Søndagssamtalen

Den bortkomne sønn vender hjem

Mímir Kristjánsson har sluttet i Klassekampen for å bli Rødts førstekandidat i hjembyen Stavanger. Han vil utjevne forskjeller og stoppe cruiseskip i Vågen og mobiltelefoner i skolen, og snakker med borgerpressen om olje, bedehus, monarki og konservatisme.

Da jeg gikk på videregående skole i Haugesund, i år er det femten år siden jeg begynte, ble jeg klar over en nokså jevnaldrende og rampete islending med bustete hårfrisyre i Stavanger, denne større nabobyen i Rogaland som haugesundere alltid har hatt litt komplekser overfor.

Mímir Kristjánsson, het rampegutten, og han var lokal og etter hvert nasjonal leder av Rød Ungdom. Jeg sympatiserte aldri med dem. Men jeg husker likevel at jeg godtet meg da han og andre RU-ere stormet KrF-landsmøtet i Bergen i 2004, utstyrt med vannsprøyter, for å kurere kristenfolket mot homofobi. Det var så herlig frekt og lekent. KrF-ere ble litt redde.

– Vil du ha en kaffe, spør Mimir femten år senere idet borgerpressens utsending har stampet rundt som en pingvin i høy snø og til slutt funnet riktig inngangsdør.

Bak døren bor, enn så lenge, en voksen og temmet utgave av samme rabulist. Temmet, men han har vært frittalende nok som journalist og nyhetssjef i Klassekampen i flere år. Denne uken gikk han av på dagen for å bli Rødts førstekandidat ved kommunevalget i Stavanger til høsten. Han vil hjem.

– Jeg hadde lyst til å kødde litt og først bare sende ut en kort pressemelding om at jeg slutter på dagen, uten noe mer, for å se hva det kunne virvle opp av spekulasjoner. Rykter om metoo eller om at jeg hadde blitt sammen med en sentral Ap-politiker, haha. Men det ble med tanken, ler han.

De kristne har jo i det store og hele tapt i vårt samfunn. Da kan vi danse på deres lik, men hva slags fyr er du da?

Kristjánsson forteller at det ikke var noen lett beslutning å slutte i avisen, hvor han føler at han har vokst opp. Da han fortalte det til kollegene denne uken, kom tårene. Så hva vil han oppnå i Stavanger?

Industri og bedehus

– Jeg savner å drive med politikk. Jeg har jo vokst opp i Stavanger og det er en dritblå by og med sterke bedehustradisjoner. Venstresiden har ikke hatt ordføreren der på 27 år. Men det er et potensiale der, og når ett parti har styrt så lenge, blir de litt slappe. Det gjelder alle parti, det. Jeg tror Rødt kommer til å gå frem. Det tror jeg de hadde gjort, også om de hadde plassert en bordlampe på toppen av listen, for Rødt er i voldsom framgang landet over, sier Kristjánsson med et flir.

Han snakker varmt om industrien i hjembyen, oljeindustrien. I Stavanger kan man se verftet fra sentrum. En del av Stavanger skyline er oljeinstallasjoner, forteller han. Der ligger de. Der blir de ferdigstilt. Så skal de ut i havet for å gjøre pensjonsfondet vårt større. Mímir Kristjánsson fremstår ikke så grønn som enkelte på den radikale venstresiden.

Han skiller seg også fra mange raddiser når han snakker om lavkirkelige bedehusmiljøer, som har stått sterkt i hans hjemby. Det har han til felles med sin læremester Bjørgulv Braanen, som i sin tid som Klassekampen-redaktør åpnet spaltene for reportasjer om tro og livssyn, til irritasjon for enkelte ateister langt til venstre.

– Dere to, særlig, er glade i alle disse motkulturene nedenfra, også bedehusene. Men ser dere ikke et litt vel stort slektskap mellom disse miljøene og den radikale arbeiderbevegelsen?

Jeg er jo vokst opp på et kristent sted. På videregående var jeg den ateisten som plaget de kristne. Men etter hvert som jeg har blitt eldre, ser jeg hvor dumt det er. De kristne har jo i det store og hele tapt i vårt samfunn. Da kan vi danse på deres lik, men hva slags fyr er du da? Dessuten er det mye i kristendommen som jeg identifiserer meg med. Og da tenker jeg ikke på «Hilde-Frafjord-Johnson-kristendom», men faktisk bedehuskristendom.

– Å?

– Jeg er jo ikke enig med dem i syn på kvinner, homofili og sånn, men i det sosiale engasjementet. Det er et sted jeg vil få gjennomslag for at det er umoralsk at noen er veldig rike, sier Kristjánsson.

Han mener Hans Nielsen Hauge redet grunnen for den moderne arbeiderbevegelsen, selv om den bevegelsen, kanskje av samme grunn, slet med å slå rot i «bedehusland». Der skal han nå prøve å løfte Rødt opp og frem.

Revolusjonært selveierdemokrati?

Og det er for Rødt. Mímir stiller ikke til valg for KrF. Den revolusjonære og den borgerlige kan ikke bare drikke kaffe og slarve om Jesus som et gammelt ektepar med broderte bibelvers på veggen. Vi må til bunns i denne revolusjonen som vi på høyresiden synes er litt nifs.

Er du mot privat eiendomsrett?

– Jeg er ikke mot at folk eier sin egen bolig eller egen fiskebåt. Jeg er mot privat eiendomsrett når noen bestemmer over andres arbeid. Det bør være mer medbestemmelse på arbeidsplassen. Hvis Stein Erik Hagen legger ned fabrikker som gjør at tusenvis mister jobben, skal han kunne gjøre det helt uten innflytelse fra de som rammes, spør han.

– Jeg er nok litt konservativ. Altså, for all del, det er jævla mye kuk i konservatismen også.

Han snakker varmt om samvirkeordninger, særlig for forsikringsbransjen. Han vil ha reformer, mer eierskap og deltagelse på arbeidsplassene for de ansatte. Den væpna revolusjonen uteblir. Er han mer Gerhardsen enn Marx?

– Vi har noen ideer om hvordan samfunnet bør være, en mer demokratisk økonomi, og så beveger vi oss skrittvis i den retningen og lærer av feil, sier han.

– Jeg er nok litt konservativ.

Mímir Kristjánsson vil bygge norsk sosialisme på den norske arbeiderbevegelsens tradisjoner, og sier at hans ideologiske forbilde er Martin Tranmæl. Han advarer venstresiden mot å knytte seg til bestemte forbilder i utlandet, som man siden ikke har kontroll på:

– Jeg tror det er mye bra med folk som Bernie Sanders og Jeremy Corbyn, men jeg vil advare venstresiden mot å gifte seg med dem. For selv om de kan være store forbilder nå, har vi ingen kontroll på hva de kan finne på i framtida, sier han.

– Skrittvise endringer, tradisjoner, lære av feil – du er bittelitt konservativ også?

– Jeg er nok litt konservativ. Altså, for all del, det er jævla mye kuk i konservatismen også. Men jeg er ikke så kulturradikal som jeg var i ungdommen. Konservatismens tanke om en «nedarvet visdom» har jeg sans for, selv om den også kan misbrukes. Jeg er for eksempel tilhenger av monarkiet. Det tok lang tid for meg å innse at jeg var det. Selv om institusjonen er himmelropende udemokratisk, fungerer den godt i Norge. Da trenger vi ikke bytte det ut. Og vi har et folkevalgt kongedømme i Norge.

Stavangers kommende Rødt-topp er fornøyd med at kong Harald ikke går rundt og tror han får makten sin fra Gud. Når noe består den konservative testen og fungerer og folk er fornøyde, ser han ingen grunn til å endre på det.

– Det jeg skal si nå, må du skrive, sier Kristjansson.

– Kjør på!

– Det er ikke noe som irriterer meg mer enn det å være mot kongehuset som et slags radikalt substitutt. Der har du enkelte «fraseradikale» Ap-folk, Venstre og Dagbladet også. Hvis du skal være samfunnsrefser, da skal du være mot kongedømmet, for da er du en god refser, liksom. Men kongehuset er jo helt avmektig. Å være radikal i 2019 er å være mot pengemakta, ikke mot Kongen.

Identitetspolitikk og Vikings A-lag

Mímir er småbarnsfar, og datteren på snart to år har sittet og ventet tålmodig mens pappa har snakket med klassefienden. Vi må ned i underetasjen for stell og fortsette der. Jeg må huske å ta opp den «homodusjen» på KrF i 2004.

– Dere gjorde et slikt grenseløst sprell. Men dere skrev ikke et krenket innlegg i Aftenposten Si;D-spalte. Er dagens unge mer krenket enn vi var?

– Jeg synes i alle fall at debatten handler for mye om ord og for lite om handling. Ta for eksempel dette idiotiske utsagnet til Kjell Ingolf Ropstad om at hvis du greier å føde én unge, greier du to. Jeg skjønner at folk reagerer. Det var idiotisk sagt. Men det i seg selv forandrer ikke regjeringens politikk. Og det samme med at han ikke går i homoparaden. Vi vet hvor han står i synet på homofili. Likevel lager man et rituelt sjokk av at han ikke vil gå i Pride.

– Såkalt identitetspolitikk, tidens moteord?

– Tja. Høyresiden er minst like god på identitetspolitikk. Og identitetspolitikk i seg selv er ikke alltid feil, det. Mine kritikere kan ha et poeng i å gjøre et vesen av at jeg er en hvit mann. Men det venstresiden skal være klar over, er at om de begynner å si at alle skal bruke sin egen identitet, vil du få det hvite mannsopprøret som motreaksjon. Det er ikke pent. Ingen hadde tidligere fått så mange stemmer fra hvite menn som Mitt Romney. Så, i neste valg, slo Trump den rekorden.

Mímir er bekymret for samme deling her hjemme, og peker på at menn er overrepresentert til høyre og kvinner til venstre, som Klassekampen hadde en lengre reportasje om forrige helg. Han mener venstresiden bør fokusere mer på universelle rettigheter og realpolitikk, ikke på identitet.

– Men helt til slutt, vi har ikke snakket så mye lokalpolitikk, paradoksalt nok. Men siden du nå skal bli lokalpolitiker og liker konkret handling. Hva trenger Stavanger, utover et skifte av ledere?

– Stavanger er den storbyen i Norge hvor forskjellene er størst utenom Oslo. Vi har problemer med voksende barnefattigdom. Den utviklingen må snus. Dessuten er det flere saker av mer lokal art, som håndteringen av cruisetrafikken. Hvorfor skal vi akseptere at gigantiske cruiseskip kjører helt inn i Vågen og ligger der og spyr ut klimagasser? Jeg tror vi må gjøre mer for å begrense det. Til sist håper jeg å kunne bidra at Stavanger får et kommunalt forbud mot mobiltelefoner i skolen. Det kan også få nasjonale ringvirkninger.

– Har du på sikt ambisjoner om rikspolitikken?

– Jeg har ambisjoner om å spille meg inn på Vikings A-lag i fotball og å vinne Nobelprisen i litteratur. Det får holde i første omgang

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden