Fra papirutgaven

Demokratiet i Europa

FRA NYE MINERVA: Demokratiet har blitt rotfestet i Europa fordi det har fungert: Levestandarden har øket år for år. Problemer er blitt løst. Hva skjer den dagen demokratiet ikke løser problemene?

FRA NYE MINERVA: Demokratiet har blitt rotfestet i Europa fordi det har fungert: Levestandarden har øket år for år. Problemer er blitt løst. Hva skjer den dagen demokratiet ikke løser problemene?

En generasjon etter at Eidsvollsmennene ga Norge dets grunnlov, ble Italia forenet til et demokratisk, konstitusjonelt monarki. Det ble et demokrati med skjønnhetspletter, slik det norske også var det: Kvinner var ikke fullverdige borgere; stemmeretten var dertil begrenset av betalt skatt og etter hvert av andre kriterier; landet var splittet i regioner med ulike interesser og ulikt utgangspunkt.

Med andre ord var italienerne ikke så ulike oss: Nasjonsbygging og jernbanebygging, konstruksjon av en nasjonal fortid og modernisering som forberedte landet på en industriell fremtid. Særlig fra slutten av 1800-tallet tok den økonomiske utviklingen av, og landet vokste raskere enn Norge. Italia var på mange måter en typisk – og vellykket – historie i den liberale demokratiske statsbyggingen i nasjonalstatens tidsalder. I valgene før første verdenskrig ble stemmeretten utvidet, og gjaldt i 1913 så å si alle voksne menn, om enn ennå ikke kvinner.

Men en høstdag for 90 år siden tok 39 år gamle Benito Mussolini makten i Italia gjennom å true med vold. Kongen fryktet borgerkrig om han nektet. Næringslivet håpet at de skulle klare å kontrollere Mussolini, eller at han ville la dem i fred. Folket var lei av den splittelse og vold som hadde preget Italia i årene etter første verdenskrig: bienno rosso, de røde årene fra 1919 til 1921. Mussolini avskaffet partidemokratiet og ytringsfriheten og etablerte et fascistisk diktatur. Det var det første, men langt fra det siste, fascistiske diktaturet i mellomkrigstidens Europa. Det fascistiske eksperimentet i Italia endte ikke før Mussolini hang opp-ned i et par kjøttkroker fra taket av en Esso-stasjon i Milano, et par dager før hans engang læresvenn og senere herre, Hitler, skjøt seg selv i en bunkers i Berlin.

Hvordan kunne Europa gå fra demokrati til diktatur så raskt? Spørsmålet er viktig, fordi svaret på det er avgjørende for et spørsmål som stilles stadig oftere idag, med blikket rettet mot Europas sørlige og østlige og kriserammede land: Kan det skje igjen?

Les også Janne Haaland Matlary «Ingen utsikt til integrasjon»

Demokratiers legitimitet
Det er ikke svært vanlig at demokratier faller. Autoritære regimer faller jevnlig, og erstattes jevnlig, om enn ikke automatisk, med demokratiske. At demokratiske regimer faller, og erstattes med udemokratiske, hører derimot med til unntakene i global politikk.

Men sjelden er ikke aldri. Demokratiske regimer faller. De faller sjelden helt uten motstand, enten det er kupp eller en gradvis utvikling i retning av det autoritære – men de faller: Portugal og Polen på 1920-tallet, Tyskland, Østerrike og Spania på 1930-tallet og Uruguay og Chile på 1970-tallet.

Demokratiske regimer faller. De faller sjelden helt uten motstand, enten det er kupp eller en gradvis utvikling i retning av det autoritære – men de faller.

Det er lett å tenke at demokratiet er åpenbart legitimt – den ene, åpenbart legitime – styreformen. Teoretisk sett virker det jo for eksempel rimelig at et styre nærmest per definisjon sees på som legitimt av et flertall av folket dersom et flertall av folket faktisk har stemt på de styrende. Eller: Det er rimelig. Spørsmålet er om det er nok.

For skjønt den teoretiske begrunnelsen er normativt viktig, har samfunnsforskere som har jobbet empirisk med politisk legitimitet, svært ofte supplert sitt forsvar for demokratiet med pragmatiske argumenter: Det fungerer. Demokratiet lar ideer bli diskutert, lar berørte parter komme til orde, og gir derfor over tid bedre policy og bedre resultater – økonomisk så vel som sosialt. Francis Fukuyama fremmer en slik tese i sin bok The End of History and the Last Man.

Mer skeptiske stemmer har rett nok alltid eksistert. Det finnes empirisk sett andre kilder til legitimitet enn folkestyre. Max Weber skilte mellom tre typer legitimitet: Tradisjonell legitimitet – kongen er konge fordi han er konge; karismatisk legitimitet – kongen blir konge fordi han får folk til å følge seg; og logisk-rasjonell legitimitet – kongen får ikke lenger hete konge, og utpekes gjennom prosedyrer man enes om fordi de kan forventes å gi gode resultater.

Demokrati hører i teorien selvsagt inn under den siste. Det som er slående, er imidlertid at i de eldste og best forankrede demokratiene er denne formen for legitimitet typisk supplert av andre former. Tydeligst er de nordeuropeiske monarker og det britiske Overhuset, som er bestanddeler i det hele som utgjør et styresett. At Overhuset mangler den logisk-rasjonelle legitimiteten, ble understreket allerede av Edmund Burke i hans Refleksjoner; legitimiteten kommer av dens historie og funksjon. Men på sett og vis gjelder dette hele det komplekset vi kaller ”rettsstaten”, og særlig grunnlover. Grunnlover følger ikke alltid de siste teorier om hva som er logisk-rasjonelt: De følges fordi alle aksepterer deres legitimitet.

I Norge fortsatte vi å votere i to kammer i parlamentet i 125 år etter at det sluttet å spille noen rolle. Så lenge måtte det gå før noen turte å endre selv en del av grunnloven som hadde sluttet å ha praktisk betydning. Men aller tydeligst er det kanskje i USA, der grunnlovens ordlyd har større betydning enn i mange europeiske land. Som et resultat ser vi høyesterettssaker som neppe ville kommet med en grunnlov som var skrevet idag – nå senest om Obamas helselov. Amerikansk konstitusjonell sedvane, med sine filibustere og kronglete regler for å godkjenne så å si alle viktige utnevnelser til forvaltningen, ville neppe heller blitt laget slik idag – i hvert fall ikke om man hadde sett for seg hvordan det ville bli brukt.

Likevel overholdes reglene: Grunnloven styrer i kraft av sin historiske autoritet. Intet Storting vil si at de synes grunnloven er upraktisk og unødvendig å følge; ingen vil forsøke å endre den med simpelt flertall i samme storting som forslaget fremmes i. Det er selvsagt mulig å argumentere logisk-rasjonelt for hvorfor grunnlover må følges, ved å henvise til hva som ville kunne skje om man tillot seg å bryte forutsigbarhetens fundament. Men jeg tror ikke det er mulig å forstå grunnlovenes posisjon i land som Norge og USA uten også å se på dens historiske og emosjonelle autoritet.

Norges demokratiske grunnlov er vårt arvestykke og vår stolthet, uløselig knyttet til prosessen med å bli en selvstendig nasjonalstat, og desto kjærere fordi vi under andre verdenskrig så den gå tapt. Det var på Eidsvoll flaggstangen stod naken, ikke på Løvebakken. Også i USA og Storbritannia har demokratiet karakter av nasjonal mytologi. De amerikanske grunnlovsfedrenes intensjoner studeres på samme måter som en talmudist leser skriftene. Britene har ingen grunnlov, men parlamentet i Westminster er med sin 900-år gamle historie så naturlig legendarisk at mytene nærmest spinner seg selv.

Uten alle disse faktorene som styrker legitimiteten til et styresett, står vi igjen med den logisk-rasjonelle begrunnelsen. Men denne begrunnelsen kan ofte være skjør, og den har i praksis alltid vært knyttet til ikke bare den normative begrunnelsen, men også til at demokratiet har levert resultater. I de vesteuropeiske landene har varig demokratisering falt sammen med lengre perioder med sterk økonomisk vekst: Industrialiseringen i siste halvdel av 1800-tallet og gjenreisningen etter andre verdenskrig. Det har gitt demokratiet tid til å oppnå andre former for institusjonalisert legitimitet.

Problemløser?
Det er mange grunner til å tro at liberale demokratier jevnt over gir bedre politikk. Grupper som påvirkes av politikken, blir hørt. Ulike løsningsforslag blir diskutert.

Men for å forstå hvorfor demokratiet kan smuldre bort, er det nødvendig å forstå at demokratiet kan feile. Den gamle frykten for demokratiet – i tillegg til tap av privilegier for adelen, selvsagt – hadde å gjøre med frykten for ukloke beslutninger: Folket kunne føres vill av demagoger, som kunne spille på uvitenhet og hat. Men demokratiet vil også kunne ta dårlige valg når folket ikke evner å gjøre vanskelige prioriteringer. En nedsettende samlebetegnelse for å spille på folkets dårlige egenskaper er ofte populisme.

Den autoritære fristelse er der både for dem som er sikre på at kan løse landets problemer om de ikke hele tiden hindres av demokratiets mekanismer, og for en befolkning som i en vanskelig situasjon gjerne vil abdisere ansvaret for å ta vanskelige valg.

Av og til befinner land seg også i vanskelige situasjoner der det rett og slett er usikkert hva som er kloke valg. Dessuten kan demokratiets maktspredning også gi inkonsistent politikk – som når republikanerne i USA er sterke nok til å hindre skatteøkninger, mens demokratene er sterke nok til å hindre utgiftskutt. I Europa kan det ofte være vanskelig å koordinere det nasjonale og det europeiske nivået – og det kan være vanskelig å vite hvor ansvar skal plasseres.

Det er selvsagt ikke slik at det finnes en alternativ styreform til demokratiet som uten videre tilbyr større sannsynlighet for å ta gode valg i vanskelige situasjoner. Men det er også slik at det kan skje. Et udemokratisk styre kan ta gode valg som befolkningen ikke klarer å komme frem til gjennom valg, eller ikke klarer å gjennomføre gjennom maktspredning. Den autoritære fristelse er der både for dem som er sikre på at kan løse landets problemer om de ikke hele tiden hindres av demokratiets mekanismer, og for en befolkning som i en vanskelig situasjon gjerne vil abdisere ansvaret for å ta vanskelige valg.

Problemskaper?
Demokratier havner ikke oftere i kriser enn land med andre styresett, og løser ikke problemene dårligere enn andre. Problemene de europeiske landene stod overfor i form av offentlig gjeldskrise, demografisk endring og sammenvevede finansmarkeder, kan ikke lett sammenlignes med situasjonen i for eksempel Kina. Spania hadde for eksempel ingen større gjeldsproblemer før finanskrisen med opphav i USA traff landet. Den manglende evnen til å løse krisen, handler ikke bare om manglende mot til å treffe riktige valg, men også om stor usikkerhet om hva som er den beste kuren. Økonomer er enige om behovet for innstramninger på sikt, men uenige om hvor raskt det bør skje, uenige om behovet for økonomisk stimulering på kort sikt, og uenige om løsningen ligger i en grad av felles europeisk ansvar for gjelden.

Likevel er det rimelig å si at krisen viser noen av problemene flere av demokratiene i Europa står overfor idag. I Ungarn innrømmet statsministeren fra det sittende sosialdemokratiske partiet, Ferenc Gyurcsány, i en tale som var ment å være konfidensiell, at partiet hadde løyet om økonomiens tilstand for å vinne valget i 2006. Greske politikere løy om landets gjeld for å slippe inn i eurosamarbeidet. I Hellas har også responsen på krisen vist problemer i demokratiet. Flere partier har gått til valg på løsninger som ikke er tilgjengelige, eller i hvert fall ikke opp til dem å avgjøre: Ingen innstramning, men likevel krisepakker fra Europa og fortsatt euromedlemskap.

Problemet har også et overnasjonalt nivå. Poenget er ikke at EU er udemokratisk – alle beslutningsledd har et mandat som i siste instans kommer fra folket – men unionen mangler en felles demokratisk offentlighet som kan diskutere spørsmålene fra et helhetlig perspektiv. Unionen har i stedet 27 forskjellige offentligheter, med ganske ulike syn på hva EU er og bør være, som diskuterer europeiske spørsmål fra et nasjonalt perspektiv. Mer enn flertallsbeslutninger har situasjonen derfor båret preg av gjensidige forsøk på utpressing. Det betyr både at beslutningene man kommer frem til, ofte vil være dårligere; og det betyr at de ofte ikke har den samme legitimitet i hvert enkeltland som nasjonale beslutninger. I øst og sør blir opplevelsen – uavhengig av om man mener det er rett eller ikke – ofte at det er Tyskland som har fattet beslutningen, ikke et felles europeisk organ som de selv er en del av. Grekerne kan fortsette å kalle den tyske forbundskansler Angela Merkel nazist når hun fremmer tyske krav, og tyskerne kan kalle grekerne late når de ikke vil etterkomme dem, uten at de må forholde seg til hverandres virkelighetsoppfatning overhodet.

Autoritære gjenferd?
Hva skjer når demokratiene ikke leverer? Fremveksten av autoritære politiske bevegelser i demokratier knyttes gjerne nettopp til arbeidsløshet og økonomisk krise. I det Italia Mussolini skulle ta makten i, falt i årene etter første verdenskrig den økonomiske produksjonen dramatisk, og arbeidsløsheten steg i været, fulgt av skarpe konflikter mellom arbeidstagere og arbeidsgivere, og manglende politisk evne til å skape ro og ny vekst. Det var også tilfellet med den kommunistiske maktovertagelsen i et krigsherjet og kaotisk Russland i 1917. Unntakene er de kommunistiske regimene i resten av Øst-Europa, som i stor grad ble innsatt ved hjelp av Den røde armé.

Demokratier har fordeler fremfor de fleste andre styresett idag – i en tid hvor Webers tradisjonelle legitimitet ikke ofte er bærebjelken i styresettet – i at de kan trekke på andre former for legitimitet enn sine direkte prestasjoner. Det er for eksempel et åpent spørsmål hva som vil skje i Kina dersom landet kommer opp i dype økonomiske problemer. De fleste demokratier vil tåle perioder med økonomisk tilbakegang, fordi befolkningen knytter styresettets legitimitet til mange andre forhold.

Men få demokratier har utømmelige kilder til legitimitet som ikke er knyttet til landets økonomiske utvikling. Og noen demokratier har i liten grad rukket å institusjonalisere denne legitimiteten. Så var det også særlig landene med unge og usikre demokratier som i størst grad opplevde avdemokratisering i mellomkrigstiden: Tyskland og Østerrike ble demokratier etter første verdenskrig. Portugals skjøre – og i første omgang midlertidige og mislykkede – vei mot demokratiet begynte med drapet på kong Karl 1 i 1908.

Spania, Portugal og Hellas opplevde sine moderne transisjoner til demokrati på 1970-tallet; de tidligere Warszawapakt-landene fikk frie valg først fra 1990. Har demokratiet rukket å konsolidere seg i disse landene idag?

Det trengs altså. For i 2012 er den økonomiske krisen tilbake i Europa. Sør- og østeuropeiske land ser arbeidsledighetsnivåer vi knapt har sett siden 30-tallet. Spania troner øverst blant EU-landene med 20 prosent. I de baltiske landene er den rundt 15 prosent. Hellas og Ungarn har rundt 13. Portugal og Bulgaria er begge over 10 prosent. I Italia er arbeidsløsheten ”bare” 8,7 prosent, men andelen av befolkningen i arbeid er under 60 prosent. Blant ungdom er ledigheten enda mye høyere.

Og Europas gamle demoner er her sammen med den økonomiske krisen: Etniske motsetninger og ideologisk hat. I Hellas ble et kommunistisk parti, Syriza, nest største parti ved parlamentsvalget i juni; et høyreekstremt nasjonalistparti, Gylden daggry, er på vei opp. I Ungarn har regjeringspartiet Fidesz endret grunnloven på måter det internasjonale samfunnet har kritisert. Partiet anklages for å samle all makt i sine hender. Et klart antisemittisk nasjonalistparti, Jobbik, har etablert seg som et stort parti. Jobbik drømmer også om å gjenreise et Stor-Ungarn, som skal inkludere ungarske minoriteter i nabolandene; i Slovakia, derimot, retter fremmedhatet seg nettopp mot denne ungarske minoriteten. Sigøynere er utsatt overalt. I andre land er det særlig muslimske innvandrere som er blitt Den Andre.

Dagens autoritære strømninger er mer anemiske enn fortidens; de er gjenferd av våre demoner, med kraft til å skremme, men ikke til å styre.

Gylden daggry i Hellas ledes fortsatt av sin grunnlegger Nikolaos Mikhaloliakos. Han vokste opp under den autoritære militærjuntaen som styrte Hellas mellom 1967 og 1974. I 1973 ble han aktiv i 4. august-partiet. Navnet viser tilbake på det autoritære og nasjonalistiske regimet som kom til makten i Hellas ved et kupp 4. august 1936. Som en parallell til Hitlers Tredje rike søkte general Metaxas å bygge ”en tredje hellensk sivilisasjon” – etter den klassiske og den bysantinske. Det var Metaxas diktatur, ikke Eidsvolls flaggstang, som falt da tyskerne passerte det symboltunge passet ved Thermopylene, skjønt det for anledningen en kort stund ble forsvart av unge gutter fra New Zealand og Australia.

For et parti som Jobbik er ikke ”det demokratiske” noen viktig del av den nasjonale selvforståelsen; ”det liberale” enda mindre. Det moderne, demokratiske Ungarn har en kort historie, og har gitt mange negative erfaringer – politiske løgner som nevnt over, og økonomisk usikkerhet gjennom en vanskelig transisjon fra planøkonomi. I stedet søker man tilbake til en forestilt ungarsk storhetstid, da Ungarn som en del av det habsburgske monarki dominerte store landområder i Øst-Europa.

Land med en lang demokratisk historie er neppe immune mot autoritære fristelser. Men de kan ha mer av en nasjonal, emosjonell, demokratisk mytologi å tære på. For land som ikke har en lang demokratisk historie, vil mange av den nasjonale mytologiens kjæreste konstruerte minner ha lite å gjøre med demokrati, og ofte desto mer å gjøre med makt og med krig mot fremmede. Når demokratiet ikke leverer økonomisk fremgang, kan det være enda tyngre å forsvare det.

Likevel er det klare forskjeller mellom mellomkrigstidens udemokratiske strømninger og dagens. Én av de viktigste er at ingen eksplisitt ikke-demokratisk ideologi står sterkt. I tiden etter første verdenskrig var minnet om en annen, udemokratisk normaltilstand fortsatt levende. Det mentale farvel til enevoldsherskeren tok tid. Fascismen var ennå uplettet av de lidelser den skulle forårsake. De partier vi bekymrer oss for idag, er ikke eksplisitt udemokratiske. Problemet er snarere at de bryter med de forutsetningene for vårt demokrati som ikke har å gjøre med flertallsstyre – nemlig å la seg bindes av en konstitusjon og å sikre mindretallsrettigheter. Bare i Russland har ordet ”demokrat” en umiskjennelig negativ klang, som forbindes med 90-tallets kaos; men også der holder myndighetene seg med regelmessige valg, skjønt liten spenning er knyttet til dem. Slik sett har Francis Fukuyama på et vis fortsatt rett: Det liberale demokratiet utfordres i liten grad direkte på det teoretiske plan. Selv autoritære bevegelser holder seg med en i hvert fall til dels demokratisk retorikk. Slikt hykleri er som kjent lastens tributt til dyden, men det er effektivt i den forstand at det forsinker utviklingen av mer aggressivt og eksplisitt autoritære ideologier.

En annen viktig forskjell fra mellomkrigstidens Europa er den økonomiske krisens art. Til tross for flere likhetstrekk og høy arbeidsløshet er de økonomiske rammene helt annerledes idag. I løpet av de 80 årene som skiller de to krisene, har Europa blitt usammenlignbart mye rikere; og vi har innført arbeidsledighetstrygd og andre sosiale rettigheter. Å være uten jobb en tid er ikke like dramatisk som det var i 1931. Kanskje tåler vi også derfor en mer langvarig krise før vi ser like store politiske endringer.

Slik sett er dagens autoritære strømninger mer anemiske enn fortidens; de er gjenferd av våre demoner, med kraft til å skremme, men ikke til å styre.

Les også Anders Ravik Jupskås «Hva slags parti er Sannfinnene?» og «The new kid in town»

Fremgang tross alt
Hvis vi sammenligner med mellomkrigstiden, er det et annet iøynefallende punkt som melder seg: Området for de ”sikre” demokratiene har utvidet seg. Spania, med den høyeste arbeidsledigheten i EU, opplevde ingen dramatiske utslag ved valget i 2011, midt i krisen. Det sittende spanske arbeiderpartiet gikk rett nok tilbake, slik regjeringspartier ofte gjør i kriser, men stemmene ble plukket opp av det kristendemokratiske opposisjonspartiet, Partido Popular, i tillegg til Spanias svar på SV og et nytt, sosialliberalt sentrumsparti. I Portugal vant det liberalkonservative partiet med det forvirrende navnet Partido Social Democrata også over den sittende sosialdemokratiske regjeringen. De to fløypartiene hadde marginal fremgang. Det er ikke så verst for to tidligere fascistiske land i økonomisk krise. Det er nærliggende å tenke at det demokratiske rammeverk – og etos – de europeiske statene har bygget i EU og andre overnasjonale institusjoner, har vært med å gi demokratiske verdier en tryggere forankring i land der det de tidligere var skjøre.

Hva så med Italia, landet der fascismen startet for 90 år siden?

I etterkrigstidens Italia døde aldri de fascistiske bevegelsene helt. Etter krigen dannet Mussolinis tilhengere bevegelsen Movimento Sociale Italiano. I det meste av etterkrigstiden samlet partiet mellom fire og ni prosent av stemmene i valg. På 1990-tallet reorganiserte bevegelsen seg, under ledelse av Gianfranco Fini, til det ikke like klart nyfascistiske Alleanza Nazionale. De siste femten årene har dette partiet fått 10-15 prosent av stemmene – altså i tillegg til alle stemmene som har gått til andre populister som stadig tilbakevendende statsminister og klovn Silvio Berlusconi.

Men Gianfranco Fini har begynt å tvile på sine tidligere standpunkter. Mannen som tidligere hadde hyllet Berlusconi, mistet troen på fascismen, og i 2010 startet han et nytt parti, Futuro e Libertà, som han kaller liberalkonservativt, og som i EU-parlamentet har sluttet seg til den paneuropeiske gruppen EPP, der for eksempel Høyres svenske søsterparti Moderaterna er med. Partiet scorer rett nok ganske lavt på meningsmålingene.

I Italia har det ikke vært valg siden finanskrisen brøt ut. Neste valg skal holdes senest i løpet av april 2013. Og meningsmålingene tyder på at det i sannhet har vært betydelige endringer i velgerlandskapet i løpet av den økonomiske krisen. I tillegg til Finis parti har flere andre partier dukket opp. Det klart største av dem på meningsmålingene, med rundt 20 prosent av stemmene, er Movimento 5 Stelle – ”Femstjernersbevegelsen”. Femstjernersbevegelsen er et parti med klare populistiske trekk, og med en markant leder. Men kanskje ikke slik man skulle tro: Beppe Grillo er en komiker og aktivist. Partiet er opptatt av informasjonsfrihet, elektronisk demokrati og fornybar energi. Grillo har som en av ganske få italienske politikere støttet homofiles rett til å gifte seg.

Det er kanskje ikke en direkte seier for demokratiet at populistiske komikere ut av ingenting kan produsere et parti som får 20 prosent av stemmene. Men i et historisk perspektiv er det en underlig lettelse i at Italias populistiske historie gjentar seg andre gang ikke som tragedie, men som farse.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden