Demokratiet ville fungert bedre uten ungdomspolitikken

At norsk offentlighet applauderer ungdomspolitikk, er et problem.

Publisert

For en måneds tid siden kritiserte jeg ungdomspolitikk i Journal of Practical Ethics. I artikkelen fører jeg følgende argument: Det er i stor grad tilfeldig hvilket ungdomsparti ungdommen velger. Med tilfeldig mener jeg at det ikke gjøres et rasjonelt og kritisk valg. Valget defineres av de politiske preferansene til ungdommens venner og familiemedlemmer. Når ungdommen havner i det aktuelle partiet, inntreffer to effekter som er ganske unike for ungdomspartier—og som begge påvirker rasjonalitet og kritisk tenkning negativt.

For det første, inntreffer kameraderi-effekten: I ungdomspartiene danner ungdommene relasjoner til andre ungdommer, der kraften i relasjonene er lojalitet til partiet. Det vil si, den eneste grunnen til at disse relasjonen eksisterer, er at ungdommene (tilfeldigvis) ble med i samme ungdomsparti. Det betyr at lojalitet til partiet blir en viktig del av ungdommenes identitet.

For det andre, inntreffer konformitet-effekten: For å klatre rangstigen i partiet, må man mene det partiet mener. Det er nettopp derfor partiet utvikler metoder for å «skolere» ungdomspolitikere. Her læres ungdommene å forsvare visse ideer mot potensielle mot-argumenter—fremfor å lære ungdommene å vurdere ideene fritt og uavhengig. Dette er per definisjon en form for indoktrinering.

Både kameraderi-effekten og konformitet-effekten gjør det vanskeligere for ungdommene å vurdere politikk rasjonelt og kritisk. Og når det gjelder de som gjør karrier i partiet, er det naturlig å tenke seg at effektene vedvarer. Derfor er det uheldig at ministerpostene gjerne domineres av tidligere ungdomspolitikere. Det er uheldig i den forstand at ungdomspolitikere gir suboptimale løsninger: Demokratiet ville fungert bedre uten dem.

Det positive med ungdomspolitikken — eksempelvis meningsutveksling og engasjement — er ikke unikt for ungdomspolitikken.

Jeg tar meg friheten til å spekulere litt vilt: Kan det tenkes at Huitfeldts oppsiktsvekkende lojalitet til Giske delvis er et resultat av de ovenfor nevnte effektene? Kan det skyldes at Huitfeldt og Giske dannet relasjonen i ungdomspartiet, med både kameraderi-effekt (uttrykt i «vi tar vare på hverandre») og konformitet-effekt (uttrykt i «vi aksepterer at de med makt kan operere som de vil»)? Det er i hvert fall ikke utenkelig.

Dette betyr selvsagt ikke at alt med ungdomspolitikk er negativt. Men det positive med ungdomspolitikken—eksempelvis meningsutveksling og engasjement—er ikke unikt for ungdomspolitikken. Det er derimot de negative effektene.

Om man ser bort fra filosofer, er det tidligere ungdomspolitikere som har reagert mest positivt på artikkelen i Journal of Practical Ethics. De som reagerer mest negativt er forutsigbart nok ungdomspolitikere. Emil Andre Erstad, tidligere KrFU-leder, eksemplifiserer dette i Vårt Land. Jeg oppfordrer alle og enhver til å lese artikkelen: Det finnes bokstavelig talt ikke et eneste argument i artikkelen. Og dermed demonstreres på mange måter det kritikkverdige med ungdomspolitikken.

Hva kan man gjøre med problemet? Norsk offentlighet burde slutte å applaudere ungdomspolitikk. Ungdomspolitikerne burde på sin side legge ned sjappa. Deretter burde de bruke tid og krefter på arbeid som faktisk kan gjøre store endringer for folks liv: bidra med leksehjelp, besøke eldrehjem, flippe burgere og donere lønnen til EA-prosjekter.