Politikk

Den danske Satan

Ingen gruppe kan påberope seg særbehandling i en demokratisk offentlighet. I Taushetens Tyranni forklarer Flemming Rose hvorfor Jyllands-Posten publiserte Muhammed-karikaturene, og ikke lot seg kue av frykten for represalier.

Ingen gruppe kan påberope seg særbehandling i en demokratisk offentlighet. I Taushetens Tyranni forklarer Flemming Rose hvorfor Jyllands-Posten publiserte Muhammed-karikaturene, og ikke lot seg kue av frykten for represalier.

  

Flemming Rose
Taushetens Tyranni

Cappelen Damm, 2011

 

I en legendarisk satiretegning av Ragnvald Blix fra 1944 blir Quisling portrettert i det han søker audiens hos Hitler. I møte med dørvakten uttaler han: ”Jag är Quisling », hvorpå dørvakten spør: ”Och namnet”? Ansvarlig for publiseringen var den mangeårige redaktøren for Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, Torgny Segerstedt, som i en tid hvor anti-nazistisksatire medførte store kostnader sto på ytringsfrihetens skanse. Det hjalp ikke at annonsører, politikere og til med Kong Gustav (”Jeg advarer deg enda en gang om følgene. Husk at hvis det blir krig, er det din skyld!”) prøvde å overbevise Segerstedt om å ta ”andre hensyn”. Det gjorde den svenske liberaleren ikke. Han sto fjellstøtt imot presset, og har således fått en posisjon som en av Europas mest betydningsfulle redaktører.

Det er åpenbare forskjeller på Torgny Segerstedt og Jyllands-Postens redaktør, Flemming Rose, men likhetene er flere. Fordømmelsen, beskyldningene og ikke minst de høylytte ropene om at Jyllands-Posten burde tatt ”andre hensyn”, fremstår som åpenbare paralleller mellom Rose og Segerstedts anti-nazistiske agitasjon. Men heller ikke Jyllands-Posten tok andre hensyn, og i den nylige utgitte, Taushetens Tyranni, forklarer Flemming Rose hvorfor.

Taushetens Tyranni er først og fremst Roses egen historie om de berømte Mohammed-karikaturene. Jeg er sikker på at hvis man tillater seg et åpent sinn, vil mange her finne beskrivelser som bidrar til å modifisere synet på bakgrunnen for publiseringen. Det krever naturligvis at man ikke på forhånd har bestemt seg for at Jyllands-Posten er en rasistisk avis som utelukkende har til hensikt å håne muslimer. Er man i stand til det, tror jeg Roses historie også vil moderere og nyansere holdningene til noen av hans motstandere.

Foranledning til tegningene i 2005 var vanskene med å finne en person til å illustrere profeten Muhammed i en barnebok. Som oppfølgning til denne saken stilte Jyllands-Posten det meget berettigede spørsmål om det ble praktisert selvsensur i møte med islam. Hendelser som Rushdie-affæren, mordet på Theo Van Gogh og truslene mot Ayaan Hirsi Ali gjorde ikke spørsmålet mindre aktuelt. Rose mente å se mange eksempler på at komikere, kunstnere og filmskapere behandlet islam mildere, ikke på grunn av sensitivitet, men pågrunn av frykt. Det var denne selvsensuren Flemming Rose og Jyllands-Posten, prisverdig nok, valgte å utfordre.

Minerva trykket Mohammed-karikaturene, les også «Jeg er Kurt Westergaard».

Skammelig oppførsel
Jeg tror ikke Rose kunne forestille seg at tegningene skulle få de internasjonale følgene de fikk. Men at de skulle få konsekvenser, ubehagelig sådanne, burde neppe ha overrasket. Det som var mer overraksende, og like skuffende, var fordømmelsen Jyllands-Posten fikk utover det muslimske miljøet. Det vil alltid stå som en skamplett på danske PEN og Amnesty — organisasjoner som skal kjempe for ytringsfriheten — at de til de grader utviste sviktende dømmekraft gjennom å fordømme publiseringen fremfor å fordømme de som reagerte med vold.

Ved å velge minste motstands vei, fremsto Jonas Gahr Støre som apologet for islamistene, fremfor en tydelig forsvarer av ytringsfriheten.

Furoren over tegningene ble som kjent ikke mindre i Norge. Til tross for at toneangivende aviser som Bergens Tidende og Aftenposten allerede hadde trykket faksimiler av karikaturene, ble det Vebjørn Selbekk som ble den store satan i norsk offentlighet, ettersom han i en sak om Jyllands-Posten publiserte karikaturene som en illustrasjon. Det er mildt sagt besynderlig å rekapitulere den skammelige behandling Selbekk fikk i norsk offentlighet. Jeg mistenker at kritikerne fra den gang aldri leste saken som sto i Magazinet.

Som følge av at Sosialistisk Ungdom meldte Magazinet til PFU for rasisme, fikk vi også en presseetisk vurdering av selve innholdet. PFU konkluderte med at dette var en god nyhetssak som kunne stått i en hvilken som helst norsk avis. Publiseringen av karikaturene var simpelthen basert på journalistiske kriterier, hevdet de. Ganske nøyaktig de samme hensyn som Bergens Tidende og Aftenposten hadde lagt til grunn. Dette åpenbare faktum hindret likevel ikke utenriksminister Støre i å henge ut Selbekk som ekstremist, og gjenta løgnen om at det var ingen toneangivende norske medier som hadde trykket tegningene. Det er vanskelig å karakterisere Gahr Støre som annet enn feig. Ved å velge minste motstands vei, fremsto den norske utenriksministeren som apologet for islamistene, fremfor en tydelig forsvarer av ytringsfriheten. Fadesen endte som kjent med at den norske regjering arrangerte et møte mellom islamsk råd og Selbekk, hvor sistnevnte ba om unnskyldning for publiseringen.

Det er først og fremst to grunner til at offentliggjøring av karikaturene ble selve lakmustesten på ytringsfriheten. For det første var det helt åpenbare nyhetskriterier som tilsa at disse burde vises. For det andre var norske journalister blitt truet på livet for å ha fulgt nyhetskriterier, noe som i seg selv burde avstedkomme en solidaritetsaksjon.

NRKs Standpunkt arrangerte i begynnelsen av februar 2006 en debatt om karikaturstriden, men nektet å offentliggjøre tegningene, noe som etter journalistiske prinsipper vil vært like dumt som å lage en nyhetssak om 11.september uten å vise tvillingtårnene. Det er ikke utenkelig at hovedproblemet var misforstått sensitivitet, men for meg synes det åpenbart at det var frykt, og ikke nyhetsvurderinger, som lå til grunn for beslutningen. Eller vil redaksjonen på ramme alvor mene at det ikke var vesentlig for seerne å se karikaturene med egne øyne, for slik å kunne bedømme om dette var tegninger det var verdt å drepe for? TV2s Kåre Valebrokk ga på samme måte etter for frykten.

Den totale ettergivenhet som norske medier viste under karikaturstriden, kan betegnes som en klar seier til islamistene. Dette var derimot ikke tilfelle i Danmark. Den danske regjering, med statsminister Anders Fogh Rasmussen i spissen, viste den prinsippfasthet som den norske regjering manglet. Verken Jyllands-Posten eller Flemming Rose ville på noen som helst måte unnskylde karikaturene, men ba om unnskyldning hvis noen hadde blitt såret over publiseringen (noe de selvsagt ikke burde ha gjort).

I boken bruker Rose mye plass på å beskrive sine tanker da det sto på som verst, og man kan ikke unngå å bli mektig imponert over hvordan han taklet presset. Det er nok ikke til å unngå at en del av resonnementene som Rose fremfører bærer preg av etterrasjonalisering. Men et raskt googlesøk viser at bemerkelsesverdig mange av resonnementene som fremføres i Taushetens Tyranni er å finne i artikler og intervjuer fra våren 2006, om enn mindre strukturert.

Les også Nils August Andresen «Hvorfor publiserer vi karikaturene?»

Hatefulle ytringer
Hovedpoenget til Rose er det åpenbare poenget at i et liberalt demokrati kan intet individ eller gruppe gjøre krav på spesialbehandling i det frie ordskifte. Dette innebærer naturligvis en rett til å håne, latterliggjøre og spotte andre standpunkter, hvorpå ytringer møtes med ytringer. Begrensningen som demokratiet må sette i lovs form, er forbudet mot handlinger som inkluderer vold eller oppfordrer til vold. Det er vanskelig å trekke et absolutt skille mellom ytring og handling, noe Rose innrømmer. Dette følger John Stuart Mills klassiske argument om at dersom noen skriker brann i et teater må det anses som en handling heller enn en ytring (skadeprinsippet). Følger man Mills logikk, er ytringens natur slik at folk oppfordres til å resonnere, noe man ikke rimeligvis oppfordres til å gjøre dersom man hører noen skrike ”brann” i en bygning.

Retten til å håne, spotte og latterliggjøre er en forutsetning for legitimiteten til demokratiet.

Det hadde vært mulig for Flemming Rose å gå dypere inn i materien i dette spørsmålet. Jeg savnet nærmere betraktninger om ytringsfrihetens begrensninger i en politisk kontekst. Når blir ytringer å regne som handlinger? Er det eksempelvis i orden at politiske partier argumenterer for avskaffelse av demokratiet? Hva med dommen mot Jack Erik Kjus og Hvit Valgallianse, som i sitt program gikk inn for sterilisering av innvandrere? Flemming Rose svarer aldri direkte på disse spørsmålene, men undertonen er klar: De land som opererer med stor grad av ytringsfrihet er også de land som stiller sterkest i møte med totalitære krefter. Dette fordi det sivile samfunn først kan ta avstand fra anti-demokratiske utsagn når sistnevnte gruppe står fritt til å formulere sine ytterliggående ideer.

Nettopp av den grunn er Rose svært skeptisk til å kriminalisere såkalt ”hate-speech”. Hans eksempler fra Tyskland i mellomkrigstiden er svært interessant. Weimarrepublikken hadde faktisk omfattende lover mot såkalt hatefulle ytringer, hvor nazistene ble tiltalt og dømt. Rose går i rette med dem som mener at årsakene til nazistenes suksess skyldes manglende beskyttelse av jødene i loven. Det som manglet var derimot en klar lovbeskyttelse av ytringsfriheten. Begrensningene av ytringsfriheten gjorde det enklere for nazistene å innføre sensur, slik at Hitler kunne benytte seg av de eksisterende lovene som før 1933 hadde blitt brukt mot ham, og som etter maktovertagelsen ble brukt mot hans motstandere. Det er altså ikke slik at kriminalisering av ”hate-speech” bidrar til ønsket effekt. I tilfellet Weimarrepublikken skjedde det motsatte.

 

Krenkelsesfundamentalismen
Den liberale rettsfilosofen Ronald Dworkin, som blir intervjuet av Rose, hevder retten til å håne, spotte og latterliggjøre — altså en vid tolkning av ytringsfriheten — er en forutsetning for legitimiteten til demokratiet. ”Hån, spott og latterliggjøring er en spesiell måte å uttrykke seg på, som ikke kan formuleres på en mindre krenkende måte uten å endre innholdet i det vi vil si. Det er jo derfor satiretegninger og andre former for hån og spott har vært et viktig og effektivt instrument for politiske bevegelser”, uttaler Dworkin. Han understreker videre: ”Det er min overbevisning at vi bare kan si noe slikt hvis alle i den demokratiske prosessen har hatt mulighet til å fremføre sine argumenter nøyaktig slik de ønsker. Ellers undergraves lovens legitimitet. Hvis vi forestiller oss at en gruppe har en særskilt rett til ikke å bli spottet, innebærer det automatisk at andre fratas retten til å fremme synspunktene sine om denne gruppen”.

Flemming Rose kaller insisteringen på særbehandling for ”krenkelsesfundamentalisme”, hvor ulike gruppers insistering på at deres tabuer skal respekteres, vil utvikle seg til et Taushetens Tyranni. I samfunn med økende pluralisme er det ikke mulig å inkludere alle tenkelige ytringer som kan krenke en gruppe eller borger. Det finnes derfor ingen annen løsning enn å skille mellom ord og handlinger, hvor ingen kan hevde særskilt rett til ikke å bli utsatt for satire.

Om vi skulle følge logikken til krenkelsesfundamentalistene, burde ikke da Bibelen så vel som Koranen forbys? Med hensyn til de mange dypt krenkende sitater om oppfordringer til vold som vi finner i religiøse tekster, ville disse bli de første som ble rammet, om vi altså skulle følge denne logikken. Interessant nok er det nettopp denne type logikk Geert Wilders argumenterer med i filmen Fitna, som reelt sett ikke gjør noe annet enn å sitere Koranens utallige oppfordringer til vold. Ut i fra den overnevnte logikk, så er det smått absurd at det er Wilders og ikke islam som havnet på tiltalebenken (Han ble heldigvis frikjent).

Vi bør kreve den samme toleransen av muslimer som vi krever av alle andre grupper, det være seg politiske eller religiøse, og det oppnår vi ikke gjennom å utvise ”sensitivitet”.

I motsetning til Wilders er ikke jeg noen tilhenger av å forby Koranen, men det slår meg som et paradoks at kritikerne av Rose og Wilders (uten sammenligning for øvrig) har rettet minimal kritikk mot Koranen. Dette kan i hvert fall ikke skyldes at det er vanskelig å finne oppfordringer til drap eller vold. Det faktum at stadig flere muslimer kunne tenke seg å handle etter Koranen, medførte at Storbritannia under den forrige regjeringen nektet Wilders innreise i forbindelse med visning av Fitna. Dette var ikke av frykt for Wilders, men fordi andre (les: muslimer) kunne tenkes å ty til vold som følge av fremvisningen. Denne type ettergivenhet overfor islamistene er for det første prinsipielt skandaløs, for det andre medfører det at Wilders får et offerstempel og plattform for sin anti-muslimske agenda. Det er det ingen grunn til å gi ham.

Les også Martin Sandbu «En ubestått prøve»

Tre posisjoner
Men enda mer interessant enn de legale aspektene rundt begrensninger av ytringsfriheten, er selve ytringskulturen, hvilket også var utgangspunktet for Jyllands-Postens prosjekt. Resultatet synes innlysende: Europeisk presse utøver selvsensur i møte med islam, og frykten for voldelige reaksjoner trumfer journalistiske kriterier. Forsker Elisabeth Eide hevdet under UiOs idéfestival at debatten om karikaturstriden grovt sett kunne deles inn i tre posisjoner.

  1. De som er for provokasjoner.
  2. De som ønsker å kriminalisere slike ytringer.
  3. De som forsvarer retten til å publisere, men likevel kritiserer publikasjonene.

Eide ønsket å nyansere debatten, og mente det måtte være rom for å utvise sensitivitet i en global medieverden. For å være helt ærlig, så fremstår mellomposisjonen til Eide, og det evinnelige maset om ”kulturell sensitivitet”, som redaksjonell ettergivenhet. Hvorfor ikke behandle muslimer med den samme kritiske journalistiske tilnærmingen som alle andre grupper? På hvilken måte skal denne sensitiviteten komme til uttrykk? Hvem av de selvutnevnte forsvarerne av islam burde Jyllands-Posten spurt før de publiserte karikaturene? Jeg tror den stadige referansen til sensitivitet og finfølelse snarere er med på å legitimere voldelige reaksjoner, ettersom undertonen er at muslimer, i motsetning til andre, forventes å være mer hårsåre enn andre og ute av stand til å oppføre seg rasjonelt.

Vi bør kreve den samme toleransen av muslimer som vi krever av alle andre grupper, det være seg politiske eller religiøse, og det oppnår vi ikke gjennom å utvise ”sensitivitet” — det oppnår vi gjennom å ”krenke” mange nok ganger, slik at alle lærer seg å utvise toleranse i praksis.

I alle tilfeller var ikke problemet under karikaturstriden sensitivitet, men frykten for represalier, noe som ikke kan begrenses av muslimer som krever dødsstraff for dem som hevder at islam er en voldelig religion. Jeg har ofte undret meg over hvorfor dagens venstreintellektuelle viser så stor varsomhet i sin kritikk av islam. Hvor ble det av kulturradikalerne og religionskritikken? Jeg tror Arthur Koestler diagnostiserer dagens venstreintellektuelle svært treffende når han beskrev ”frykten for å havne i dårlig selskap”. Denne frykten er ikke et uttrykk for politisk renhet, men for manglende selvtillit.

For Flemming Rose er saken mindre komplisert: Ytringsfriheten er ikke en vestlig verdi, men en global verdi, som er selve fundamentet for en demokratisk rettsstat. Dette illustrerer   han på imponerende vis gjennom sin reise fra Weimarrepublikken, via Sovjetkommunismen, og frem til dagens totalitære trussel fra islamistene. Rose insisterer på universalisme i klassisk liberal stil. Mennesker har de samme rettigheter og fortjener å bli bedømt etter de samme standarder. Ingen gruppe kan påberope seg særbehandling i en demokratisk offentlighet. At Rose har maktet å leve etter sin lære, selv når presset ble (umenneskelig) stort, vitner om et ualminnelig mot, akkurat som Torgny Segerstedt.

Fra forsiden