Kommentar

Demokratiets akilleshæl

Bilde: J_O_I_D/Flickr, CC BY 2.0

Om et rike kommer i strid med seg selv, kan det riket ikke bli stående, står det i Bibelen. Og skulle det bli stående likevel, er Moskva alltids klare til å helle bensin på bålet.

I Silmarillion – verket som danner et mytologisk bakteppe for Ringenes Herre – lar J. R. R. Tolkien Morgoth spille rollen som djevelen: En fallen engel, sterk og vred, og i fiendskap med alvene. Men i hele det lange eposet opptrer Morgoth ikke så ofte direkte. I stedet handler Silmarillion i første rekke om kamp alvene i mellom. Det Morgoth i stedet gjør, er så splid, å puste på konfliktenes glør, å appellere til forfengelighet, stolthet og bitterhet; han legger ut en åte med giftige løgner, og lar det så spille seg ut av seg selv, helt uten videre medvirkning.

Forrige uke meldte Evening Standard at Twitter har bekreftet at en falsk, russisk-operert Twitter-konto spredte en slik giftig løgn etter terrorangrepet ved Westminster i London 22. mars. Den russiske kontoen, som het @SouthLoneStar, og kalte seg «Proud TEXAN and AMERICAN patriot», spredte et bilde av en muslimsk kvinne med hijab ved scenen for terrorangrepet. Bildet er fra en serie med bilder, som viser at kvinnen er dypt preget av hendelsen. Men bildet @SouthLoneStar delte, gav inntrykk av at hun – og muslimer – ikke brydde seg om ofrene, og var mer opptatt av sine egne telefoner, med teksten: «Muslim woman pays no mind to the terror attack, casually walks by a dying man while checking phone.»

Målet var splid, polarisering, paralyse og dysfunksjonalitet.

Dagbladet skrev 25. mars om at både kvinnen og fotografen – og øvrige bilder – vitnet om en helt annen historie. Men på det tidspunktet var det ikke kjent at @SouthLoneStar var en falsk russisk konto. Saken fremstod i stedet som en etter hvert velkjent og alminnelig del av sosiale mediers kulturkriger.

Giften fra den russiske kontoen ble spredt: @SoutLoneStar hadde 40 000 følgere. En av dem som etter hvert spredte bildet, var den uformelle lederen for amerikansk alt-right, Richard Spencer. Resultatet var en strøm av sinne i sosiale medier, både hos mennesker som allerede hatet muslimer, men også hos folk som som ukritisk lot seg lure av bildet og billedteksten. Og selvsagt: Andre mobiliserte mot det dette sinnet og dette hatet, og bidro kanskje til ytterligere polarisering. @SouthLoneStar kunne lene seg tilbake, og se at amerikanerne selv fullførte jobben.

En pest på begge hus

Men det er ikke bare ytre høyre som deler fra falske russiske kontoer i sosiale medier. Gjennom valgkampen opererte russerne også en kampanje i sosiale medier under navnet «Blacktivist». Kontoene delte videoer av politivold mot svarte, oppfordringer til at svarte amerikanere skulle «våkne opp», eller informasjon om protester og demonstrasjoner, for eksempel i anledning 50-årsjubileet til den nedlagte revolusjonære gruppen Black Panter Party.

Russernes interesse her var altså hverken å spre muslimhat eller å bidra til bedre vilkår for svarte amerikanere: Det var i stedet å bidra til mer splid og mer spenninger, og å sette ulike etniske og religiøse grupper opp mot hverandre.

Operasjonene indikerer også at den russiske innblandingen ikke først og fremst sprang ut av et ønske om at Donald Trump skulle bli valgt – det kan i beste fall ha dukket opp som en kanskje uventet mulighet – og bonus – underveis. Målet var splid, polarisering, paralyse og dysfunksjonalitet. Donald Trump bidrar godt til mye av dette som president, men drivkreftene som førte til at han ble valgt, ville fortsatt vært der, også om han hadde tapt.

For å illustrere kynismen på klarest mulig vis, kjøpte russiske aktører Facebook-reklamer både for og mot Black Lives Matter før valget i fjor.

Russerne har bare lært seg å pirke litt i sårene, nærmest for å forsikre seg om at de ikke gror.

Russerne må vel ha regnet med at det på et eller annet tidspunkt ville bli oppdaget at de stod bak disse kontoene og reklamene. Men de visste også noe annet: At hvis spliden er dyp nok, klarer ikke de stridende å stoppe opp for å besvare den russiske innblandingen. For er muslimene noe mindre truende, selv om det var russerne som sa det? Er rasismen noe mindre presserende bare fordi politivoldvideoer spres av falske Facebook-kontoer?

Det kan være vanskelig å drive direkte påvirkning for å få amerikanere til å bli mer pro-russiske, eller for å øke oppslutningen om politikk som tjener russiske interesser. Russerne har i stedet valgt en indirekte linje: Kaos.

Alle store amerikanske medier har selvsagt rapportert om de russiske bidragene til å øke spenningene i samfunnet ytterligere. Det har ikke bidratt til å hele noen sår eller bygge noen broer. Enda verre: I møte med anklager om at russerne står bak, er det flere grupper som blir mer pro-russiske, ikke mindre: For russerne er i hvert fall min fiendes fiende.

Russiske etterretningsoperasjoner er flinke til å spille på motstanderens svake punkt. Og svært ofte er det menneskelig svakhet. Det er ikke russerne som skaper konfliktene i USA. Sårene er selvpåført. Det har vært mange muligheter til å bygge broer over kløftene i samfunnet; men polariseringen har økt jevnt og trutt, gjennom kulturkriger og økte økonomiske forskjeller. Russerne har bare lært seg å pirke litt i sårene, nærmest for å forsikre seg om at de ikke gror.

Er Norge utsatt?

Kan vi bli utsatt for lignende forsøk på innblanding fra Moskva? Er det i så fall så farlig? Og hvordan er tilstanden i Norge?

Svaret på det første er åpenbart «potensielt ja». Det avhenger av om russerne har noe særlig å tjene på mer norske splid, eller om det ville være en effektiv strategi for indirekte å øke oppslutningen om mer pro-russisk politikk. Det er ikke åpenbart i dag.

Men om det skulle skje, ville det skje på måter som har fellestrekk med det som har foregått i USA: Ved å henvende seg til en innvandringskritisk falanks på høyresiden, som kan fyres opp med anti-muslimsk retorikk, og en falanks ytterst til venstre, som kan fyres opp med verdens økonomiske urettferdighet og rasisme.

Men det finnes også betydelig forskjeller. I Norge står et slags utvidet sentrum mye sterkere enn i USA – et bånd fra omtrent midt i FrP til midt i SV der folk tross alt respekterer hverandre på tvers av partigrenser og ideologiske skiller, og i bunn og grunn er enige om at Norge ikke ennå, i hvert fall, er på vei ned i avgrunnen. Vi er rett og slett mindre polarisert, enn så lenge. Det er mindre materiale å jobbe med.

Morgoth ville gledet seg stort hver gang en liten pil traff, og langsomt lot sin gift bre seg gjennom demokratiets lemmer.

Samtidig er det viktig å huske at også i USA er ikke nødvendigvis den viktigste spenningen den som er mellom for eksempel alt-right på den ene siden og grupper som Black Lives Matter på den andre; men mellom begge disse gruppene og det de ser på som etablissementet og elitene – i begge de to store partiene. Også i Norge er den gruppen høyre og venstre falanks i økende grad definerer seg mot – selv om de også er hverandres motstandere – nettopp det utvidede sentrum, som høyre falanks vil anklage for å være globalister, og venstre falanks for å gi etter for høyrepopulismen.

Og ikke minst: Det utvidede sentrum vil ofte besvare forakt med forakt, og vil kunne være gjenstand for nøyaktige samme polariseringmekanismer som fløyene. Ikke minst for alle dem som ser seg som et del av dette sentrum, kan det være greit å huske på om man ender opp med å forakte 20–30 prosent av befolkningen, hjelper det ikke så mye at man tilfeldigvis er plassert i det vi kaller sentrum.

Demokratiets akilleshæl

Er det så farlig? Et av de store problemene med denne formen for cyber-virksomhet, er at vi ennå ikke har lært oss å oppfatte den som farlig. På ethvert tidspunkt kan halvparten av den russiske aktiviteten bestå i å poste ting på Facebook som vi er delvis enige i. Den andre halvparten er vi rett nok i mot. I sum går det seg kanskje til, kunne man tenke, og det flytter ikke politikken i den ene eller den annen retning.

Vær for raus – i hvert fall en gang i blant.

Vi må vende oss til at det ikke er det som er målet. Målet er en type konflikt som svekker legitimiteten til alle aktører. Og siden demokratiet er bygget på å institusjonalisere politisk konflikt, og på at det er lov å sette spørsmåltegn ved alle aktører, kan russerne bruke nøyaktige de samme metoder som vi bruker selv, i vårt daglige virke. Det er farlig ikke fordi det er tungt skyts som kommer fra Moskva, men fordi den lille giftpilen er rettet inn mot vår egen akilleshæl. Og for å blande mytologien litt: Morgoth ville gledet seg stort hver gang en liten pil traff, og langsomt lot sin gift bre seg gjennom demokratiets lemmer.

Det mest effektive cyberforsvaret mot russisk innblanding er å huske at en forutsetning for det liberale demokratiet er at vi behandler politiske motstandere som nettopp det – og ikke som dødelige fiender. For å karikere det hele litt: Å minne seg selv på, i hvert fall en gang i blant, at Kristoffer Joner har et ekte humanitært engasjement for verdens fattige og forfulgte, mens Sylvi Listhaug er en demokratisk valgt politiker som etter beste evne og skjønn forsøker å føre en langsiktig ansvarlig innvandringspolitikk. Om du synes det er for raust, den ene eller den annen vei: Vær for raus – i hvert fall en gang i blant. Og kanskje også: At vi som ønsker mindre spenninger, ikke nødvendigvis er feige og redde for å ta stilling; vi er bare bekymret for at riket skal komme i strid med seg selv.

Så får vi se da, om det er noen russiske bots der ute som deler denne artikkelen, og om de i så fall deler den med hashtaggen #globalistcuck, #legitimererrasisme eller #feigesentrum.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden