Minervasamtale

Den autoritære forlokkelse

Terje Emberland.

Photo: Illustrasjon: Oda Valle.

Donald Trump er absolutt ingen fascist, mener Terje Emberland, men han har klare likhetstrekk med mannen som forsøkte å starte et fascistisk parti i Norge i 1927.

En usikker tid med økende motsetninger mellom folket og elitene. En karismatisk leder med en broket fortid, som utfordret hele det politiske systemet med sine slagord og ablegøyer. En ny bevegelse som vil være røsten for alle dem som føler at verden går av hengslene. Vi har vært der før.

Historiker Terje Emberland, som i dag arbeider som forsker på HL-senteret, beskriver i boken Da fascismen kom til Norge (2015) forsøket på å starte et fascistisk parti i Norge, lenge før Quisling og Nasjonal Samling. Tidligere har han beskrevet den radikale delen av den norske nasjonalsosialismen i Religion og rase og Det ariske idol, forsket på SS-politikk i Norge under okkupasjonen og både skrevet og redigert skrifter om høyreekstremismens ideer.

På oppstartsmøtet den 27. mai 1927 var flere samfunnstopper fra borgerlig side til stede. Mange trolig mer av nysgjerrighet enn fordi de ønsket et nytt parti. Men kampen mot «det parlamentariske kaos» og kravet om den sterke mann, hadde klangbunn langt inn i de etablerte partiene. I spissen for de norske fascistene stod Karl Meyer, en overklassegutt, eventyrer og karismatisk taler hvis far hadde vært sentral i Det norske arbeiderparti, og hvis bror tilhørte partiets fremste intelligentsia.

1920-tallet var en brytningstid hvor store deler av befolkningen fryktet rød revolusjon, og at selve samfunnsstrukturen skulle gå i oppløsning. Den nasjonale legion laget rabalder i samtiden, men ble aldri mer enn en historisk parentes. Kampen for å etablere den norske fascismen kom ikke med Nasjonal Samling i 1933, men seks år tidligere, og allerede da så man at motstandskraften i det norske samfunnet var sterk.

Det ligger en latent mulighet for pervertering i alle ideer. For venstresiden er det drømmen om den rettferdige utopi og det klasseløse samfunn. For liberalismen er det når individualismen får knuse alle andre hensyn, og blir rotløs og normløs. For konservatismen er det når behovet for orden føles så prekært at det tipper over i det autoritære og det totalitære. I denne samtalen forteller Emberland om fremveksten og fallet til den norske fascismen, og svarer på det brennende spørsmålet: Kan det skje igjen?

TRI: Hvem er det som slutter seg til Den nasjonale legion?

TE: Lederskapet bestod av temmelig pompøse eldre menn som var akterutseilt av samfunnsutviklingen og følte at de ikke hadde fått den samfunnsposisjon som tilkom dem. Men hovedtyngden av medlemmene i Den nasjonale legion var ungdommer, særlig gymnasiaster. De kom fra borgerskapet, men var desillusjonerte, marginaliserte og truet av deklassering. Bestefar var kanskje skipsreder eller godseier, far var kanskje lærer, offiser eller underordnet byråkrat, mens de selv stod i fare for å ende opp i hvitsnipp-proletariatet. Legionærene var sterkt preget av de dramatiske samfunnsendringene som skjedde etter første verdenskrig. De hadde mistet ankerfestet og var på ulikt vis tapere.

Terje Emberland.
Terje Emberland.

Illustrasjon: Oda Valle.

TRI: Du bruker ordet tapere, men dette er ikke først og fremst folk fra proletariatet eller filleproletariatet? Mange bor i de gode delene av Oslo, og fascismen får til dels stor støtte på vestkant-gymnasene?

TE: Nei. Legionærene kom nesten utelukkende fra borgerskapet og tilhørte dermed ikke de som ble sterkest berørt av krisetidene. At de valgte fascismen, synes derfor ikke å være resultat av personlig sosial og økonomisk misere. Det stemmer for så vidt godt med det vi vet om dagens høyreekstreme. Mediene tegnet på 80- og 90-tallet et bilde av de nye tyske høyreekstremistene og rasistene som arbeidsløse, øldrikkende skinheads fra det tidligere Øst-Tyskland. Men da man foretok dybdeintervjuer med dem som stemte på de organiserte høyreekstreme partiene, viste resultatene noe helt annet. Var det en overrepresentasjon av arbeidsløse? Nei. Var det mange innvandrere i området deres? Nei, slett ikke. Fellesnevneren syntes å være en følelse av anomi, opplevelsen av at hevdvunne normer og samfunnsmessige trygghetsstrukturer var i ferd med å bli oppløst. Det var denne undergangsstemning som førte til den politiske radikaliseringen. Vi ser noe av det samme i 1920-tallets Norge: Disse gymnasiastene hadde det slett ikke så forferdelig, sosialt og økonomisk, men de følte at verden var blitt uforutsigbar og truende, at revolusjonen og sammenbruddet var like om hjørnet.

TRI: Hva er det som gjør at fascismen også blir et fenomen i Norge? Én ting er det lille fascistiske partiet som du beskriver, noe annet er de sterke antiparlamentariske strømningene som går langt inn i etablerte, borgerlige partier.

TE: Vi snakker ofte om ”de harde trettiåra ”, men de varte ikke lenger enn til midten av tiåret. Uansett så var det tyveårene som var de virkelig harde, med krise og arbeidsløshet. Det var også det mest politisk polariserte tiåret. Selv om Norge ikke deltok i første verdenskrig, hadde krigen en dyptgripende mental, kulturell og politisk virkning.

TRI: Jeg har lenge tenkt at i europeisk historie er første verdenskrig, selve krisen med stor k, som markerer slutten på en epoke som har vart i to hundre år.

TE: Ja. Historikeren Emil Smith beskrev dette veldig godt allerede på tredvetallet. De som hadde levd gjennom krigen følte at deres liv er kappet i to, skriver han. Før krigen levde man i en fundamentalt annen tid, som allerede noen tiår senere føltes uendelig fjern. Som følge av katastrofen mistet mange både til høyre og venstre tiltroen til samfunnsinstitusjonene. I mange land, som for eksempel Tyskland, forvitret hele det politiske sentrum, men også her i Norge ble politikken kraftig polarisert. På høyresiden førte dette til en sterk og høylytt autoritær, antiparlamentarisk aktivisme.

TRI: Men ren fascisme får lite gjennomslag?

TE: Mange hyllet det Mussolini hadde avstedkommet i Italia. Ironisk nok – med tanke på hvor vår samtale foregår – var faktisk Minerva-redaksjonen en av de mest entusiastiske. Men likevel betraktet man fascismen som et fremmed og sydlandsk fenomen som ikke – uten videre – kunne importeres. Selv om vi fikk en sterk autoritær, høyreaktivistisk fløy, fikk den rene fascismen lite gjennomslag. Mot slutten av boken lanserer jeg en teori om hvorfor. Jeg tar utgangspunkt i forskeren Roger Griffins fascismeteori, hvor myten om nasjonal gjenfødelse står helt sentralt. For at fascismen skal få gjennomslag, skriver han, må den benytte seg av en slik myte. Den må utnytte en utbredt følelse av tap av nasjonal verdighet og gjerne også frustrasjon over uløste territoriale spørsmål. Det er da fascismen kan få eksplosiv kraft. Det kunne fascismen ikke i Norge, siden vi allerede hadde hatt vår nasjonale gjenfødelse i 1905. Og denne nasjonale gjenfødelsen var dessuten preget av demokratiske og liberale ideer. Det fantes med andre ord for lite politisk rom for fascismen.

TRI: Fascismen brukes ofte om svært ulike fenomener, og ofte settes for eksempel Mussolini og Franco i samme bås. Men om de norske strømningene som preger flere partier, ikke er fascistiske, er vel den ulmende mistroen til det parlamentariske systemet og til ordensmakten urovekkende?

Terje Emberland.
Terje Emberland.

Illustrasjon: Oda Valle.

TE: Ja, fordi folk mistet tiltroen til systemet. Før første verdenskrig var penger, makt og posisjon assosiert med moral og rett. Etter krigen og jobbetiden, erfarte man at hvem som helst kunne bli mangemillionær over natten, og at disse «jobberne» ofte var både vulgære og uhederlige. På samme måte sviktet også mye av troen på øvrighetens «gode moral». Makt var ikke nødvendigvis det samme som rett. Rettsapparatet og politi trengte ikke nødvendigvis å håndheve rettferdighet. Det er talende at nettopp i denne tiden ble «vigilante-helten», han som tar retten i egne hender, en veldig populær skikkelse i triviallitteraturen. Mistroen førte også til forestillingen om at borgerne måtte ta loven i egne hender for å stoppe den radikale arbeiderbevegelsen. I Norge fikk vi Samfundshjelpen og det paramilitære Samfundsvernet, som organiserte tusenvis av medlemmer. Disse skulle rykke inn med arbeidskraft og våpenmakt under generalstreik og revolusjonsforsøk. Tiltakene var i utgangspunktet defensive, men fikk etter hvert en mer aktivistisk og antiparlamentarisk dreining.

TRI: Kanskje vi så skal snakke om høyreaktivisme og ikke bare fascisme?

TE: Ja, denne høyreaktivismen – som altså ikke er det samme som fascisme – har Rolf Danielsen skrevet innsiktsfullt om i Høyres historie. Den er preget av en apokalyptisk retorikk. Samfunnet står på kanten av stupet, og derfor må drastiske midler på grensen av eller over grensen for de parlamentariske spillereglene, settes i gang for å håndtere den økonomiske krisen og den revolusjonære trussel. Ofte handler det om å kriminalisere politiske motstandere, som Arbeiderpartiet. Det som imidlertid skiller denne fra fascismen, er at den ikke agiterer for en fundamental revolusjonær samfunnsomveltning, men i høyden autoritære og diktatoriske tiltak for å redde det bestående samfunn.

TRI: Det er en gjenganger i disse bevegelsene at vi må få et styre av de beste. Nå må det bli slutt på alt tullet, og vi må få ekspertene på banen …

TE: Denne tankegangen var i stor grad et produkt av krigsøkonomien. Ideen om en kommandoøkonomi og planøkonomiske idealer slo i krisetiden etter første verdenskrig rot på begge politiske fløyer. For eksempel var Fedrelandslaget i høyeste grad tilhengere av plan og styring av det økonomiske liv. Her var man preget av det historikeren Øystein Sørensen kaller en politisk ingeniørmentalitet: Nå måtte man sette til side de inkompetente brødpolitikerne på Stortinget og få ekspertene inn i styre og stell.

TRI: Hva gjør da at man på tyvetallet, langt inn i etablerte borgerlige kretser som Høyre, Frisinnede Venstre og Bondepartiet finner et jordsmonn som gjør at de høyreaktivistiske tankene får et visst gehør?

TE: Det er økonomiske kriser, enorm gjeld, en radikal og skremmende arbeiderbevegelse, en bondestand rammet av jordbrukskrise og tvangsauksjoner. Det er en følelse av tap og undergang. De som en gang forvaltet det trygge samfunnet, hadde bukket under for krisen. Nesten alle i ledelsen for Den nasjonale legion hadde for eksempel gått konkurs under bankkrisen i 1921. Når det gjelder bondebevegelsen fantes det riktignok en demokratisk, småbruker-orientert fløy på Vestlandet, men de østlandske storbøndene drev med stor fart mot det ytterste høyre og i retning av fascismen. Mange ville, etter inspirasjon fra Mussolinis marsj mot Roma, ha et bondetog mot Oslo. Samtidig ble særlig Bondelaget sterkt preget av raseideologi. Her var man i en periode mer raseorientert og antisemittisk enn Nasjonal Samling!

TRI: Allikevel får disse strømningene aldri fullt gjennomslag?

TE: Nei, for eksempel beholder mange i Høyre den demokratiske ryggmargsrefleksen. C.J. Hambro ryddet opp i høyrepopulismen og satte foten ned. Han representerte den demokratiske stabiliteten og sentrumsverdiene i partiet, og hadde et skarpt klarsyn, selv om det kostet, også økonomisk for partiet. Det intense hatet til Arbeiderpartiet hadde mange representanter i Høyre, men antisemittismen stod ikke så sterkt som for eksempel i Bondepartiet. Etter innledningsvis å ha hyllet Hitler snudde Aftenposten i 1935 etter de lange knivers natt. Etter dette fikk Hitlers rike mindre entusiastisk omtale. Men den som ufortrødent støttet Hitler-Tyskland, og til og med skrev på lederplass at jødene stod bak krigsutbruddet i 1939, var bondepartiavisen Nationen.

TRI: Ett trekk ved høyreaktivismen på 20-tallet er kampen mot bolsjevismen. Et annet er ønsket om et ekspertvelde og den manglende troen på demokratiet. Er det andre typisk trekk ved høyreaktivismen ikke bare på 20-tallet, men også i dag?

TE: Generelt dreiet det seg om en sterk anti-moderne reaksjon. Det gjaldt å gjenvinne respekten for de tradisjonelle samfunnsautoritetene. Man gikk inn for strengere straffer, mer disiplin og orden i skolen og i samfunnslivet ellers og sensur av moderne «umoral». Forsvaret skulle gjenreises, kirkemakten styrkes og streiker og revolusjonsagitasjon forbys. Samtidig var det viktig at næringslivet skulle få friere tøyler og ikke skattlegges for mye.

TRI: Her er det jo klare fellestrekk med vanlig konservatisme. Når er det egentlig en -isme perverteres? 

TE: Det var et vanskelig spørsmål. Kanskje har vi her å gjøre med et slags paradoks. Jeg har diskutert med kolleger i Nettverket for totalitarismeforskning, som Lars Gule og Øystein Sørensen, hva som utgjør kjernen i det totalitære. Det dreier seg blant annet åpenbart om en form for utopisme. Og den kan fort bli dødelig. Tror du at du besitter det endelige svaret på hvordan samfunnet skal se ut, er det liten grunn til å lytte til andre. Da ligger det i sakens natur at demokratiet er en hemsko. All kritikk av dine perfekte ideer må jo skyldes uvitenhet eller ondskap.  Dette gir grobunn for konspirasjonsteorier og i siste instans for folkemord. Men på den annen side er en viss form for mild eller «åpen» utopisme helt avgjørende for samfunnsutviklingen. Den skaper fremdrift og dynamikk i politikken, den flytter grenser og får oss til å tenke mer visjonært. Den hjelper oss til å tro at et annet samfunn er mulig. Og det kan vi sannelig trenge i dag.

TRI: Dette er kanskje et farlig spor, men vi så også etter den 22. juli at drapsmannen rettferdiggjorde terroren med nettopp ideer som normoppløsning, at samfunnet trues utenfra og så videre. Samtidig er det jo ikke en direkte kobling mellom troen på orden, rammer og normer og det høyreaktivistiske. Hva er det som skjer?

TE: Man skal ikke kimse av utopien i hverken konservatismen eller høyreaktivismen. På tyvetallet drømmer man seg tilbake til et tradisjonelt angivelig «organisk» og konfliktfritt fellesskap før moderniteten. Man henter idealene fra en tenkt, idealisert fortid som skal reetableres.

TRI: Ble høyreaktivismen borte etter annen verdenskrig?

TE: Holdningene forsvinner ikke, men går i perioder under jorden. Jeg tror det eksisterer en kontinuitet i slike høyreaktivistiske tanker innenfor enkelte miljøer. Noen ganger dukker de så igjen opp til overflaten. Jeg tror altså at det finnes det jeg vil kalle en svart-blå tråd i norsk historie fra mellomkrigstiden til i dag.

Jeg har begynt å undersøke dette, siden jeg vil skrive om det konspiratoriske Arbeiderparti-hatet. Men la det også være sagt at det selvsagt er fullt legitimt å «hate» Arbeiderpartiet fordi man er hjertens uenig i politikken. Det var for eksempel flere grunner til å være skeptisk til Arbeiderpartiets maktbruk på femtitallet. Likevel kan man nå et punkt hvor «hatet» tipper over i konspirasjonstenkning. Det jeg snakker om, er forestillingen om at Arbeiderpartiet driver taqiya [et teologisk konsept i shia-islam som betyr at man under visse omstendigheter kan nekte for sin egen tro, red.anm.]. Det vil si at de egentlig i det skjulte arbeider for helt andre mål enn det som står i programmet, og at partiledelsen er styrt av «overstatlige makter», enten det som i mellomkrigstiden og under krigen var «jødebolsjevikene i Moskva» eller som i dag er «muslimene».

Terje Emberland.
Terje Emberland.

Illustrasjon: Oda Valle.

På 70-tallet så vi en politisk polarisering i ungdomskulturen, og det kan argumenteres for at den nye venstreradikalismen jaget en del av denne høyreaktivismen ut av skapene hvor den hadde ligget latent og delvis skjult siden 1945. Vi fikk miljøer på Høyres høyreside, som Anders Langes hundegutter, Anti-Kommunistisk Allianse, Frihetsalliansen og den såkalte Ky-ungdommen, oppkalt etter den sørvietnamesiske diktatoren, som speilet venstreaktivismen med sin egen aktivistiske høyrepolitikk som ble næret av det gamle konspiratoriske arbeiderpartihatet.

TRI: Hva med en politiker som Donald Trump? Flere republikanske kommentatorer har faktisk tatt f-ordet i sin munn. Er Trump fascist?

TE: Nei, nei. Det er ikke noe som tyder på at han er det, selv om hans retorikk, med dens åpenlyse rasisme, kvinneforakt og konspirasjonstenkning har mange fellestrekk.

TRI: Så hva er Trump?

TE: Han er en høyrepopulistisk demagog. Han minner på mange vis om Karl Meyer, grunnleggeren av Den nasjonale legion. Han leverer det «folket» vil ha. Meyer ble antisemitt fordi han ville tekkes bondebevegelsen, ikke fordi han personlig hadde noe imot jøder. Med sin erratiske «postfaktuelle» og demagogiske retorikk kanaliserer Trump en del amerikaneres frustrerte lengsler, men å kalle ham fascist er misvisende. Da utvider vi begrepet slik at det mister sin analytiske kraft. Jeg er tilhenger av et presist fascisme-begrep. Når vi velger å kalle noen fascist, må det være faglig velbegrunnet. Jeg var blant dem som karakteriserte Brevik som fascist. Det dreiet seg om en ny form for fascisme, selv om alle de klassiske elementene er der: en ny mennesketype, en ny samfunnsorden, en ny heroisk elite og så videre.

TE: Hva med dette Arbeiderparti-hatet som vi i dag ser på nettet? Det er en understrøm som jeg tror mange ble overasket over eksistensen av, og som vi er blitt mer bevisste på etter den 22. juli. Er det noe særegent med sosialdemokratiet, eller skyldes det at AP er et styringsparti?

TRI: John Færseth har i sin bok om konspirasjonstenkning i Norge karakterisert arbeiderpartihatet som det farligste. Jeg tror han har rett. For en tid siden var jeg på Utøya og snakket om Breiviks ideologi sammen med fascismeforsker Roger Griffin. Det er grunn til å minne om at terroristen var besatt av konspiratorisk arbeiderpartihat og ikke valgte muslimer som mål, men de «indre fiender», «kulturmarxistene», som i hans øyne ønsker å ødelegge landet.

Mange av AUF-erne vi møtte, fortalte at de fortsatt møter de nøyaktig samme forestillingene når de i dag står på stand for partiet! Dette er strømninger som kanskje ikke representerer noen politisk trussel, men derimot en alvorlig sikkerhetstrussel. Det neste politisk motiverte drapet i Norge kan like gjerne komme fra slike miljøer som fra jihadister.

Denne Minervasamtalen stod også på trykk i Minerva nr. 4 2016.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden