Politikk

Demokratikur

EU må bestemme seg for at alle typer korrupsjon skal eksponeres og straffes. Først da har demokratiet en reell sjanse.

EU må bestemme seg for at alle typer korrupsjon skal eksponeres og straffes. Først da har demokratiet en reell sjanse.

Kan man trenge inn i et annet samfunns indre liv? Jeg bør jo svare et ubetinget ja, statsviter som jeg er. Vi studerer politikk som vitenskap. Den ekstreme formen kalles «social engineering» – vis meg dine insentiver, så skal jeg si deg hva slags samfunn du har. Demokrati kan skapes utenfra, med «sticks» and «carrots». Medlemskap i EU er gevinsten, tilpass dere. Da endres samfunn, fra kommunistiske diktaturer til demokratier. Men hvor dypt stikker endringene? Kan vi skape andres demokratier?

Jeg sitter på flyet hjem fra Beograd hvor jeg foreleste for offiserene på det serbiske militærakademiet, dem som vi i NATO bombet i 1999. Det er bare 13 år siden. Det er fremdeles utbombede bygninger i byen, generalstabens kontorer står som et åpent sår, fullstendig ødelagt og overgrodd. Jeg snakker om Bosnia-krigen og behovet for å stoppe Milosevic i Kosovo. Responsen er høflig, men man er på vakt. NATO er ikke populært, for å si det mildt. Men når EU blir tema, er interessen stor. Serbia står foran forhandlingsstart om medlemskap i januar. Både president og statsminister er fra de gamle nasjonalistpartiene og jobbet tett med Milosevic. Nå er de helomvendte.

Kroatia ble medlem i år og Serbia er altså på vei. Dette er uten tvil den eneste vei mot reelt demokrati, men den er full av hull og grøfter. Insentivene er endret; nå gjelder det å lære seg engelsk og tiltrekke seg investeringer. På Hotell Moskva er det få russere og mange vestlige. Selv serbisk pop og oversminkede damer med grelt farget hår kan ikke skjule at endringer er på gang.

Men hvor dypt stikker de? Jeg spør mine slektinger i Subotica i nord. Da vi ringte dem under Kosovo-krigen og spurte hvordan det gikk, var svaret «Vel, akkurat nå bomber dere broene i Novi Sad». De er altså vant til tøffe tak. Nå er de glad for EU-prosessen, men påpeker at korrupsjonen er stor og at politikerne bare «flytter seg fra en lenestol til en ny». Det er ingen tro på politikerne og ingen betaler sin skatt med glede når de fleste unngår å betale den. Da er man bare dum som betaler inn i sorte hull. Tiden da politikere ble drept på gaten, er forbi – jeg kjente statsminister Zoran Djindjic som ble skutt utenfor regjeringsbygningen for noen år siden; han var demokrat før sin tid. Men samfunnets uformelle selvstyring fortsetter som før – du hjelper meg, jeg hjelper deg, ingen av oss stoler på staten – med god grunn. Familie og venner har sitt eget samfunn, derfor går livet ganske bra.

Dette er det rasjonelle systemet der det ikke finnes tillit til styring og til lover. Vi har mye data på «rule of law» i tidligere kommunistiske land og de viser det samme nedslående bildet: dommere kan kjøpes og instrueres politisk, det er den som vinner valg, som monopoliserer makt, og det finnes ingen vilje til maktdeling. Deling av makt, som er demokratiets kjerne – «checks and balances» – er dumskap, da gir du fienden makt han kan bruke til å avsette deg med. Dessuten er det gamle regimets dommere fra en kommunistisk kultur der maktens eneste kilde var Partiet.

Min slektning Micki som er heavy metal-rocker med eget serbisk band – mørkere blir det vel ikke – sier at formelle regler bare er til pynt for Vesten; her må man klare seg selv og det er best å unngå politikkens maktspill. Det er en ond sirkel; ingen blir demokratiske borgere; man forblir klient og privatperson. Det slår meg at demokratiets normer trenger lang tid og ikke minst sterke insentiver utenfra. Da er problemet at EUs makt gjelder i «forlovelsestiden», mens et land er kandidat til medlemskap og Kommisjonen kan diktere. Da gjelder det å blidgjøre den kommende «svigermor». Men når man er vel gift, er man likestilt og bestemmer til og med over svigermor. Medlemslandene i EU har samme status og det er ikke lett å kritisere deres indre anliggender. Alt går sin skjeve gang som før.

Dette gjør at effekten av medlemskap på dysfunksjonelle stater er altfor liten. Når jeg leser hva man sa om Hellas i 1981 da landet ble medlem, er det akkurat det samme som i dag: korrupsjon i alle ledd i staten, stillinger som gis som vennetjenester, penger som forsvinner i ”svarte hull”. EU har ikke kunnet endre på dette på 30 år. Også Italia og Spania har slike problemer. Eurokrisen avslørte hvor ille det står til.

Kan man bruke «sticks» mer? Ja, det er helt nødvendig med en langvarig hestekur. EU må bestemme seg for at alle typer korrupsjon skal eksponeres og straffes. Det må skapes en ny norm som gjør at fiksing og inhabilitet blir skambelagt og at det skrives om i pressen. Kun da har demokratiet en reell sjanse. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden