Spaltist

Den banale godheten

Å støtte opp under tigging låser fast mennesker i utenforskap, og barna som etterlates hjemme, går ikke på skolen, skriver Ann Heberlein.

Bilde: Pixabay

Å gi penger til tiggeren utenfor matbutikken gir flere dårlige enn gode konsekvenser – og er et eksempel på «den banale godheten» som er utbredt i svensk offentlig debatt.

Har «godhet» virkelig blitt et skjellsord i den svenske debatten? En del svenske debattanter, skribenter og synsere har i mange år hevdet at «godhet» betraktes med forakt, og at merkelapper som «godhetsapostel» og «godhetsposør» brukes av folk som er motstandere av godhet.

Det er naturligvis tull: En klassisk stråmann. Mennesker er ikke irritert på godhet – det ville vært vanvittig – men på den banale godheten som har preget diskusjonen i den svenske offentligheten i årevis, som har styrt politiske beslutninger og som har gitt dårlige konsekvenser.

Når vi bedømmer en handlings moralske verdi, kan vi enten gå ut fra den handlendes intensjon, eller fra handlingens konsekvenser. Ettersom det er vanskelig å avgjøre noens intensjon, foreslår jeg at vi vektlegger konsekvensene, snarere enn intensjonen. Vi må også reflektere over hvilke konsekvenser vi vektelegger – de umiddelbare eller de langsiktige, de direkte eller de indirekte. Videre må vi spørre oss hvem som omfattes av våre moralske vurderinger: Konsekvenser for hvem? For meg? For min familie? For alle i mitt land? For alle mennesker i hele verden? Når vi bedømmer den moralske verdien av en handling – om det er god eller ond, rett eller gal – må vi derfor bruke fornuften, snarere enn å støtte oss på følelsesmessige reaksjoner.

Moral er nemlig ikke først og fremst et spørsmål om følelser. Å reflektere over etiske dilemmaer og moralske  problemer krever fornuft og rasjonalitet. Vi må argumentere, snarere enn å føle. Det overspente og følelsesmessige toneleiet i den svenske politiske og offentlige debatten er urovekkende og fordummende. Diskusjonen synes ikke lenger å handle om hvem som har rett eller feil – det vil si: hvem som har anført de rimeligste og mest overbevisende argumentene. Nei, diskusjonen ender alt oftere med  påstander om den enkelte debattants moralske karakter – man avfeier sin meningsmotstander som «ond». Det er ikke en rimelig, respektfull eller frukbar måte å føre diskusjoner og å forsøke å løse felles problemer på. Å kalle en avvikende mening for «ond» er en effektiv måte å drepe en debatt på. For hvem vil vel være ond?

Det røde rommet

Den betente debatten som har rast om EU-innvandreere som tigger i Sverige, er et tydelig eksempel på det. Etter at jeg skrev en tekst der jeg stilte spørsmål ved det gode i å understøtte tigging gjennom å gi penger til romfolk som tigger i Sverige, har invektivene haglet. Få forsøkte å imøtegå argumentene i sak, altså at det har flere gode enn dårlige argumenter å gi penger til tiggerne. Nei, i stedet har man konsentrert seg om å gå løs på omdømmet mitt, med ord som «kald», «menneskeforaktene», «kynisk» og «ond».

Jeg har alltid betraktet veldedighet som en borgerlig hobby – noe velbeslåtte damer bedriver for å kunne velte seg i sin egen rettferdighet. August Strindberg beskriver overklassens falske filantropi like fortreffelig som treffende i romanen Det røde rommet. En hestevogn med et antall filantropisk anlagte damer stopper utenfor et sjaskete hus i Vita Bergen på Södermalm. «Dette huset ser bra ut», sier en av dem. «Ser det bra ut? Jeg synes at det ser forferdelig ut», innvender en annen. «Jeg mener at det ser bra ut for vårt formål», svarer den første damen, innen de trer inn i trehuset. «Falleferdig. Dypt åndelig mørke», er dommen de velbergede og velvillige damene feller over husets innbyggere. Så stiger de inn i skitten for å utøve sin godhet.

Strindbergs damer synes mer fylt av sin egen fortreffelighet enn av omsorg for de fattige. Den fattige familien som får ta del i deres velvilje, betraktes ikke som et subjekt, som mennesker med en egen kraft og vilje, som mål i seg selv – men som objekt, som passive mottaagere av veldedighet, som middel til målet om se god ut i andres øyne.

Ingen skal trenge å være avhengige av andres velvilje. Den som er utsatt skal ikke måtte stole på velbeslåttes godhet. En slik innstilling ledet frem til omfattende sosiale reformer – til et velferdssystem som garanterte mennesker hjelp og støtte i økonomisk vanskelige situasjoner.

De velvillige damene i Strindbergs Det røde rommet er ikke forkjempere for sosiale reformer, for menneskeverdsprinsipper eller for et rettferdig samfunn og utjevning. De handler ikke av solidaritet – deres veldedighet sementerer og reproduserer sosial urettferdighet. Det er ikke i de velvilliges interesse å kjempe for og å bidra til en generell velferdspolitikk – nei, det er mer bekvemt å gi så mye man synes man har råd til, når man synes man har råd. Så blir den fattige avhengig av velgjørerens nykker, og gis ingen mulighet til å ta kontroll og makt over eget liv. Den fattige står der med luen i hånden og bøyet hode, med en utstrakt hånd i håp om å vekke den andres sympati og vilje til å gi.

Arbeiderbevegelsen og Arendt

Derfor har motstanden mot veldedighet, historisk, vært stor i den svenske arbeiderbevegelsen. Av gode grunner har svensk sosialdemokrati avfeiet veldedighet, og i stedet arbeidet for sosial velferd. Mot den bakgrunnen er det merkelig at flere profilerte venstredebattanter med nebb og klør har kjempet for sin rett til å gi penger til de tiggende EU-migrantene som sitter og fryser utenfor hver matbutikk i Sverige. De hevder at de forsvarer «godheten». DSe mener at de beskytter de fattige og handler i tråd med deres interessen. De påstår at det er et uttrykk for medmenneskelighet å støtte opp under et urettferdig og umoralsk system. De synes å mene at praksisen med å gi penger til trengende er et uttrykk for godhet – og den som har en avvikende mening, stemples som ond, menneskeforaktende og kald.

Filosofen Hannah Arendt formulerte i 1963 begrepet «den banale ondskapen» i boken med samme navn. Etter å ha overvært rettergangen mot Eichmann i Jerusalem for New York Times presenterte Arendt sine konklusjoner om ondskapen og dens drivkrefter. Hennes resonnement går ut på at det ikke alltid finnes onde motiver bak onde handlinger. Påfallende ofte er drivkraften bak onde handlinger ytterst banal. Med Eichmann som eksempel argumenterer hun for betydningen av refleksjon: Hvert individ har et eget anbsvar for å reflektere over hvilke konsekvenser deres handlinger og deres ytringer får. Eichmann var ikke ond, skriver Arendt, han var bare «en fantasiløs byråkraft». Til tross for dette – eller kanskje på grunn av det – gjorde  han seg skyldig til forferdelige forbrytelser mot menneskeheten.

Ifølge Arendts teori om ondskap er det altså ikke den handlendes intensjon som avgjør om en handling kan defineres som ond: Nei, det er handlingens konsekvenser som avgjør dens moralske verdi. En handling som utføres av trivielle grunner – lydighet, sviktende refleksjon, karrieremål – som gir onde konsekvenser, er ond. Jeg deler Arendts innstilling.

Med utgangspunkt i Arendts resonnement om den banale ondskapen mener jeg vi de siste årene har sett mange eksempler på et fenomen jeg vil kalle «den banale godheten». Uten tanke på konsekvensene handler både politikere og synsere under dekke av godhet på en fullstendig ansvarsløs måte. Denne banale godheten har preget migrasjons- og integrasjonspolitikk, og kriminal- og sosialpolitikk. Den ene vanvittige avgjørelsen etter den andre er blitt fattet uten tanke på konsekvensene. Et eksempel er den  såkalte gymnasieloven som, tross knusende kritikk fra Lagrådet (svensk organ som i denne funksjonen omtrent kan sammenlignes med lovavdelingen i justisdepartementet, red. anm.) ble drevet gjennom sommeren 2018. Hensikten var å gi nærmere 6000 enslige mindreårige asylsøkere mulighet til å bli i Sverige for å fullføre videregående skole. Ettersom enslige mindreårige som får etter gymnasieloven, ikke har rett til annen bistand fra kommune og stat, har resultatet blitt at et stort antall afghanske menn er hjemløse.

Dårlige konsekvenser

Ifølge flere rapporter har rusmisbruk og kriminalitet økt i gruppen. Flere ser seg nødt til å selge sex for å få et sted å sove. Det sier seg selv at disse omstendighetene gjør det svært vanskelig for dem å skjøtte sine studier – og skjøtter de ikke sine studier, får de heller ikke forlenget oppholdstillatelsen.

Velgjørenhet i form av å gi penger til tilreisende tiggere er også et eksempel på banal godhet. Hensikten må være å hjelpe – men risikoen er at resultatet snarere ødelegger både for tiggeren og familien rundt. Regjeringens utreder Marin Valfridssons rapport om utsatte EU-migranter i Sverige konkluderte entydig med at vi ikke bør gi penger til tiggere. Å støtte opp under denne virksomheten låser fast mennesker i utenforskap og passivitet, og barna som etterlates hjemme i Romania eller Bulgaria, går ikke på skolen. Dette er selvsagt forkastelig. Den beste veien ut av fattigdom er utdannelse.  

Videre får støtte til EU-borgere som tigger problematiske konsekvenser for samfunnet som helhet. EU-borgerne som tigger her, ødelegger og forsøpler i skolegårder og på lekeplasser. De har i flere tilfeller okkupert privat mark, og tatt seg inn i tomme hus.

Å gi penger til tiggeren utenfor matbutikken gir altså flere dårlige enn gode konsekvenser. Men den svenske debatten har henfalt utelukkende til pathos – følelsesmessig argumentasjon. Jeg ønsker meg mer av logos – fornuftsbaserte argumenter. Det tror jeg både debatten og samnfunnet ville ha godt av.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden