Idédebatt

Demokratiets skyggesider

Det er mulig at den konvensjonelle visdom er korrekt, om demokrati som det beste av det mulige. Men kanskje vi ikke skulle være så kategoriske at vi av den grunn unnlater å ta debatten, skriver J. K. Baltzersen.

Bilde: ale/Flickr, CC BY 2.0

Churchills utsagn om demokrati som den minst dårlige styreform stopper ofte debatter om demokratiets skyggesider. Men tre bøker fra de seneste årene belyser demokrati fra et kritisk ståsted.

Demokratikritikk er et kjent fenomen gjennom tidene – ikke bare blant autokrater, men også blant seriøse og liberalt sinnede. Alexis de Tocqueville dro på rundreise i USA på 1830-tallet og skrev sin klassiker om demokratiet i Amerika. De Tocqueville var ikke motstander av demokrati som styreform, men han var likevel kritisk, og advarte blant annet mot statsmaktens styrke i en demokratisk stat.

Med fremveksten av en form for illiberalt demokrati i flere østeuropeiske land og med skuffelsen av den arabiske vårens mange visne blomster er det flere som de siste årene har tatt demokratikritikken frem fra glemselen. En av de første som tok opp spørsmålet i denne runden her til lands, var statsviter Johan P. Olsen, som i et intervju i Klassekampen i grunnlovsjubileumsåret 2014 etterlyste  den prinsipielle demokratidebatt.

Ingen tør ta debatten, hevdet han da – men siden har flere gjort nettopp det. På Civitas frokostmøte 18. juni 2015 uttalte historiker Niall Ferguson at demokrati var på fremmarsj, men at frihet ikke var det.

Minervas Jan Arild Snoen vakte oppsikt i forkant av lokalvalget i 2015 da han uttalte at folk som ikke gadd å sette seg inn i politikk, burde – frivillig – avstå fra å stemme. Men han fikk støtte av to filosofiprofessorer i en kronikk i Aftenposten ifjor sommer (utdypet i Minerva). For dem som innvender at ille kan ikke velgerne være, hadde den liberalistiske TV-reporteren John Stossel for noen år siden en reportasje på ABC der han viste eksempler på lavt kunnskapsnivå hos amerikanske velgere.

Politikk korrumperer også ved at den gjør oss til hverandres fiender.

Alle disse vil rett nok formodentlig erkjenne noen av demokratiets skyggesider uten av den grunn å stille grunnleggende spørsmål ved hvordan det fungerer. Ofte henviser man til Churchills kjente dictum – at demokrati kanskje er dårlig, men mindre dårlig enn alle alternativer – og så vil man ikke snakke mere om det. Ikke alle er klar over at sitatet skriver seg fra et innlegg Churchill holdt i Underhuset 11. november 1947 som opposisjonsleder mot et forslag om å gi Underhuset mere makt på Overhusets bekostning.

Hobbiter og hooligans

Men det finnes også seriøse stemmer de siste årene som ikke har stoppet ved det litt haltende Churchill-sitatet.

De siste par årene er det kommet tre interessante bøker med et kritisk blikk på demokrati. Vi begynner med  Against Democracy av Georgetown-professoren Jason Brennan, en bok som Timbro, Civitas svenske søsterorganisasjon, har utgitt på svensk med tittelen Efter demokratin – til betydelig oppstuss.

Brennans hovedidé er å bytte ut demokrati med epistokrati – styre ved de politisk kompetente. Han lufter ulike modeller og er åpenbart klar over at det er mulige problemer med dem alle. Derfor anbefaler han at man eksperimenterer i det små. Epistokrati er ikke et nytt tema i politisk teori – det kan spore sine aner ihvertfall tilbake til Platon, og er tradisjon med nok tyngde til at Cathrine Holst behandlet temaet i Politisk kompetanse (bind 5 av Nye perspektiver på Grunnloven 1814-2014 – et viktig verk i anledning grunnlovsjubileet for få år siden).

Også Brennan forsikrer leseren ved flere anledninger at han støtter Churchill i at demokrati er den minst dårlige av styreformene som er blitt forsøkt. Men Churchill viser altså til det som er blitt forsøkt, og Brennan anfører at epistokrati, ikke har vært prøvd ut og bør eksperimenteres med. Han lufter ulike ordninger, deriblant:

  • kun de som demonstrerer politisk kompetanse, får stemme
  • de som demonstrerer politisk kompetanse, får en eller flere tilleggsstemmer
  • epistokratisk veto, der et eget epistokratisk organ kan nedlegge veto, men som kan overprøves med kvalifisert flertall

Brennan deler politiske aktører inn i tre kategorier. Den første er de uvitende, som han sammenligner med hobbiter – de som ikke bryr seg om verdenen utenfor sin egen hverdag

Men Brennan er ikke bare bekymret for kunnskapsløshet. Politikk korrumperer også ved at den gjør oss til hverandres fiender. Hans andre kategori er derfor hooligans, som vel er engasjert i spillet, men blindt heier på sitt eget lag.

Men det enkelte individ bemyndiger den ikke. Det er heller ikke slik at stemmeretten hindrer individet i å bli dominert av andre.

Det er bare den siste gruppen – som han kaller vulkaner, og som kjennetegnes av et rasjonelt, evidensbasert og upartisk forhold til politikk – som han mener er godt egnet til å styre.

Bestemme over seg selv – eller over andre?

Det er derfor ikke en ubetinget fordel at vi har gjort lik andel av den politiske makten til et krav for vår menneskelige verdighet. Stemmeretten er nemlig ikke først og fremst en rett til å bestemme over seg selv; det er en minimal andel i retten til å bestemme over andre.

Det er, sier Brennan, to typer begrunnelser for demokrati, nemlig det prosedurale og det instrumentelle. Det prosedurale består i at den demokratiske prosedyre har verdi i seg selv. Det instrumentelle består i at den demokratisk prosedyre gir bedre resultater enn alternativene – ved at demokratiet har verdi ved å være et godt instrument eller verktøy. Brennan avviser langt på vei den prosedurale bakgrunnen.

Men er det ikke stemmeretten som gir oss makt? Stemmeretten kan nok bemyndige grupper, gjennom at en gruppe blir innlemmet i elektoratet. Men det enkelte individ bemyndiger den ikke. Det er heller ikke slik at stemmeretten hindrer individet i å bli dominert av andre. Og i nesten alle andre spørsmål – økonomiske, kulturelle, sosiale, seksuelle – aksepterer de fleste at borgerne har en ulik andel av makten.  Hvordan er vi kommet dit hen at vi har plassert politisk makt på en slik sokkel?

Er vi smartere sammen?

Boken Democracy and Political Ignorance: Why Smaller Government Is Smarter er skrevet av den sovjetiske utvandreren til USA Ilya Somin, professor ved George Mason University.

Somin skriver blant annet om det som kalles «aggregeringens mirakel» – når mange enkeltpersoners inkompetanse ikke desto mindre fører til fornuftige beslutninger. Stortingsrepresentant Michael Tetzchner viste i Aftenposten ifjor sommer at han er blant dem som tror på dette mirakelet..

Men Somin avviser dette. Problemet er at uvitende velgere begår systematiske feil. Det sies at partiene gir velgerne en måte å delegere tenkningen på: En velger antar at et gitt parti ville valgt slik han ville valgt dersom han var godt informert. Men Somin sier at partiene ville vært helt annerledes med informerte velgere.

Videre påpeker han ironien i at demokratiforsvarere bruker «aggregeringens mirakel» som et demokratiforsvar; stemmer teorien, skulle det jo ikke spille noen rolle om uinformerte velgere stemmer. Og da har man rett og slett påvist at en stor gruppes stemmer overhodet ikke har noe å si.

Aggregert egoisme?

Kanskje uttrykker demokratiet i stedet en aggregert egeninteresse, hvor folk stemmer fra en snevrere egeninteresse, som de bedre kan forstå? Men Somin er ikke overbevist om dette heller. Hvorfor får vi da fenomener som «limousine liberals»? Hvis en rik person stemmer for omfordeling fra egen lomme, har dette en liten kostnad, for det er lite sannsynlig at stemmen gjør noe utslag. Å argumentere for det i offentligheten har også forholdsvis liten betydning. Hvis man handler ved å gi bort egne penger, er det derimot en helt annen sak. Dette er med på å forklare hvorfor ordningen med frivillig tilleggsskatt ble en flopp.

Vil dette si at stemmegivning og egeninteresse er helt adskilt?

Somin mener – i likhet med Brennan – at velgere  i hovedsak ikke stemmer utifra egeninteresse, men utifra hva de anser som det felles beste. Det er kanskje derfor de knapt berører spørsmålene om stemmerett knyttet til eiendom, økonomisk bidrag til fellesskapet og velgernes avhengighet til andre – spørsmål som ellers har vært diskutert når alternativer til almen stemmerett har vært oppe til diskusjon. Det er mulig at folk når de står i stemmeavlukket, ikke legger vekt på rent individuelle egeninteresser. Sannsynligheten er jo liten for noe som helst utslag for personlig egeninteresse. Dersom store grupper føler sine sugerør i statskassen truet, er jeg likevel tilbøyelig til å tro at dette påvirker stemmegivningen. Forfatterne går ikke dypt nok i denne problemstillingen til å overbevise.

Somin viser til en meningsmåling der flertallet støtter Obamas plan om å øke skattene for de høyeste inntektsgrupper, samtidig som en meningsmåling viser at et flertall ønsker lavere skatt for disse gruppene enn det som faktisk er tilfelle (før de foreslåtte økninger). Vi synes å ha å gjøre med uvitenhet om de faktiske forhold, anfører Somin.

En mindre stat gjør problemet mindre?

Dette bringer oss over på det som er Ilya Somins hovedanliggende, nemlig å redusere staten eller offentlig sektor for å gjøre valgene bedre. Somin ønsker desentralisering, både til lavere nivåer i et hierarki av geografiske enheter (delstat, fylke, kommune) og til privat sektor. Hans argumentasjon er noe uvanlig, nemlig at å «stemme med føttene» effektiviserer informasjonsinnhentingen.

Ved desentralisering blir det mer aktuelt å «stemme med føttene». Når man «stemmer med føttene», er det også mer rasjonelt å innhente og analysere informasjon, for ens valg vil faktisk få konsekvenser for en selv – i motsetning til den lave sannsynligheten for det ved stemmeurnen. Samtidig reduserer desentralisering kompleksiteten ved de kollektive valgene, noe som igjen reduserer informasjonsbehovet ved deltagelse i valg og avstemninger.

Men hvordan får man dette til? Somin erkjenner at både sentralmakten og lavere nivåer har sterke incentiver for sentralisering; det vil ikke bli noen enkel jobb å desentralisere. Siden Somin lufter desentralisering (av lovgivning, tjenestetilbud med mere) innenfor et demokratisk rammeverk, ville det vært interessant å høre Somins syn på om demokrati i seg selv driver omfanget og rekkevidden av statsmakten.

Er Trump et særegent fenomen?

Trump trekkes også frem av Somin som en som nyter godt av politisk inkompetanse blant velgerne – blant annet ved velgernes lave kunnskap om Trumps tidligere venstresidestandpunkter. Bokutgivelsen kom for tidlig til å ha med en analyse av selve presidentvalget, men følger med et stykke ut i valgkampen. Vi bør merke oss at for Somin er Trump kun et eksempel; han ser lav politisk kompetanse blant velgerne som et generelt problem, ikke noe som er knyttet til en spesiell kandidat eller politisk leder.

Somin viser til en lingvistisk analyse av alle amerikanske presidenters innsettelsestaler i perioden 1789 til 2001. Alle innsettelsestalene før 1900 hadde tolvte klasses nivå (i amerikansk skole begynner ikke nummereringen på nytt for gymnaset) med ett unntak som ble klassifisert til halvveis mellom tolvte og ellevte klasse. De seneste 50 år har nivået ligget rundt intervallet syvende til niende klasse. Trump har i offentligheten fått sin offentlige muntlige kommunikasjon vurdert til fjerde eller femte klasses nivå. Det er mulig at han er eksepsjonell, men nedgangen i nivået er ikke et nytt fenomen.

Hvithai avgjør valg

I boken Democracy for Realists: Why Elections Do Not Produce Responsive Governmen setter professorene Christopher L. Achen  ved Princeton og Larry M. Bartels ved Vanderbilt University seg fore intet mindre enn å gjendrive det de kaller «folketeorien» om demokrati (parallellen til folkeeventyr er åpenbar). Avstanden mellom demokratisk ideal og realitet er formidabel.

Dersom du er en varm tilhenger av det amerikanske primærvalgsystemet, og kanskje i tillegg folkeavstemningene på delstatsnivå, har professorene Achen og Bartels i sin empiriske gjennomgang en virkelig kalddusj til deg. Deres analyse viser at det er sterke interessegrupper som drar nytte av nettopp disse primærvalgene og folkeavstemningene.

Bartels og Achen tar oss med til kysten av New Jersey, 1916 og Woodrow Wilsons valgkamp for å bli gjenvalgt som USAs president. Det var noen hendelser som sies å ha inspirert filmen Haisommer.

Hvithai angrep og drepte mennesker akkurat i forkant av valget. Forfatterne viser at akkurat i disse områdene falt Wilsons støtte betydelig på valgdagen. En djevelens advokat vil sikkert spørre om det kan ha vært noe annet som gjorde dette utslaget, men det er allikevel sannsynliggjort at det er haiangrepet som gjorde det. Dette var på en tid da man ikke hadde føderale ordninger for katastrofestøtte. Democracy for Realists viser også til andre naturfenomener som velgerne «straffer» de «ansvarlige» politikere for.

Ifølge Achen og Bartels synes det klart at gode og dårlige tider slår ut på valgresultatene uavhengig av om det er noe de sittende politikere kan noe for. Og det er uavhengig av om de sittende politikere er tilhengere av innblanding eller ikke, ifølge forfatterne. Eksempelvis vil bønder som har dårlige avlinger, kaste ut tilhengere av landbrukssubsidier, rett og slett fordi det er disse tilhengerne som sitter med ansvaret når det er dårlige tider.

New Deal og Arbeiderpartiets hegemoni – ren politisk tilfeldighet?

Bartels og Achen tar også for seg det politiske skiftet som Franklin Roosevelt og hans New Deal-koalisjon representerte. Det er en myte, ifølge forfatterne, at dette var et bevisst ideologisk skifte i amerikansk politikk. De viser at da Roosevelt kom til makten, gjorde han det fordi det akkurat da var dårlige tider, og fordi han ikke var den sittende president, Hoover. Han ble gjenvalgt fordi folk opplevde gode tider. Tilsvarende gjaldt hans partifeller i Kongressen. Hvorfor ble skiftet varig? Jo, fordi de overtok i eksepsjonelt dårlige tider og tidene ble bedre. Det husker folk, og de bringer det videre med seg og til sine barn.

Likeledes kom Hitler til makten fordi det var dårlige tider, ikke fordi folk støttet ham ideologisk. Forfatterne gir også andre eksempler, med ulik ideologisk retning. Dette kan godt ha spilt en viktig rolle i oppbyggingen av Arbeiderpartiet som i praksis statsbærende parti.

Vi har å gjøre med ansvarspulverisering satt i system.

Folk velger i hovedsak parti fordi de føler at de tilhører gruppen; de stiller seg spørsmålet «hvor hører folk som jeg hjemme?» Det finnes ideologisk bevisste velgere, og disse kan forledes til å tro at ideologi er styrende hos de aller fleste. Men i realiteten er det bare et fåtall av denne typen velgere.

Tør vi ta debatten?

Against Democracy (Brennan), Democracy and Political Ignorance (Somin) og Democracy for Realists (Achen og Bartels) gir et godt grunnlag for en prinsipiell demokratidebatt.

Brennan kaster inn brannfakkelen at det kanskje ikke er det beste at alle har lik stemmerett uavhengig av politisk kunnskapsnivå. Brennan er likevel åpen for at den konstitusjonsgivende makten fortsatt kan ligge hos folket i sin helhet, altså basert på almen stemmerett. Han er åpenbart klar over flere problemer med det han legger frem.

Somin er inne på noe av det samme som Brennan, men legger vekt på mulighetene for å kunne stemme med føttene fremfor ved en urne. Achen og Bartels viser oss med skremmende empiriske eksempler hvor lite rasjonell velgermassen er.

Tør vi ta debatten? Sist Norge var med på undersøkelsen (2005-2009) World Values Survey ble vi kun slått av Sverige for spørsmålspunktet som handlet om å sette pris på å bo i et demokratisk samfunn. Demokrati står sterkt hos oss.

Men i en tid der fenomener som Trump har gjort det ekstra aktuelt, er det likevel mange av demokratiets skyggesider som fortjener en reell debatt. Eller skal vi leve videre med en «folketeori» som baserer seg på ideal snarere enn virkelighet? Og er vi fornøyd med at vi avviser de prinsipielle demokratidebatter med henvisning til nærmest religiøs tro på demokrati som styreform?

Den enkelte velger går til stemmeurnen totalt fritatt for juridisk ansvar i den fullstendige anonymitet. Den ekstremt lave sannsynlighet for at en enkeltstemme skal gjøre utslag, gjør også at det lett blir ansvarsløst. Summen kan imidlertid ha alvorlige konsekvenser. Vi har å gjøre med ansvarspulverisering satt i system.

Vi går igjen tilbake til det velkjente Churchill-dictum, alle demokratidebattkvelningers mor. Sitatet er fra en politikertale, og vi vet at politikere, hvis de skal ha en politisk fremtid, ikke kan snakke for vondt om velgere og systemet de er del av.

Churchill hadde nok et ganske positivt syn på demokrati. Sitatet han ofte tillegges om at  en femminutters samtale med en gjennomsnittsvelger gjør at man mister troen på demokratiet, er høyst sannsynlig ikke fra ham. Men omtrent samtidig med at han ytret det som skulle bli et visdomsord, utga Churchill et seksbindsverk om annen verdenskrig (første bind kom det påfølgende året), der han han også hadde en del om første verdenskrig. Her hedret han Habsburg-monarkiet, beklaget seg over avsettelsen av de tysktalende keisere og berømmet aristokratenes fredelige fredsslutning etter Napoleonskrigene – sammenlignet med den forbitrende og midlertidige freden etter første verdenskrig, der hele folk sto i tottene på hverandre.

Det er mulig at den konvensjonelle visdom er korrekt, om demokrati som det beste av det mulige. Men kanskje vi ikke skulle være så kategoriske at vi av den grunn unnlater å ta debatten?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden