Bøker

Den columbianske utvekslingen

Poteter fra Andes revolusjonerte kostholdet i Europa og hjalp kraftig mot stadig tilbakevendende hungersnød.

Bilde: Pixabay

Den første store globaliseringsperioden begynte straks etter Columbus, da kloden igjen ble biologisk gjenforent. Charles Manns bok viser at det var mer til gavn enn skade.

Da Columbus gjenoppdaget Amerika, satte det i gang den første globaliseringen, ikke minst på det biologiske området. Etter at urkontinentet Pangaea for omkring 250 millioner år siden hadde brukket opp, og kontinentene hadde glidd fra hverandre, hadde også livet utviklet seg i ulik retning, med liten utveksling. Det gjald særlig mellom isolerte Amerika og resten.

Columbus og de som kom etter ham, brakte verden sammen igjen i det historikeren Alfred W. Crosby kalte The Columbian Exchange. Planter, dyr, sykdommer og mennesker spredde seg, blandet seg og skapte en enorm forandring som preger oss alle i dag.

Det er denne utvekslingen som gjør at vi har appelsiner i USA, tomater i Italia, sjokolade i Sveits og chilli-pepper i Thailand og den er temaet i Charles C. Manns bok 1493: Uncovering the New World Columbus Created (Alfred A. Knopf, 2015 – første gang utgitt i 2011). Mann kaller denne æraen for Homogenocene: Økologisk distinkte steder er blitt langt mer like.

Forfatteren skriver svært lett og engasjerende. Men det går ikke på bekostning av det faglige. Noteapparatet og litteraturlisten fyller nesten 100 sider.

Biologen i sentrum

Boken er en slags oppfølger til bestselgeren 1491: New Revelations of the Americas Before Columbus fra 2005. Som tittelen antyder handlet den første boken i hovedsak om Amerika før europeerne kom, men også om effektene av denne koloniseringen.

Det uvanlige ved den siste boken er at det er biologien som er «hovedpersonen». Mann skriver at globaliseringen vanligvis beskrives primært som et økonomisk fenomen, mens han mener at det primært bør ses som et biologisk, i hvert fall i denne perioden. Men boken underbygger dette bare delvis. Den inneholder også mye, ja mest, økonomisk historie, dog ofte knyttet til jordbruket.

Flere slaver enn frie

Afrika ble en viktig del av handelsstrømmen, ikke minst gjennom slavehandelen, som Mann vier stor plass. For denne første globaliseringen handlet i høy grad om å flytte mennesker.

I Afrika handlet krig ikke så mye om å erobre land, men å erobre mennesker

Vi tenker kanskje først og fremst på europeiske settlere i Amerika, både nord og sør, men det handlet også om asiater som flyttet på seg, og ikke minst om afrikanere, som nesten utelukkende gjennom tvang ble fraktet over havet til Amerika. Mann viser til nyere forskning som anslår at mellom 1500 og 1840 ble 11,7 millioner afrikanerne fraktet til Amerika, mens bare 3,4 millioner europeere utvandret. (Senere kom større europeiske migrasjonsbølger).

Slaver eneste omsettelige eiendom

Slavehandel var langt fra noe nytt, eller en europeisk oppfinnelse, men snarere utbredt i store deler av verden på den tiden, også i Nord- og Sør-Amerika før Columbus. I hovedsak var slavestatusen et resultat av tap i krig.

I Vest-Afrika var slavehandel særlig viktig, siden slaver var den eneste formen for profittskapende privat eiendom som fantes, ettersom alt land var eid av «staten» eller kollektivt – ulike konger og høvdinger, eller klaner.

I Afrika handlet krig ikke så mye om å erobre land, men å erobre mennesker, slaver. Og da europeerne økte sin etterspørsel, leverte afrikanske konger med glede. Det var mange «europeiske» slavehavner og fort langs Afrika-kysten, men bare noen hundre europeere til sammen bemannet dem.

Etter Columbus endret slaveriet seg likevel på mange måter. Omfanget ble større, men Mann peker også på at det skjedde noe kvalitativt. Mens slavene i afrikanske samfunn ofte ikke måtte jobbe særlig hardt eller mye, de var et slags statussymbol, var plantasjeslaveriet hardere og preget av større adskillelse mellom slave og herre.

Det manglet folk til plantasjene

Det var flere grunner til at afrikanske slaver ble så viktige for Amerika. Det ene var plantasjejordbruket, som krevde store mengder arbeidskraft. Noen av artene var importert – kaffe (fra Etiopia og det osmanske rike), sukker (som Columbus hadde med seg fra Kanari-øyene, opprinnelig fra Asia). Andre stammet fra Amerika, som tobakk (som kom til Nord-Amerika fra Karibien), eller gummi, men ble først dyrket i stor skala da europeerne kom.

Det andre var at spanjolene ikke ville bruke indianere som slaver. I motsetning til afrikanere, som hadde hatt anledning til å bli kristne, men avslått, og ofte hadde vært i krig med kristenheten, var indianerne i en slags uskyldstilstand – de kunne ikke noe for at de var hedninger. Få år etter Columbus kom det derfor forbud mot indianske slaver, men isteden kom et system for tvangsarbeid kalt encomienda.

Engelskmennene lenger nord brukte i en kortere periode indianske slaver, men det ble slutt på grunn av den viktigste barrieren, sykdom og død.

Afrikanere var mer robuste

Den columbianske utvekslingen brakte også med seg nye sykdommer. Noen av dem var vanlige i Europa, men helt ukjente i Amerika, som meslinger, kopper og influensa. Malaria kom også fra Europa, der det var ganske vanlig på den tiden, men sjelden ga seg utslag i omfattende epidemier, mens en annen variant kom med afrikanske slaver. Gulfeber kom med slaveskipene, men i Afrika var dette som en barnesykdom å regne, og den var derfor langt mindre farlig for de afrikanske slavene enn for dem de kom i kontakt med.

Disse sykdommene var helt sentrale i å desimere den indianske befolkningen – Mann viste i 1491 at befolkningen særlig i Nord-Amerika var langt større før Columbus enn det som var vanlig å tro for noen tiår siden – myten om «det tomme» landet som bare skrek etter folk.

I Sør-Amerika gikk det også svært hardt ut over europeiske settlere. I starten gjaldt det også i Nord-Amerika, men de høye dødsratene der skyldtes mer at settlerne ikke klarte å dyrke sin egen mat, og angrep fra lokalbefolkningen.

La meg gjengi noen eksempler.

  • Anslagene over befolkningen på Hispaniola (tainoer) da Columbus kom dit varierer kraftig, men det dreier seg trolig om noen hundre tusener. Snaue seksti år senere var det kanskje 500 tilbake.
  • Mellom 1607 og 1624 ankom mer enn syv tusen engelskmenn koloniene i Virginia. Åtte av ti døde.
  • I 1698-99 reiste 2700 skotter til Panama-kysten for å opprette New Edinburgh. På mindre enn to år døde alle bortsett fra snaue 400, og forsøket ble oppgitt.
  • Slaver i Chesapeake Bay og Carolinas døde i stort antall, både av sykdom og dårlig behandling, men dødsratene blant hvite i samme område var enda høyere.
  • På slaveskipene døde en større andel av mannskapet enn av de afrikanske slavene.
  • Etter at Storbritannia okkuperte Haiti i 1793, døde ti prosent av soldatene, hver måned fra juni til november 1794. De fikk forsterkninger med 13.000 soldater i 1796. Innen noen uker var halvparten døde.
  • I det 19. århundret døde mellom halvparten og to tredeler av britiske soldater i Vest-Afrika hvert år av sykdom, mens dødsraten blant afrikanske soldater var tre prosent.

Afrikanere hadde den fordelen at de hadde vært eksponert for malaria og gulfeber i generasjoner. Mann skriver at befolkningen i Vest- og Sentral-Afrika, der slavene ble hentet, var mindre sårbare for malaria enn noe annet sted i verden. Kanskje telte det også med at en betydelig del av slavene var fangede krigere, soldater, med god helse og fysikk.

Slaveriets økonomiske logikk

Mann viser til Adam Smiths teori om at slaveri er økonomisk ineffektivt, særlig på grunn av slavenes dårlige motivasjon. Slavene var dessuten ganske kostbare, ikke minst sett i lys av at ganske mange av dem rømte, særlig i Sør-Amerika der det var få hvite til å vokte dem.

Det var afrikanernes genetiske overlegenhet som gjorde dem til attraktive slaver i Amerika.

I Europa var slaveriet utbredt i middelalderen, men døde ut, av flere grunner, både de økonomiske – og da hører det med at det var rik tilgang på billig arbeidskraft uten slaver, av humanitære grunner og fordi slaveri gjerne ble forbundet med muslimske slavehandlere som raidet blant annet britiske kystbyer.

Men i Amerika omfavnet britene slaveriet, som spanjoler og portugisere gjorde det lenger sør. Det økonomiske argumentet falt rett og slett fordi afrikanerne var mer motstandsdyktige mot sykdom. Det var afrikanernes genetiske overlegenhet som gjorde dem til attraktive slaver i Amerika.

Sykdom en mindre faktor i nord

Mason-Dixon-linjen markerer grensen mellom de slaveholdende Sørstatene og nord, som etter hvert hadde avskaffet slaveriet. Den markerer også mer eller mindre en klimatisk grense for hvor malaria var utbredt. Det er trolig ingen tilfeldighet. Heller ikke at nordstatenes tropper i den amerikanske borgerkrigen var svært utsatt for sykdom da de satte kursen sørover. Mer enn dobbelt så mange av dem døde av sykdom som av sørstatenes kuler.

Mann avviser en konkurrerende teori, at det var slavehandelen i seg selv som var så stor og lønnsom at den utgjorde en politisk kraft, ved å vise til at den på toppen bare utgjorde 1,5 prosent av britisk shipping-industri.

Utsugerstater

Som vi så ovenfor var det i starten vanskelig for europeere å overleve i tropiske strøk. I motsetning til i Nord-Amerika la det derfor ikke til rette for omfattende bosetting, og den utvikling av demokrati og rettsstat som fant sted i det som ble USA.

Lenger sør ble løsningen mange steder at man ved minimal bosetting gjorde sitt beste for å utnytte, eller suge ut, de lokale ressursene. Vi fikk ekstraktive stater, i Acemoglou og Robinsons terminologi (se Jens Frølich Holtes omtale av deres bok Why Nations Fail). Etter to århundrer som nederlandsk koloni hadde Surinam i 1850 omkring 8000 europeiske innbyggere.

Rømte slaver hadde slaver

I sin omfattende beskrivelse av slaveriet mister Mann til tider sin hovedfortelling – utvekslingen mellom naturmiljøet og mennesket av syne, men her er det likevel mye interessant og for meg nytt. Hans beskrivelse av hvordan slaver rømte i store mengder og etablerte egne småstater i Sør-Amerika er fascinerende. Et av disse maroon-samfunnene, Palmares, hadde rundt år 1650 like mange innbyggere som det var hvite i hele Nord-Amerika.

Mann er ikke lett å plassere i en politisk boks, og trekker frem mye som ikke kan kalles politisk korrekt. Som at disse samfunnene av rømte slaver ofte kom i konflikt med indianere, og kriger gjorde at seierherren gjorde de andre til slaver. Indianerne hadde altså afrikanske slaver, og motsatt. (Mann bruker også uttrykket «indianer», og begrunner det med at det er vanlig blant denne gruppen. De omtaler seg selv med eget stammenavn, men sine naboer som indianere).

Kina trengte sølv

Selv om den handler mest om Amerika, har boken et globalt perspektiv. Columbus ville finne en raskere vei til Kina, for å drive handel der. Det klarte han ikke, men snaut hundre år senere reiste baskeren Legazi videre fra Amerika og opprettet en handelsstasjon i Manila, noe som førte til en eksploderende handel mellom Kina-dominerte Øst-Asia og Europa, via Amerika. En stor kinesisk koloni av handelsfolk ble etablert i Manila, flere ganger kastet ut og massakrert av de lokale, men kineserne kom tilbake hver gang. Så lukrativ var denne handelen.

Europeerne var først og fremst ute etter krydder, porselen og silke, mens Kina trengte sølv, og sølv var det i overflod i spanskkontrollerte Sør-Amerika. Tidligere har det vært antatt at mesteparten av dette sølvet havnet i Spania, og finansierte voldsomme offentlige utgifter, som på den tiden først og fremst betydde krig. Men Mann viser til nyere forskning som tyder på at halvparten av sølvet faktisk havnet i Kina.

I Spania ble det rett og slett så mye sølv at økonomien ikke kunne absorbere det, og verdien falt – eller sagt på en annen måte: Spania fikk ødeleggende inflasjon, særlig i andre halvdel av sekstenhundretallet.

Kina slet med det motsatte problemet. Landet var fattig på edelt metall som kunne brukes som pengeenhet. Eksperimenter med papirpenger hadde kollapset fordi staten falt for fristelsen til å trykke for mange av dem, med høy inflasjon og manglende tillit til papirlappene som resultat. Kina trengte rett og slett en stabil, troverdig pengeenhet. Sølvet fra Potosi i Bolivia (som på et tidspunkt var den største og rikeste byen i verden) og gruvene andre steder i Sør-Amerika ble redningen. Og finansierte mye av byggingen av Den Kinesiske Mur.

Biologisk utveksling mest til nytte

Mange er opptatt av at Vesten har «rappet» biologiske ressurser fra fattige land. Mann skriver om hvordan Peru, Bolivia og Equador begrenset tilgangen til kinin, som var det eneste virkningsfulle medisinen mot malaria på den tiden. Men briten Henry Wickham smuglet ut noen frø, slik at tusenvis (og her tror jeg Mann med fordel kunne dratt til litt mer) av menneskeliv ble reddet fordi treet nå kunne plantes i tilstrekkelige mengder andre steder til å unngå knappheten.

Wickham er i dag selve symbolet på en «biopirat» i Brasil, fordi han også tok med seg frø til gummitrær og dermed ga brasilianerne konkurranse, ikke minst fra Sørøst-Asia. Men Mann bemerker tørt at Brasils fremste eksportprodukter fra jordbruket i dag består av soya, biff, sukker og kaffe. Ingenting av dette er opprinnelig fra Brasil.

Regnet i kalorier doblet introduksjonen av poteten Europas matforsyning på kort tid.

Mann beskriver i stor bredde nedsidene av en columbianske utvekslingen, med avskoging, erosjon og andre miljøødeleggelser, men også de store fordelene gjennom økt matproduksjon og økonomisk utvikling når andre vekster, som tobakk og gummi, tar over.

I Kina hadde for eksempel befolkningen vært omtrent stabil i et par tusen år, de levde en malthusiansk felle, men etter at amerikanske vekster som mais, søtpoteter og etter hvert poteter ble en viktig del av jordbruket, ble befolkningen fordoblet på et drøyt århundre.

I Europa spilte poteten en lignende rolle. Tidligere var kontinentet hjemsøkt av hungersnød med jevne mellomrom. Etter at den næringsrike og svært produktive poteten kom fra Andes, ble det nesten slutt på dette (med Irland etter potetsykdommene på 1840-tallet som viktig unntak, men da hadde befolkningen i landet blitt omtrent seksdoblet på to århundrer). Regnet i kalorier doblet introduksjonen av poteten Europas matforsyning på kort tid.

Mann viser til hungersnød i Norge fem ganger mellom 1742 og 1809. Så ble det slutt. Det skyldtes i høy grad poteten.

Mann konkluderer med at «de store fordelene ved å flytte arter veier tyngre enn de store skadevirkningene, selv om balansen kan være mindre fordelaktig enn talsmenn for fri utveksling ofte vil innrømme.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden