Demokratiets utilstrekkelighet

Kjernen i vårt styresett er ikke demokratiet, men rettsstaten. Og vi er blitt formet like mye av demokratiets kritikere som av dets forkjempere.

Publisert   Sist oppdatert

Kjernen i vårt styresett er ikke demokratiet, men rettsstaten. Og vi er blitt formet like mye av demokratiets kritikere som av dets forkjempere.

Det sies at seierherrene skriver historien, og hvis historiens ende, som Francis Fukuyama påstod, er en seier for det liberale demokratiet, vil forståelsen vår også bære preg av det. Vi har lett for å se for oss veien frem til demokratiet som en rettlinjet prosess fra middelalderens føydalsystemer til de eneveldige, opplyste monarkene som til slutt måtte gi tapt for folkelig press, bite i støvet og bli konstitusjonelle monarker, eller se sitt embete kastet på historiens skraphaug og erstattet av republikker med frihet, likhet og brorskap for alle. På samme måten kan vi se stemmerettens utvikling. I dag virker motstand mot allmenn stemmerett ikke bare illiberalt, men som en grov synd mot selve tanken om menneskets likeverd. Tidligere tiders demokratiskeptikere avfeies som patriarkalske, imperialistiske og aristokratiske mørkemenn som tviholdt på sine privilegier, mens de med velrettede spark sørget for at ingen andre kunne løfte seg opp.

Grunnmuren er ikke bare stemmeretten, men rettsstaten, og denne tanken har fått farge og kraft fra tenkere vi i dag ikke vil oppfatte som gode demokrater.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her