DEBATT

Rødt og revolusjon i et liberalt demokrati

Det er en smule urovekkende om norsk liberaldemokratisk venstreside anno 2021 ikke lenger er oppmerksom på grensepostene mellom den reformistiske venstresiden og dogmatisk sosialisme og kommunisme.

Publisert

Debatten går som den pleier om Rødt, AKPs ektefødte barn. Denne bevegelsen som fremdeles hjemsøker vårt land, for å jukse litt med Solstad. Rødt ble som kjent stiftet i 2007 etter nedleggelsen av partiet AKP, som en paraplyorganisasjon av tidligere AKP-ere og personer fra ymse kommunistiske sekter.

Men det skal ikke så store endringene til for å bli husvarme på norske venstreside. I dag er det mange som oppfatter Rødt som sosialdemokrater, anført av den sjarmerende, men ganske hardtslående Mímir Kristjánsson. Det er kanskje ikke så merkverdig, all den tid Rødt har jobbet for å fremstille seg som det opprinnelige sosialdemokratiets arvtagere.

I Dagsavisens leder (10.8.) kan vi lese at store endringer av det norske samfunnet er «helt legitime mål for et parti». Det er lov å ønske seg og arbeide for et annet samfunn, mener Dagsavisen. Det er vel egentlig et slags god-dag-mann-økseskaft-argument? Joda, det er lov å ønske seg store endringer av samfunnet. Det finnes også revolusjonære nasjonalkonservative, men er det greit? Er kommunisme greit?

Revolusjoner kan være så mangt, for eksempel mot tyranner (men de har ofte også vært opptakten til et nytt tyranni). De som ønsker revolusjon i et velfungerende liberalt demokrati, bør uansett by på litt kritisk distanse. For det er tanken på at vi lever i et brutalt og grusomt samfunn, som må røskes opp med roten, som motiverer folk til å mene at vi aldri må tilbake dit og til å se fiender i dem som vil bevare det.

Dagsavisen mener at vi ikke bør se til Rødts program, men heller deres dagsaktuelle politikk. Er det en tommelfingerregel som gjelder alle partier? Hva er vel et prinsipprogram, hvis det ikke er politikk? For øvrig er det ikke slik at Rødt som kommunister står og faller på ordet kommunisme, som det har vært strid om internt i Rødt. Rødt kan fjerne kommunisme fra programmet, men programmet vil fremdeles være kommunistisk. Hva hadde man forventet egentlig?

Rødt kan fjerne kommunisme fra programmet, men programmet vil fremdeles være kommunistisk.

Det første en kan si om Rødt og partiets programmer er at det aller meste handler om en kolossal interessekamp, mellom det som nesten konsekvent omtales som arbeiderklasse og kapitalklasse (hovedklassene). Det er klassisk marxistisk språkbruk, fra en annen tid, den gang kalt «hovedmotsetningen». Rødt definerer arbeiderklassen som de som selger arbeidskraften sin. Kapitalklassen er de andre. Det gjøres få forsøk på å skille mellom storkapitalister og lokale småbedrifter eller kiosken på hjørnet. Det er mellom de to klassene at den titaniske kampen skal stå, med revolusjon som den forløsende kraft.

De som fremdeles måtte tro at Rødt er venstresosialdemokrater, bør i langt større grad ta en titt på partiets programmer. For eksempel dette, fra Rødts prinsipprogram: «En reformistisk strategi vil aldri kunne føre til et sosialistisk samfunn. Kjerna i reformismen er ideen om at kapitalismen kan omdannes til sosialisme gjennom gradvise reformer ved å oppnå regjeringsmakt i et kapitalistisk samfunn.»

Det er altså «reformistene» Ap og SV som Rødt retter peppersprayen mot. Det er vanskelig å forestille seg at sosialdemokrater og venstresosialdemokrater får plass rundt bordet etter revolusjonen, noe de heller aldri fikk, for å si det forsiktig, i den kommunistiske erfaringen. Typisk nok er Jens Stoltenberg avbildet sammen med Siv Jensen og Stein Erik Hagen i Rød Ungdoms prinsipprogram, under den rubrikken som handler om å avskaffe kapitalismen. Det er kanskje ikke så rart at den samme Stoltenberg i sin tid uttalte at Rødt på vippen ikke bare var et problem for Arbeiderpartiet, men for hele landet.

Det er fremdeles merkverdig at nesten ingen norske sosialdemokrater har tatt til motmæle mot Rødts iherdige forsøk på å eie Gerhardsen. I storhetstiden ville sosialdemokratiske ideologer flydd i flint, nå ser det meste ut til å være i fri flyt. Kanskje noen kunne skrevet i Dagsavisen om det?

Det er fremdeles merkverdig at nesten ingen norske sosialdemokrater har tatt til motmæle mot Rødts iherdige forsøk på å eie Gerhardsen.

I sitt inneværende program, som ble vedtatt i 2019, har Rødt fjernet passasjen som omhandler Ap, SV og store deler av LO som borgerskapets lakeier:

«En stor andel av borgerskapet besitter posisjoner i statsap­paratet. I Norge dominerer borgerskapet media, deler av kulturlivet og mange interesseorganisasjoner. Deler av pam­peveldet i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner hører også til borgerskapet. Lederne i Arbeiderpartiet og SV arbei­der i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå.»

Men poengene er ikke borte, de er bare mer snirklete formulert:

«Historisk har vi sett at sosialistiske partier med en reformistisk strategi, har endt opp som systemlojale, og har forlatt målet om sosialisme når de har fått makt ... De revolusjonære hevdet på sin side at hvis arbeiderbevegelsen lot det kapitalistiske maktforholdet bestå, ville de positive reformene innen velferd og arbeidsliv være høyst utrygge framskritt som ville undergraves og angripes så snart den økonomiske makteliten kom politisk på offensiven.»

Sagt enkelt betyr dette at Rødt, som andre kommunister, ikke er fortrolige med valgresultater. De vil etablere et sosialistisk folkestyre som demmer opp for andre former for folkevilje. Sånn sett er intet nytt under solen.

Ungdommene i Rødt går enda lenger:

«Det er umulig å innføre reformer som opphever klassene. Stortinget er underlagt begrensninger som hindrer dette, og det ville møtt motstand fra kapitalistene. Derfor trengs det en revolusjon for å skape sosialisme. En sosialistisk revolusjon vil innebære en radikal endring av maktforholdene i samfunnet. Flertallet av befolkningen vil ta fra kapitaleierne makten over de viktigste bedriftene og institusjonene og på den måten få kontroll over statsapparat og økonomi. Dette betyr også at den statsformen som eksisterer under kapitalismen ikke kan eksistere i samme form etter revolusjonen. En stat i et klassesamfunn er bygd rundt interessene til den klassen som har makta, og kan ikke reformeres til å tjene andre interesser. Derfor må arbeiderklassen forme en arbeiderstat.»

Mens Rødt altså forsikrer oss om at reformer ikke er veien å gå, kan Rød Ungdom forsikre oss om at Stortinget mer eller mindre skal oppløses. Er det udemokratisk nok for Dagsavisen?

Det sier seg selv at Rødts «arbeiderstat» ikke er tuftet på pluralisme, slik det liberale demokratiet er. Forutsetningen, selv i den mest naive tolkning, betyr at «arbeiderstyrte» organer er sosialistiske. Faktum er at begrepet arbeiderklasse er et løst og diffust begrep, som kan bety alt fra helt alminnelige lønnstagere til å være en doktrinær betegnelse. Det er ingen tvil om hva Rødt legger i begrepet.

Eller som redaksjonsmedlem Mattias Bismo skriver i det Rødt-drevne marxistiske tidsskriftet Gnist:

«Allerede i første kapittel av Kapitalens første bok kommer han [Marx, min anm.] for eksempel inn på det han kaller en sammenslutning av frie mennesker, der alle ‘arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle krefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft’. En sammenslutning av frie mennesker er her ikke noe annet enn sosialisme eller kommunisme.»

For kommunister og venstreradikale betyr arbeiderklassen den fremtidige herskende klassen, men neppe en arbeiderklasse som kan være katolsk, konservativ eller borgerlig. Enn si sosialdemokratisk (reformistisk).

I Norge har arbeiderklassen i all hovedsak vært en temmelig pragmatisk forsamling; sosialdemokratisk eller lyseblå, ispedd en dæsj nasjonalisme og bygdefornuft.

Likevel, for oss ikke-kommunister melder det seg gjerne et problem i møte med denne typen retorikk, nemlig at det kommunister omtaler som arbeiderklassen, verken nå eller gjennom historien har vært en entydig størrelse. Det har vært særlig merkbart de siste årene, der vi ser hvor sterkt tradisjonelle, for ikke å si reaksjonære, verdier står i det vi kan kalle arbeiderklassen. Arbeiderklassen er ikke særlige kommunistisk, rett og slett. De er tvert imot ofte den største velgergruppen ute til høyre. I Norge har arbeiderklassen i all hovedsak vært en temmelig pragmatisk forsamling; sosialdemokratisk eller lyseblå, ispedd en dæsj nasjonalisme og bygdefornuft.

Det kreves ikke all verdens leseferdighet for å skjønne at Rødts «arbeiderklasse» egentlig er et annet ord for «sosialister». I den forstand at under sosialismen har arbeiderklassen funnet seg selv, sin indre kjerne, sitt rasjonale for å være arbeiderklasse.

Norske venstreradikale har alltid ment at institusjonene i det liberale demokratiet, altså i prinsippet maktfordelingen, er en stedfortreder for kapitalen og høyrekreftene. I en slik forestillingsverden er altså liberalt demokrati grunnleggende ideologisk, det vil si kapitalistisk. Derfor faller advarsler om å ideologisere staten for døve ører i slike miljøer. Rødt har ikke noe egentlig mot ideologisering av staten og statens institusjoner, det er bare feil ideologi som rår, slik de ser det. Det er kun den ideologiske sosialistiske staten (sosialistisk folkestyre) som vil kunne avskaffe kapitalismen, noe de i og for seg har rett i.

Dagsavisen gjør er nummer av at ordet demokrati er flittig nevnt i Rødts prinsipprogram. Det skal altså bevise at Rødt, slik Klassekampen også hevder, er et «vanlig parti». Det er en forbløffende historieløs tolkning av venstreradikalt lingo. Kan Dagsavisen finne begrepet «liberalt demokrati» noe sted?

Demokrati er som kjent et kjært begrep i den kommunistiske tradisjonen. Under den kalde krigen kunne kommunistiske stater kjennes igjen bare på navnet, oftere enn ikke med ordet demokrati i statsbetegnelsen, fordi de ofte smykket seg med å være reelle, folkelige demokratier (fun fact: Frasen folkets demokratiske diktatur er inkorporert i den kinesiske konstitusjonen).

Rødt vil altså ha revolusjon, innføring av den sosialistiske stat («... ha makta over alle viktige samfunnsområder) og avskaffelse av kapitalisme så lenge et flertall av befolkningen ønsker det. Det er nøyaktige det samme rasjonale som alle illiberale opererer etter, inkludert makthaverne i land som Polen og Ungarn: Gå til valg og legg beslag på den pluralistiske staten etter logikken argumentum ad populum. Men hvilket folk?

Maktfordelingsprinsippet er ikke bare ment som et bolverk mot tyrannen, men minst like mye mot majoritarianisme, altså flertallstyranni.

Det er dette grunnlovsfedrene både her og der advarte mot, og som er en viktig begrunnelse for maktfordeling, slik vi har i et liberalt demokrati. Maktfordelingsprinsippet er ikke bare ment som et bolverk mot tyrannen, men minst like mye mot majoritarianisme, altså flertallstyranni.

Rødt har et fascinerende overdrevet selvbilde. Sånn sett innfrir Rødt, som de siste dagene har omtalt kritikken mot dem som panikk på vegne av kapitalen. For den som tar seg tid til å lese Rødts programmer og uttalelser, vil raskt oppdage at partiet taler på vegne av folket. Eller rettere: Det egentlige (eller forestilte) folket. I så måte er Rødt utvilsomt Norges mest rendyrkede populistiske parti. Noen vil hevde at det er rart at et parti rundt sperregrensen erklærer seg selv som den fremste målbærer av folkets egentlige vilje. Særlig er det rart i en tid som preges så ettertrykkelig av flerkultur, motstridende verdier, identiteter, flytende sosioøkonomi, globalisering og pluralisme. Men dette er kjent retorikk i den venstreradikale tradisjonen. Rødt og dets forgjenger AKP er mestere i denne overmodige disiplinen. Det er nok heller ikke tilfeldig at vår mest bisarre kommunistsekt har tatt navnet Tjen Folket.

For den som vil snoke litt rundt i Rødts mer eller mindre intellektuelle omland, er nettstedet Gnist – et marxistisk tidsskrift, utgitt av Rødt, et godt sted å begynne. Her er det innslag av alt som kan krype og gå fra ytre venstre i Norge.

«Revolusjon er alt, alt annet er tøys ... Å ‘innføre’ sosialisme ved hjelp av parlamentarismen har jeg ingen tro på» (Janne Lisesdatter Håkonsen, medlem av Rødt). «Proletariatets revolusjonære diktatur virkeliggjør sosialismen og innfører det mest fullkomne demokrati for det arbeidende flertallet» (Dagbjørn Skipsnes, talsperson for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene). «Jeg opplever at studier av marxisme i Rødt, og på venstresida for øvrig, har blitt en hobby for spesielt interesserte og akademikere. Politiske studier er nødvendig for å utvikle en god politikk her og nå, og for å se hvilke veier vi skal velge for å kunne kvitte oss med kapitalismen som system. Her mener jeg vi må se på Rødts forhistorie og lære av den. AKP på sitt beste videreutviklet marxismen, og Kjersti Ericsson, Siri Jensen, m.fl. har bidratt med viktige analyser» (Siavash Mobasheri, leder av Rødt Oslo). «Indoktrinering. Alle mennesker i samfunnet må gå gjennom et tiårs heldags kurs og nesten alle går i tre år til. På dette kurset skal alle lære at det er demokrati i Norge fordi vi har storting og valg, men de lærer ikke at kapitaleierne bestemmer om du får jobb eller ikke. Jeg husker svært godt tid og sted for da jeg som 16-åring leste et lite hefte som jeg hadde fått låne av noen i Sosialistisk ungdomsforbund. Det handla om at klassesamfunnene hadde eksistert i en veldig liten del av menneskenes historie. Det gjaldt for arbeiderklassen å fjerne dette ødeleggende klassediktaturet og lage et nytt, klasseløst samfunn. Jeg blei så forbanna. Hvorfor hadde ingen fortalt at arbeiderklassen var viktigst, alle jeg kjente var jo med der» (Jorun Gulbrandsen, AKP og Rødt).

Alt som står i Gnist kan naturligvis ikke tilskrives Rødt alene, men det forteller oss noe om hva den kommunistiske rørsla i Norge er opptatt av, hva Rødt mener er relevant debatt og ikke minst hva vi har i vente etter den varslede revolusjonen der Rødt «sammen med sine allierte» skal «ha makta over alle viktige samfunnsområder».

Rødts programmer er fulle av demokratisk garnityr. Vi gis inntrykk av at selv om revolusjonen ikke er noe teselskap, skal det et flertall til, og dessuten vil alt være nesten som før etterpå. Vi skal alle være frie og meningsberettigede, alle vil yte etter evne og få etter behov, og arbeiderklassen skal styre sine egne bedrifter gjennom arbeiderråd. Riktig raust blir det når vi kan lese at «retten til å kritisere og til å være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme» (man kan jo spørre: Hvorfor er det nødvendig å programfeste dette?).

Å ta styring over samfunnets sentrale institusjoner kan ikke med den mest vidløftige fantasi tolkes som noe annet enn å skrote maktfordelingsprinsippet.

Men bunnplanken er like fullt denne: «Sammen med sine allierte» skal «arbeiderklassen utgjøre det store flertallet og ha makta over alle viktige samfunnsområder». Vel å merke under sosialismen. I 2014 lød programmet enda mer eksplisitt: «Arbeiderklassen kan ikke styre samfunnet etter sine egne interesser innafor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten. Derfor må det skje en revolusjon der arbeiderklassen gjør staten til sitt redskap for grunnleggende systemendringer, og tar styringa over bankene, de store selskapene og de sentrale institusjonene i samfunnet.» Å ta styring over samfunnets sentrale institusjoner kan ikke med den mest vidløftige fantasi tolkes som noe annet enn å skrote maktfordelingsprinsippet.

Men det er dette Rødt mener er en utvidelse av demokratiet.

Det er en gammel logikk som ligger i bunnen, nemlig den romantiske fantasien om at staten er folket, og at folket er staten. En slik symbiose er umulig, noe som er ganske innlysende. Megastaten, den som har direkte kontroll over politikk og økonomi, har gjennom historien vist seg å være utilnærmelig, treg og arrogant, og det er ingen samfunnsordninger som har klart å dyrke frem utilnærmelige og maktovergripende stater i større omfang enn de kommunistiske.

Sosialismens fiaskoer ligger ikke bare i idealene (som riktignok er virkelighetsfjerne), men i at de som forfølger disse idealene etter marxistisk ånd, oppfatter historien og menneskets plass i den som en prosess med et endemål. Mot slike historiske krefter kjemper selv gudene forgjeves. Derfor har staten raskt forfalt til en tonedøv, belærende og etter hvert dømmende koloss.

Det er også derfor Rødt, i likhet med de fleste andre tilsvarende venstrepartier, gjør sitt ytterste for å fortelle velgerne at de tidligere kommunistiske statene gjorde nesten alt feil (mange mener nok også det, men neppe alle). Dette til tross for at slike partier som regel har sitt nære utspring i bevegelser som dogmatisk dyrket slike maktkonstellasjoner, sist sett da Venezuela og det «21. århundres sosialisme» lenge var (nok) et fyrtårn. Rødt vil altså gjøre omtrent det samme som har vært forsøkt utallige ganger med katastrofale resultater, mens de forventer et helt annet resultat neste gang. Det finnes ord for slikt.

At Rødt har en annen virkelighetsoppfatning, og at det meste vil gå seg til, er en annen sak. Det kan forstås som en slags unnskyldning, men like mye noe som gjør det enda verre: Rødt vil ha revolusjon i et liberalt demokrati. De fleste forstår at det vil ha enorme omkostninger. Likevel har ikke Rødt den minste anelse om hvordan revolusjonen skal forvaltes. Verken som alternativ til tidlige tiders katastrofer, eller som økonomisk og sosialt prosjekt.

Ifølge Brønnøysundregistrene finnes det nesten en million selskaper i Norge, det vil si selskaper basert på aksjeselskapsmodellen, og hvis eiere altså må anses som kapitalister for Rødt. Det er nemlig profitt som driver denne modellen. Dette skal altså bli en saga blott dersom Rødt får flertall. Om aksjene skal overtas av staten eller om de skal nulles ut, får bli et spørsmål som må henge i luften, sammen med alle de andre spørsmålene om hvordan Rødts partiprogram skal gjennomføres i den virkelige verden.

Det finnes ikke noe liberalt demokrati verden uten markedsøkonomi. Og man kan like det eller ei, men uten næringslivet er det vanskelig å få penger inn i statskassa. Intet kommunistisk samfunn har vært selv-finansierende. Det blir nemlig ikke nye penger av å fordele gamle.

Uten næringslivet er det vanskelig å få penger inn i statskassa.

Rødt vil ha demokrati på arbeidsplassene, ikke helt ulikt Lenins «sovjeter» (arbeiderråd). Men også der hersker kontroll og det knurrende øyet. Det er de som er rette i trua, som får siste ord. Og for de av oss som har sett radikale aktivister i sving i større forsamlinger, så er dette ofte typer som ikke firer en tomme.

Rødts program er et totalt kaos. Som et rent tankeeksperiment, hvis Rødts program skal settes ut i livet: Så sitter du der da, med en revolusjon i fanget. Hva nå? Noen vil være i tvil, noen vil være pragmatikere. Noen vil kanskje tenke at det ikke helt var meningen at det skulle gå så langt? Da hjelper det ikke at mange i rørsla var med for moro skyld, eller at de bare ville ha en bedre verden. De mest dogmatiske vil garantert kuppe showet.

Rødt hater å bli påminnet om fortiden, det er ikke brukt så mye plass på det her. Men la oss ta denne: Kommunistiske stater, slike som AKP forgudet, forbød umiddelbart frie fagforeninger. Det gir vel ikke mening? Men begrunnelsen var logisk nok, sett fra kommunistenes side. Å streike mot staten var nemlig en selvmotsigelse, siden staten og folket var ett. Det var partiet som utførte folkets vilje gjennom staten. Du kan ikke streike mot deg selv. Dette var altså de offisielle begrunnelsene. I virkeligheten dreide det seg aller mest om at (rå) makt gir rett.

Mye av Rødts og andre kommunisters verdensbilde er et speilbilde på religiøs manikeisme. All verdens lidelse er å finne i ett fenomen, slik Rousseau oppfattet eiendom som det ondes stedfortreder. Bare vi kvitter oss med den, ordner det meste seg. Det har uten unntak endt i et kræsjkurs i menneskelig adferd.

Det bringer oss egentlig inn i det filosofene kaller et litterært syn på verden, der både folket og arbeiderklassen forstås som ideer og ikke av det vi vanligvis forbinder dem med, nemlig summen av alle de ulike menneskene som utgjør dem. Det enkelte individ blir slukt av grandiose fortellinger. Det er nok også derfor Solstad og en del andre begavede falt for ml-bevegelsen. Det er kanskje denne lettheten som får Solstad til å fnyse av ytringsfriheten og med sin uttalte forakt for det folkelige kan erklære at han først og fremst vil bli husket som kommunist. Og det etter et langt liv i en bevegelse som lenge sverget til Stalin. Når ideene omsettes i virkelighet, kan man bare trekke seg rolig og selvtilfreds tilbake til villaen fordi nesten alt er fortellinger. Historien er litterær.

Civita og borgerlige får stadig høre at vi skjelver i buksene over Rødts fremgang. Det illustrerer mest et altfor stort selvbilde som naturlig nok preger små bevegelser som tror de er folkekroppens navigatører. Rødt er selvsagt ingen trussel mot demokratiet vårt. Den litterære og flåsete tilnærmingen til egne postulater vitner dessuten om en bevegelse som er i spagat mellom romanse og ideologisk dogmatisme. Vi får for eksempel høre at kebabsjapper vil overleve revolusjonen, noe som er litt selvironisk, men som også er en slags innrømmelse av at revolusjonspratet ikke bare er tant og fjas.

Det farlige ligger i at Rødt – og oppslutningen om dem - bidrar til å ta lett på institusjonene i en utsatt og polarisert tid, men selvsagt også i at ideer og tankegods kan være farlige, på sikt, slik vi har debattert i det vide og det brede de siste månedene.

Isaiah Berlin mente at grunnsteinen i en rettferdig stat er verdipluralismen: At vi mennesker etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige. Det er også en slags grunnstein i det liberale demokratiet og pluralismen. Kommunister og andre millenarister har selvsagt tenkt i andre baner. Konflikt er til for å utkjempes og vinnes. Det handler om nullsumsgevinst.

Makt korrumperer, og det er få makter som korrumperes mer enn hos de som påberoper seg vidløftige universalløsninger på verdens skjeve tilstand. Som har sett lyset, så å si. Dessverre, kan man kanskje legge til. Det er vel kommunismens «godhjerte»; frihet, likhet og brorskap som gang på gang har vist seg å være deler av venstresidens største utfordring/floke når sosialismens plass i liberalt demokrati er tema. Sånn sett er nesten den naive ringen sluttet når gudebarnet til etterkrigstidens mest bisarre bevegelse blir pludret med.

Det skal sies at Rødt har jobbet aktivt for å myke opp det jakobinske budskapet. «Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier. En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten», sto det i Rødts program så sent som i 2014. Dette er jo reine ord for penga. Ikke bør eller kan avvæpnes, men MÅ avvæpnes. Det er borte nå, men skal vi tro at alle i Rødt har sluttet å tenke i de baner? Vi snakker jo ikke her om meninger fra steinalderen (den kalde krigen). Vi snakker heller ikke om at Rødt har endret syn på skatt eller veibygging i Norge. Vi snakker om et parti som for kort tid siden hadde programerklært statskupp i Norge.

Sett i lys av dette er det forbløffende naivt at mange på venstresiden er så raske med å «tilgi» Rødt og ønske dem velkommen inn i varmen. Det skulle altså gå syv år fra å erklære statskupp til å bli helt vanlige venstresosialdemokrater. Dette mens Vårt Land altså mener at Rødt er et mer normalt parti enn Frp.

Det skulle gå syv år fra å erklære statskupp til å bli helt vanlige venstresosialdemokrater. Dette mens Vårt Land altså mener at Rødt er et mer normalt parti enn Frp.

Et klasseløst samfunn der alle har det like bra og ingen kan tjene penger på andres arbeid, er jo dessuten en besnærende og vakker tanke for mange. Derfor er det ikke noe galt i at samfunnet ideologiseres, siden det er noe (nesten) alle egentlig ønsker.

Til slutt må jeg nesten gjøre oppmerksom på at Dagsavisen tar helt og veldig feil når de påstår at Civita har «glemt» Tybring-Gjeddes omfavnelse av Viktor Orbán. Ungarn har vært under Civitas lupe i ti år. Neste gang kan kanskje et enkelt google-søk være å anbefale, eller en tur innom Civitas hjemmeside, fremfor det som ser til å være klipp og lim fra Klassekampens leder?