DEBATT

Etter publiseringen av en kronikk hvor den republikanske senatoren Tom Cotton (bildet) argumenterte for å sette inn militæret mot demonstrantene ble det «borgerkrigslignende» tilstander internt i The New York Times. At avisen nå har beklaget publiseringen lover ikke godt for demokratiet i USA, skriver Eirik Løkke.
Etter publiseringen av en kronikk hvor den republikanske senatoren Tom Cotton (bildet) argumenterte for å sette inn militæret mot demonstrantene ble det «borgerkrigslignende» tilstander internt i The New York Times. At avisen nå har beklaget publiseringen lover ikke godt for demokratiet i USA, skriver Eirik Løkke.

New York Times undergraver meningsmangfoldet

I disse tider spiller mediene en spesielt avgjørende rolle for demokratiet i USA. Nettopp derfor burde vi forvente mer av den tradisjonsrike avisen.

Publisert

Politidrapet på George Floyd i Minneapolis og president Trumps katastrofale håndtering har utløst en alvorlig politisk krise i USA. Et allerede skyhøyt konfliktnivå har nådd kokepunktet. Dette illustreres daglig gjennom demonstrasjoner, men det reflekteres også i det offentlige ordskiftet. I The New York Times (NYT) har en kronikk fra den republikanske senatoren, Tom Cotton, der han argumenterer for å sette inn militæret mot demonstrantene, skapt «borgerkrigslignende» tilstander internt i avisen. Som følge av reaksjonene har NYT beklaget publiseringen.

Det lover ikke godt for demokratiet i USA.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Tom Cottons argumentasjon provoserer. Bruk av militære tropper mot egen befolkning vil antagelig skade legitimiteten til USAs væpnede styrker for mange år fremover. Dette i en situasjon hvor presidenten allerede har gjort ubotelig skade på samfunnet. Det finnes situasjoner hvor det å bruke militære styrker kanskje er nødvendig, men i denne situasjonen er det hinsides. Nettopp derfor er det positivt at så mange fremtredende militære selv anbefaler tilbakeholdenhet. Men én ting å være kritisk til Tom Cottons agitasjon; det er noe helt annet å ville nekte ham en plattform for å uttrykke meningene sine. For all del, New York Times har stor pågang på sine debattsider og må avvise de aller fleste innleggene de får. Ingen har derfor «rett» til å få publisere i avisen. Det er utelukkende et privilegium. Likefullt mener jeg at NYTs håndtering av denne saken er sterkt kritikkverdig.

Jeg skal i det følgende begrunne hvorfor.

1) Meningsmangfold er en verdi i seg selv. Dette høres banalt ut, og det er banalt. Men det å etterleve reelt meningsmangfold må også gjøres i praksis. Selvsagt går det en grense; avisen kan og skal ikke trykke ethvert bisart innlegg utelukkende for å uttrykke toleranse. Men Cottons argumentasjon er et interessant innlegg, selv om det er provoserende, all den tid han er senator og reflekterer holdninger som veldig mange deler. Hvis folk som Cotton og hans meninger ikke kvalifiserer for «verdig» debatt, da snakker vi om å ekskludere millioner av mennesker.

2) Det er viktig å utfordre leserne med standpunkter de ikke er enige i. En av de største truslene mot åpne debatter er faren for ekkokamre, der likesinnede møtes og sjelden blir utfordret på sine standpunkter. Nettopp av den grunn har store aviser som NYT et særlig ansvar på å utfordre sine lesere med andre tanker. Især gjelder det når sentrale senatorer står som avsendere. Uten sammenligning for øvrig: Jeg har få problemer med at NYT eller andre publikasjoner åpner for at Putin, Xi, Orbán, Hamas, Taliban eller andre fiender av demokratiet kan dele sine tanker. Ikke at de skulle få publisert hva som helst. Men rent prinsipielt vil det vært interessant å lese hva de tenker om politikk, både fordi dette er sentrale aktører, og fordi det er interessant å få lese alternative synspunkter. Å tilstrebe en åpen debattplattform betyr selvsagt ikke at publikasjonen er enig i ytringene som fremsettes; det betyr ganske enkelt at publikasjonen mener at ytringene har verdi og er interessante for dens lesere. Dette skillet er banalt, men debatten tyder på at man må insistere på og gjenta denne innsikten ofte.

3) Medier bør ikke la seg styre av frykt. En ting hadde vært om NYT avviste Cottons innlegg fordi de ikke fant plass til det. Men når avisen har valgt å trykke det, og sågar inkluderte et godt begrunnet forsvar av publiseringen fra debattredaktøren, som tar motforestillingene på alvor – og så ender med å beklage publiseringen – kan man mistenke at det er ikke er «editorial standards» som reelt sett er årsaken, men reaksjonen fra aktivistene. Å la seg presse til å ta andre hensyn enn substansen og relevansen, sender ut et uheldig signal. Denne saken er som et ekko av The New Yorkers idéfestival hvor redaktør David Remnick måtte trekke tilbake invitasjonen til Steve Bannon ettersom mange av medarbeiderne følte seg utrygge dersom Bannon deltok. Det var greit å diskutere ideer – forutsatt at ubehagelige ideer ble holdt borte. På samme vis har medarbeidere i NYT klaget over at de føler seg utrygge som følge av at Cottons kronikk ble trykket i NYT. Igjen, det er selvsagt forståelig at mange i NYT synes Cottons argumentasjon er ubehagelig, men virkeligheten kan ofte være ubehagelig. Debatt kan ofte være ubehagelig. Men det bør ikke i seg selv være styrende for NYT sitt valg av eksterne publiseringer. Avisens uttalelse om at Cottons kronikk «Did not meet our standards», kan fort bli en eufemisme for ikke å trykke innlegg som virkelig utfordrer lesernes synspunkter.

Mediene spiller en avgjørende rolle for demokratiet i USA. Særlig i disse tider. Nettopp derfor burde vi forvente mer av tradisjonsrike New York Times.