Hva skjedde med Amerika?

Amerika var mulighetenes land. Så kom Trump.

Publisert

Amerika. Mulighetenes land. Landet der enhver kunne skape seg sin egen fremtid. De store perspektivenes land. Man behøver ikke engang lese Walt Whitman for å vite det, alle nordmenn vet det. Det er nesten ikke en nordmann som ikke har slektninger i Amerika eller som kjenner noen som har det.

Gi meg de trette, de svake, de underkuede masser, står det på Frihetsgudinnens sokkel. Skyskraperne og Coloradofjellene vitner om mulighetene. Amerika lokket. Ved sine myter om seg selv, sin grenseløshet, sin storhet. Europeerne dro til Amerika for å legge nye prinsipper for statsstyret. Vekk fra privilegier og autokratiske kongedømmer, nå skulle en verden skapes der det var individets evner som skulle være det grunnleggende. The selfmade man bygget, ble det sagt, Amerika, et kontinent så annerledes enn det gamle Europa som hadde rotet det ordentlig til. I to verdenskriger kom amerikanerne oss til unnsetning.

Etter krigen formet amerikansk kultur den fagre nye verden, den verden Erik Bye laget tv-programmer om og som vi er oppflasket med. Vi visste jo at ikke alt var idyll, vi hadde lest og sett filmer om gangsterne, om korrupte politikere, om raseskillet, om Ku Klux Klan, Pentagons og CIAs versjon av virkeligheten, vi visste at amerikanerne ikke alltid oppførte seg eksemplarisk, at de hadde brukt boksehansker i stedet for silkehansker både her og der, men vi stolte på at de forsvarte vestlige verdier.

Presidenter og deres administrasjoner skiftet, men det var stort sett skikkelige folk i det hvite hus.  Folk som skjønte hvilket ansvar som var lagt på dem, og kjente sine forpliktelser. Sånn skulle det fortsette. Arven skulle bæres videre.

Men så kom Trump.

Plutselig var ikke Amerika til å kjenne igjen. Kontinenentes konturer var på et øyeblikk omskapt. Det hvite hus var én ting, Trump Tower noe annet. Eller var det nå blitt ett og det samme? Mannen kunne jo blande business med pleasure og begge deler med politikk. Han kunne kunsten å underskrive dokumenter, noe et langt liv som tøff og vellykket forretningsmann hadde lært ham. Nå la de den ene executive order etter den andre fremfor ham. Og TV-kameraene var vitner til den uforlignelige signaturen. Ikke før var blekket tørt på papiret, før han skrev under ett til. Sendte dem ut i verden som papirfly.

Europeerne og mange amerikanere måtte gni seg i øynene. Det var skjedd. Det amerikanske folk hadde gjort det utenkelige, rett og slett gått hen og valgt ham, over hodet på anstendighet og sunn fornuft. Over hodet på establishment, men i høy grad over hodet på vanlig høflighet, dannelse og alminnelige kjøreregler.

De hadde hatt en president som satt i rullestol. Nå hadde de en som gjorde narr av rullestoler. Som klappet kvinner på baken og syntes det var topp. Som gir blaffen i #metoo og blåser alle kampanjer for å gjøre jorden mer levelig og fremtiden trygg, en lang marsj.

Dørene stenges. En følelse av klaustrofobi melder seg. Man begynner febrilsk å lete etter utgangen. For et mareritt, men et mareritt det er mulig å våkne opp fra, vel? Kanskje til neste valg, da man lettet kan puste ut og si at det bare var en ond drøm. Et forbigående fenomen som skyldes visse sosioøkonomiske faktorer, angst og nevroser i stor målestokk. Allerede spår politiske kommentatorer at det vil skje igjen, stenen har begynt å rulle, og kan ikke stoppes før den har rullet så langt som tyngdekraften tvinger den. Og hvem vet hvor mange knuste drømmer og håp den har feid med seg på veien?

Det var ikke bare det vanlige valget mellom Demokrater og Republikanere, det var blitt et valg mellom en forutsigbar og en uforutsigbar fremtid. De kloke ristet litt på hodet og smilte overbærende, Ja, han kommer nok til å jenke seg etterhvert, skal du se. Men han jenket seg ikke, ikke en tøddel. Myke verdier var ikke noe som kunne bløte opp stivsinnet, (Han ble riktignok motstrebende tvunget til å slå retrett i enkelte saker, men uten at det påvirket hans «visjon» for hvordan landet, det vil si brorparten av kontinentet, skulle styres.)

Politikk som det muliges kunst er for lengst forlatt, nå er det politikk som en halsbrekkende øvelse, en orgie av ukvemsord og kvasiretorikk. Blodige fornærmelser og monstrøse anklager hører til dagens orden. Sammenblandingen av sannhet og løgn. Det mulige og det utenkelige. Det fantes spilleregler for politikere, uansett politisk farge. Det fantes trafikkregler. Man kjørte ikke på rødt. Man ventet ved gangfeltet til fotgjengerne hadde kommet seg trygt over. Ikke nå lenger. Fotgjengere skvetter til side mens Trump og hans team råner forbi. Nå er spillereglenes æra over, spillet slått overende før man fikk sukk for seg. De brukbare veiene er forlatt og ingen vet lenger hva som gjelder.

Amerikanerne har «skyld i det sjøl» (som man sier på Hønefoss.) De valgte ham. Og nå vet de ikke hva de skal gjøre med ham. Hva vil skje? Trolig vil ingenting skje. En slags lammelse i systemet har oppstått. Kritikken hagler, fra media, fra VIPs og gamle og nye Hollywoodstjerner. Det holdes skjenneprekener. TV-personligheter bryter sammen når de tenker på barn i bur. Meksikanske arbeidere som tvangssendes. Muren som skal reises. Denne muren som er blitt slik en fiks ide at han snart ikke tenker på annet. Statsadministrasjonen stenges. Etater lukkes. Lønninger til statsansatte uteblir. Kritikken vokser. Det hjelper bare ikke.

Alt preller av på en mann som tror seg å sitte med nøkkelen til Amerikas – og faktisk også verdens – fremtid. Og denne nøkkelen er ham selv, kilden for gullkorn han porsjonerer ut med passende mellomrom i sine kvitre-meldinger. Det kunne ha vært opptakten til en ironiserende tendensroman, hvis hovedpersonen bare hadde visst hva ironi er. Det som til å begynne med lignet en farse, begynte å gi en ganske merkbar og ikke helt behagelig ettersmak, som etter en rangel som ikke var helt god.

Hva var det som gikk galt? Som måtte gå galt, når man ser det i ettertid? Noen legger skylden på det amerikanske system for presidentvalg. Det kan da ikke være i demokratiets interesse å stole på at en gruppe valgmenn skal avgjøre valget til to hundre millioner? Matematisk rettferdig er systemet ikke. Mens steder med stor befolkningstetthet (som New York) får én valgmann, har enorme stater med få innbyggere flere. Haugevis med stemmer er i grunnen bortkastet. Alt går bra bare man får valgmennene på sin side.

Det ligner litt på det gamle «rotten borough systemet» i England, som ble avskaffet ved parlamentsreformen av 1832, der et lite fillested kunne sende flere representanter til parlamentet mens en storby som Manchester ikke hadde en eneste. Det er et system som er åpent for manipulasjon og favorisering og som har svært lite med et demokrati å gjøre.

Det pekes på de store ulikhetene i det amerikanske samfunn der flere og flere faller utenfor. På en togreise fra New York til San Fransisco er det ikke til å unngå at man stirrer, ikke den amerikanske drømmen, men den amerikanske fattigdommen, i øynene. Folk som mangler tenner fordi de ikke har råd til å gå til tannlegen, folk uten utdannelse eller fremtidsutsikter. En far som har mistet sin eneste sønn i en av de håpløse kriger USA har latt seg innblande i. Denne gang i Irak.

I Amerika er enhver sin lykkes smed, så lød munnsværet. Når en stor del av befolkningen faller utenfor, på grunn av dårlige betingelser, mangel på støtteordninger, sykdom eller arbeidsledighet, da nytter det ikke å gi rammede folk denne skyldfølelsen, det er noe fundamentalt galt med hele den skjeve fordelingen av samfunnsgoder.  I Amerika hvor uforskammet rikdom lenge har vært betraktet som tilværelsens mål og mening, er det ingen grenser for hvor rik en person kan bli, tilsynelatende med hele samfunnets velsignelse, og når rikdommen tilfaller stadig færre, vil fattigdommen ramme stadig flere.

Uten sosiale sikkerhetsnett av betydning, skapes hos de rammede en følelse av håpløshet som kunne gi seg utslag i støtte til den styrtrike og herskesyke tycoonen (noen vil si tyfonen) Trump. Som ikke kan fordra støtteordninger av noe slag. Som ikke gir ved dørene eller rekker ut en hånd til noen broder eller søster i nød. Som ikke unner en arbeider en ordentlig syketrygd. Han fremstår paradoksalt nok som et slags ideal for mange av samfunnets minst privilegerte. Det er utrolig, men slik fungerer den amerikanske drømmen på vrangen. «Når han klarte det, må vel jeg klare det også».

Men etter hvert som flere drømmer blekner, klarer han det på vegne av oss alle. Den sterke mann. Er det ikke det han er? Så har ropet om den sterke mann nyttet og gitt resultater. Som så mange ganger før.

«Jeg vet at jeg intet vet» sa Sokrates. Trump vet seg å vite.. Han er et «geni». Han er en «suksess». Han styrer og dirigerer. Hvis noe går feil, er det andre som har skylden. Da er det avskjed på grått papir. Og akkurat den selskapsleken er han ekspert på. Det er trist å si det, men aldri har USA vært nærmere diktaturet, ikke i konstitusjonell forstand, takk og lov, men mentalt.

Det er et annet klima i den amerikanske toppledelsen i dag. Trump, er det blitt sagt, tenker som en diktator, skryter som en diktator, herjer som en diktator. Brøler og furter som en diktator. Straffer som en diktator og skremmer sine medarbeidere som en diktator. At han ikke går lenger skyldes ikke ham, men de bremseklossene som heldigvis er innbakt i systemet. Amerikanerne er nå engang et frihetselskende folk. De vil ikke gi alt på båten med det første.

Men kanskje kan eksperimentet Trump lære amerikanerne noe. Nemlig at deres system ikke er ufeilbarlig, at deres politiske prosesser kanskje må gjennomtenkes på nytt, for å unngå at noe lignende skal skje i fremtiden. For det man bør tenke over, er: Hvordan kunne det skje at en så uegnet person kom inn i det hvite hus? En person som ikke vet å oppføre seg, hverken overfor mannen i gata, andre politikere eller monarker. Hvem husker ikke det uforglemmelige øyeblikk da han skubbet den vevre gamle dronning Elisabeth til side foran Windsor Castle? Hun tok det sporty, som hun bestandig gjør når noen begår tabber. Den som ikke lærte av fadesen, var Trump.

Noe av det aller tristeste er denne presidentens forhold til pressen. Den tredje statsmakt. Hadde det vært helt opp til ham hadde det ikke vært noen fri presse, og det er pressen selv som må definere sin rolle til statsmakten på nytt ved å markere grensen for innblanding og forsøk på kontroll.

Jeg synes alvorlig synd på amerikanerne i dag. Å ha en president man er beskjemmet over, er ikke morsomt. Men det finnes en løsning nedlagt i den amerikanske konstitusjon, i selve uavhengighetserklæringen fra 1776, en slags sikkerhetsventil som ligger der som en mulighet … hvis galt skulle bli til verre.

«Hvis noen styreform viser seg fordervelig på noen måte», skrev de fremsynte arkitektene for den amerikanske forfatning, «så er det folkets rett å forandre eller avskaffe den.»