Bøker

Den befridde familien

Frivillige alenemødre som forfatter Josefin Olevik er ressurssterke og lette å like. Men hva skjer når barrierene senkes og hvem som helst kan få barn på egen hånd?

NY BOK

  • Den befridde familien
  • Josefin Olevik
  • Oversatt av Monica Isakstuen
  • Pelikanen forlag

«Veien til lykke er tydelig definert som «når man er to, og alltid har en støtte ved sin side». Hvor ble den drømmen av? Jeg tok andre valg. Hvordan ble det slik? Jeg dro til Danmark og ble inseminert. Helt frivillig endte jeg opp meg konstellasjonen meg selv og et barn. […] Jeg tror de fleste av oss gjør slik, i det minste de av oss som er ganske gode på å overleve. Vi bestemmer oss for at de store, ugjenkallelige valgene vi har gjort i livet er til det beste. Noe annet blir uutholdelig».

Josefin Olevik er svensk feminist og journalist. Med den profilen må jeg, med utgangspunkt som konservativ, innrømme at jeg hadde noen forestillinger om hvem Josefin Olevik kunne være.

Sint og berettiget? Muligens med et hint av skjult forakt for det motsatte kjønn?

I Den befridde familien møter vi en kvinne som på mange måter er et motstykke til den karikerte, svenske feministen. Hun har, likt mange andre kvinner, forsøkt å se seg selv i et barnløst liv fylt med ren selvrealisering:

«Singel, ung kvinne blir eldre. Gjør karriere. Lever i utkanten av andres familier. Bestiger fjell, reiser til Nepal, driver med ekstremsport. Oppdager yoga, får en ung elsker i India.

Nei, for helvete.

[…] Hvorfor kan ikke jeg få vise et lite barn hvor mye blåbær som vokser utenfor hytta på fjellet? Jeg vet jeg hadde fått det til».

Oleviks vei til morsrollen er beskrevet med stor empati. Det er ikke vanskelig å være tilhenger av hennes familie. Som levnetsbeskrivelse er boken svært god.

Mine innsigelser rettes heller mot samfunnsutviklingen som ikke bare skal omfavne Olevik, men de fremtidige generasjoner av kvinner som tar valget etter henne – med et annet utgangspunkt, og muligens andre årsaker.

Utradisjonelle hjem

Olevik har en familie på to og ønsker en bedre tilpasning til nye familieformer: en liberalisering av lovverket, mindre sosial stigma og en byplanlegging som bedre reflekterer ulike bo- og familieformer enn det standardiserte hjemmet vi er vant med. Kort sagt: en frigjøring fra den tradisjonelle forståelsen av «familien», og muligheten for å tegne nye mønstre for samliv.

 «Å velge å få barn som enslig forelder er fortsatt noe for de privilegerte, de som har sosiale og praktisk forutsetninger. Staten fungerer bare som et supplement til de som allerede har».

Frivillige alenemødre som Josefin gjør god figur i media. Som henne selv er de velutdannede, ressurssterke talspersoner. Dette er også en del av problemet. Ikke at Oleviks segment har gode forutsetninger, men at hennes situasjon er fullstendig knyttet til status quo.

Josefin Olevik (bildet) har også rett i at hun og hennes medsøstre som velger å reise til Danmark, utgjør – foreløpig – et eksemplarisk utvalg. Men denne suvereniteten er fullstendig betinget dagens situasjon, skriver Henny Grændsen.

Den frivillige alenemoren har til nå vært en relativt ensartet person. Barrierene Olevik har måttet trå over, fungerer sådan som en filtreringsmekanisme. Men hva så når barrierene senkes? Når inseminering for enslige er legalisert, når den sosiale skammen er borte og tidslinjen som følger alle bio-etiske spørsmål har gått fra «legalisering» via «institusjonalisering» til «normalisering»? Er det fortsatt kun den ressurssterke kvinnen som står igjen? Eller har vi åpnet for en rekke andre kandidater som ikke nødvendigvis vil tale hennes gode sak?

I dag er hun en kvinne som har tatt et veloverveid valg og hvis barn er særdeles høyt ønsket. Barrierene sørger for det. Men hva skjer når vi senker opptakskravene? Når alle parene som får barn på dårlig grunnlag – slik Olevik påpeker – også kan gjøre det uten å være et par?

Dette er en side av bio-politikken som ofte er underspilt, antakeligvis fordi den er preget av en viss berøringsangst. Det er upopulært å snakke om en mangefasettert befolkning, og muligheten for at det finnes grupper vi er mindre interessert i å tilrettelegge for. Det er spesielt upopulært å påpeke at disse segmentene eksisterer innenfor mange ulike kategorier, og at den frivillige alenemoren ikke har en iboende suverenitet.

Sårbarheten som følger alle aleneforeldre nevnes forbipasserende av Olevik. Jeg etterlyser likevel den spesifikke sårbarheten som potensielt ligger i at andre kvinner kan ha et helt annet utgangspunkt enn hennes eget. Hun har rett i at mange par har svakt grunnlag for å bli foreldre, og takler oppgaven særdeles dårlig. Olevik har en lang liste «falne familiestjerner» – selvutnevnte eksperter som viser seg å være mindre gode foreldre. Hun har også rett i at hun og hennes medsøstre som velger å reise til Danmark, utgjør – foreløpig – et eksemplarisk utvalg. Men denne suvereniteten er fullstendig betinget dagens situasjon.

Det trengs en landsby

Jeg kan gjerne omfavne Oleviks idé om et samfunn som er mer kollektivistisk og sosialt, der sosiale relasjoner kan spille samme rolle som blodsbånd. Omsorg omfavner mer enn et genetisk imperativ. Likevel mistenker jeg at dette er en form for utopi, at Olevik drømmer om et samfunn som neppe kommer til å eksistere i det moderne Skandinavia, og da spesielt i storbyer der de fleste knapt kjenner naboen.

Den befridde familien er innsiktsfull, og som Monika Isakstuen skriver i sin introduksjon – perspektivutvidende. Olevik argumenterer godt, men på samfunnsnivå sliter hun med å overbevise de av oss som har motforestillinger.

På godt og vondt vil noen av oss ha problemer med å svelge karakteristikker som «lykkelig gift med staten».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden