommenterte en sportsbegivenhet, der presisjon ikke spiller så stor rolle fordi det er underholdning.

På krinkens lørdagsmagasin Ukeslutt idet mange nordmenn tok påskeferie fikk statsministeren uten å få spørsmål eller innvendinger lov til å uttale at avstandsreglene ikke var lov å bryte mot med henvisning til et brudd på karantenereglene som hadde gitt bot. Den kritiske journalistikken var vel der også borte på dugnad?

Hva var/er egentlig forbudt?

På pressekonferansene var det ofte en blanding av kosespørsmål og gjentagelse av spørsmål som egentlig var blitt besvart ved et tidligere spørsmål eller klargjort i hovedpresentasjonene. Spørsmål kunne også komme som tydet på at journalisten ikke hadde forberedt seg.

Mens vi «alle» trodde arrangementsforbudet var et forbud mot alle arrangementer, nevnte forskriften bare idretts- og kulturarrangementer, helt uten å definere hva man mente med kulturarrangementer. Greit nok, alle skjønner at en teaterforestilling eller en konsert er et kulturarrangement, men hva med et politisk seminar? At folk kan komme sammen for å diskutere politiske spørsmål, er en viktig del av vårt liberale demokrati. Det er en viktig grunn til at vi har forsamlingsfrihet, ikke bare demonstrasjonsfrihet, grunnlovsfestet. Men stille som graven var det nærmest fra et samlet journalistkorps om både forholdet til Grunnlovens rettigheter og de vage formuleringer og manglende definisjoner.

Sent på kvelden torsdag 7. mai kom det en oppdatert versjon av covid-19-forskriften. Da hadde nok en fugl visket en byråkrat noe i øret. Da kom det ikke bare en lettelse ved at arrangementer på 50 personer eller færre ble tillatt; det kom også et tillegg med «andre arrangementer», og en viss utbedring av de manglende definisjoner ved at ikke-utfyllende eksempellister for arrangementstypene ble gitt. I hovedsak uteble også nå journalisters kritiske tilnærming til det. De var vel fortsatt fullt opptatt med å være med på dugnad?

George Floyd

Men så snudde det brått og brutalt. George Floyd ble kvalt av en politimann i Minneapolis og døde. Demonstrasjoner og opptøyer spredte seg til nesten alle amerikanske delstater, og siden til andre deler av verden. Det kom også til Norge. Nå var det plutselig aktuelt med arrangementsforbudets forhold til Grunnloven, og kommentariatet kom frem og støttet demonstrasjonsfriheten.

Flere i offentligheten har stilt spørsmål om hvorfor politiet ikke grep inn. Det kan umiddelbart virke som en autoritær tendens, og det kan tyde på at det ikke bare er sunt for vårt liberale samfunn å ha vent seg til jevnlige pressekonferanser der myndighetspersoner står og forteller oss hva vi får, og hva vi ikke får, gjøre. Mulig vi her har et element til å legge til listen av konsekvenser av krisen og debatten om dem.

Så får vi høre at det er Grunnloven, ikke politiet, som tillater demonstrasjon. Det blir også litt problematisk. Er det bare det statens positive lover tillater, som er lov? Det kan bringe oss til en helt egen debatt om naturrett versus statens lover, noe vi kanskje burde ha mer av fremover nå som vi er blitt så vant til å gjøre som myndighetene sier. Det er bedre å si at Grunnloven sikrer retten til å demonstrere, enn at den tillater det.

Er det fortsatt noen som lurer på om mediene fortsatt går for mye i flokk? På den annen side: skal de først gå i flokk, er det bedre at de går i flokk til støtte for demonstrasjonsfriheten enn det motsatte.

Allikevel vil nok mange – forståelig nok – synes det er merkelig å prioritere politiske demonstrasjoner over levebrød, som har måttet lide for mange i måneder nå, og som for de aller fleste er noe som kommer før politisk engasjement i prioteringsrekken.