DEBATT

Liberal kompleksitet

DEBATT: Vi liberale er nesten forpliktet til å stå opp for retten til ikke å bli hudflettet for ens meninger, men vi er ikke forpliktet til å stryke fiender av demokratiet med hårene.

Publisert Sist oppdatert

Vi i Civita er ikke alltid enige om alt, noe som åpenbart er et sunnhetstegn for en tankesmie. For å illustrere dette skal jeg her kjekle litt med min kollega Lars Kolbeinstveit og hans innlegg Liberal intoleranse i Minerva forleden dag.

Ikke sånn å forstå at jeg er uenig i Kolbeinstveits hovedpoeng, som er at «i kampen for å verne om det liberale bør vi passe oss for å utdefinere meningsmotstandere. Toleranse handler om å holde ut meninger vi misliker sterkt».

Problemet for min del oppstår i en del uklarheter. Det gjelder grensedragningen mellom det Kolbeinstveit beskriver som å «holde ut» på den ene siden og det å «luke ut» på den andre. Men det gjelder også hans påstand om at der de liberale før var under press fra konservative, er det i dag kanskje særlig de konservative som er utsatt. Her bruker han også utestengelsen av Donald Trump fra Twitter som et – om enn sideveis – eksempel. Mer om dette senere.

Men først til uttrykket «liberal». Hva betyr det i dag? Den kanskje største utfordringen i den berømte polariseringen er jo at ytterkantene definerer så uforholdsmessig mye av den politiske/ideologiske katalogiseringen, særlig på sosiale medier. Her fremstilles titt og ofte «de liberale» som de egentlig autoritære, og det kommer både fra høyre og venstre. I tillegg har «liberal» blitt et slags busemannsbegrep om alt som har gått galt i verden, og den type tenkning kan komme fra de underligste posisjoner. Jeg tror det gir mening å bruke en vid definisjon av liberal. I kortform inkluderer begrepet da alle de som deler troen på det liberale demokratiets forutsetninger: Maktfordeling, ytringsfrihet, eiendomsrett og pluralisme. De politiske ideologiene lekker uansett som en gammel pram og har for så vidt alltid gjort det. Liberalisme og liberal i snever forstand er uansett bestående av en ganske liten minoritet i Europa.

Men den viktigste årsaken til å skille litt mellom snørr og bart her er etter min mening at det er nødvendig å finne en slags minste felles plattform i en tid der, som Kolbeinstveit selv skriver, (riktignok i klammer), «å forsvare det liberale demokratiet i en urolig tid med fremvekst av det autoritære».

Vi kan begynne med de konservative. Vi opplever et skisma på høyresiden, mellom liberale konservative og illiberale konservative. Det er et betydelig skille som selvsagt heller ikke er noe nytt i historien. Fra ulike nasjonalkonservative og høyrepopulistiske hold får vi høre at liberalkonservativ er å regne som et oksymoron. Her hører vi et ekko fra mellomkrigstidens reaksjonære tenkere, som forestilte seg en konservatisme uten det liberale og der det liberale ble fremstilt som svakt, utsvevende, konstruert og uten røtter i det egentlige folket. De ønsket seg en antiparlamentarisk konservativ revolusjon for å kvitte seg med det liberale åket.

Det er konturene av denne tankegangen som har fått en ganske tydelig renessanse de senere årene. Ikke bare med Trump. I Ungarn og Polen sitter autoritære konservative med statsmakten, og de bruker den aktivt. Radikale høyrepopulistiske partier i Europa svinger frem og tilbake i oppslutning, men det er lenge siden de ikke kunne tas på alvor. Det er også grunn til å tro at ganske mange i Norge deler slike oppfatninger, i alle fall om man skal ta i betraktning den ganske store oppslutningen nettsteder som HRS, Document og Resett har.

Summa summarum: Å være en liberaldemokratisk konservativ i dag forutsetter at man også er liberal. Faktum er at en debatt om konservatismens «sjel» nesten er fraværende her til lands, selv om den nå er blitt ganske nødvendig.

Ikke sånn å forstå at jeg tror at Kolbeinstveit er uenig i det jeg har skrevet så langt. Likevel tror jeg det er viktig å skille mellom å ta litt feil og å ta veldig feil, i dette tilfellet blant konservative. Det er en vesentlig forskjell på å radbrekke en litt konservativ KrFer for gammeldagse syn og å kritisere folk på høyresiden som mangler demokratisk sinnelag eller mangler vilje til å kritisere «meningsfeller» som går til angrep på demokratiet. Vi konservative har i et hakkende kjør kritisert deler av venstresidens mer eller mindre lemfeldige omgang med det venstreautoritære. Sant å si er det sjelden jeg har fått høre at jeg er intolerant fra den kanten når jeg har skrevet om det, selv om det ikke har manglet på andre karakteristikker.

Det er ingen tvil om at vi opplever angrep på ytringsfriheten i form av sosial kontroll og utdefinering. Identitetspolitikk har fått betydelige konsekvenser i så måte. Likevel er det viktig å minne om at krass kritikk ikke nødvendigvis er det samme som å bli utdefinert verken fra ytringsfriheten eller ytringsrommet. Her ligger også en del av pluralismens rasjonale. Pluralisme er ikke fravær av konflikt, men heller aksept av konflikt. Spørsmålet er derfor når Kolbeinstveit mener intoleransen slår inn.

Vi kan sikkert være enige om at noen meninger og noen unnfallenheter er verre enn andre meninger og unnfallenheter, helt uavhengig av om det er lov eller ikke. Vi tolererer det meste i juridisk forstand, men kvesser pennen flittig når vi møter meninger som vi oppfatter som riv ruskende gale. Problemer oppstår selvsagt fordi det finnes mange ulike oppfatninger om hva som er riv ruskende. Noen mener for eksempel at J.K. Rowling driver med rent hat. Så hva gjør vi da?

Sånn sett er pluralisme utfordrende. Hvordan skal vi for eksempel forholde oss til folk som er autoritære? Til syvende og sist har vi ikke noe annet valg, som liberale, enn å forholde oss til det vi selv mener er rett og rimelig. Som liberale er vi nesten forpliktet til å stå opp for alles rett til ikke å bli hudflettet for meninger som er innenfor «normalparameteret», men vi er heller ikke forpliktet som liberale til å stryke fiender av demokratiet – eller lunkne demokrater – medhårs.

Sannheten er at mange av de mest nasjonalkonservative ikke tåler kritikk. Kritikk blir oppfattet som knebling, noe de har til felles med sine speilbilder blant de mest progressive identitetspolitiske kulturkrigerne. De har også det til felles at de slett ikke er fremmede for å kneble andre.

Det er de liberale som er under press fra alle kanter, herunder de liberalt innstilte konservative. Det er like mye gjeldende i kulturkrigen, som i teokratier, i litteraturens verden som i akademia. Det er globalt, regionalt og lokalt.

Så må det bare tillegges at når det gjelder utestengelsen av Trump fra Twitter, fikk vi se en ganske befriende (om enn litt irriterende) uenighet i ordskiftet. Mange «ytringsfrihetsfundamentalister» støttet utestengelsen og mange som er sterkt negative til Trump mente det var feil. Kanskje vi kan kalle det liberal kompleksitet?