Kultur

Den egentlige kvinnekampen

Jeg vil gjerne bli en feminist som bidrar til at kvinner avslører og endrer eget negativt kvinnesyn, skriver Heiervang. (Illustrasjonsfoto.)

Bilde: Max Pixel

Vi må avsløre og ta livet av vår egen grunnløse skam knyttet til kvinnelighet, skriver Camilla Helen Heiervang.

Jeg var på side 152 i den blå pocketboken. Ask Burlefot var i ferd med å tre aktivt inn i et sosialistisk studenterlag, og jeg trengte en pause. Fra boken, fra Mykle, fra Ask.

I starten var det morsomt å lese om den unge studentens mange erobringer, skildret i kornete kioskromanspråk. Som beskrivelsene av den «rosa Rubens-piken», eller de fyldige lårene rundt Ask, eller jentenes silkemyke hud. Det var keitete, og likevel med en verdensvant klang. Men plutselig orket jeg ikke å lese videre. Jeg orket ikke flere erobringer, flere beskrivelser av kvinner som villig eller motvillig la seg på ryggen under Ask.

Det gikk en stund før jeg skjønte hva som var galt. Det var ikke Mykles anmassende tone eller beskrivelsene av det evige bergensregnet som irriterte meg. Det var tingliggjøringen av kvinnene. Ikke bare leste jeg om dem, beskrevet som små ting, små objekter, som kom og gikk i subjektets jeg – jeg var også begynt å se på meg selv mer som et objekt. Som en ting. Som en liten kvinnesak som var helt perifer for denne mannens verden.

Jeg hadde ikke noe valg – jeg måtte la boken slutte der, på side 152.

Tidligere ville jeg kanskje ikke lagt merke til det, det som plaget meg. Jeg ville kanskje irritert meg over ord som «sommerfuglfe» eller «ordensprydet». Men etter en høst som satte kjønnsroller, stereotypier og trakassering på kartet, la jeg merke til hva det gjorde med meg å lese 50-talls litteratur om kvinner sett fra en kåt hannhingsts blikk.

Og jeg merket en plutselig endring i meg selv: Å kalle meg selv feminist har alltid virket umulig – jeg kjente meg ikke igjen i de aktivistiske radikalfeministenes engasjement for og mot sexkjøpslov, for sexarbeidere, mot sexkjøpere, for likestilling gjennom statlige intervensjoner, men mot frie valg tatt av den enkelte kvinne.

Men etter at jeg – merket av kvinnesynet i Sangen om den røde rubin – kunne få meg til å tvile på min egen individualitet, skjønte jeg mer av den feministiske aktivismen.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Til og med morfar

Etter denne høsten er det umulig å late som om det ikke fortsatt finnes en skjevhet i makt mellom menn og kvinner.

Selv strittet jeg imot #metoo-kampanjen så lenge jeg klarte. Jeg tenkte at den slags ukul seksuell oppmerksomhet må man bare bite i seg hvis man vil opp og frem, og at kvinner uansett bør være sterke og smarte nok til å manøvrere seg unna klåfingra sjefer og kolleger. Dessuten er sosiale medier en egen verden som jeg ikke stoler altfor mye på, og énsakskampanjer hører syttiårene til. Tenkte jeg.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om kvinnelig lyst.

Likevel – etter at #metoo har vært samtaletema nummer én i flere måneder, noe alle snakker om, noe alle bryr seg om, har jeg forstått at det ikke trenger å være sånn. At det heller ikke bør være sånn. Og at det er lettere å si fra i fellesskap enn i entall.

Aldri før har seksuelle grenseoverskridelser og maktforskjeller blitt diskutert så åpent i sosiale settinger. Til og med morfaren min, den kristenkonservative vestlendingen i lenestolen ved elven, tok opp sin forargelse over problemet i familieselskapet før jul. Da er det virkelig en global kampanje. Det skal de ha – disse énsaksfeministene over there har satt i gang noe mye større enn de hadde håpet og trodd.

Og det har virket. Det kommer til å bli annerledes nå. Lettere å si fra. Mindre skambelagt å fortelle. Mer kostbart å feile. Veldig kostbart å feile, vil noen si. Og det er på overtid at endringene kommer. At menn blir mer opptatt av kvinners grenser, og at kvinner blir tryggere på å si nei, og på å melde fra.

Det styggeste

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om kvinnelig lyst i denne spalten. Etter #metoo-kampanjen er det lett å sitte igjen med et inntrykk av at menn er de eneste seksuelle vesenene av betydning, og at kvinnen er et offer for mannens seksualitet, uten særlig seksuell kraft eller lengsel i seg selv.

Men den kvinnelige seksualiteten er som Vestlandet: vill, vakker, våt. Og den er i ferd med å falle helt i skyggen av menns mektige kåtskap. Det kan vi ikke ha noe av – for hvis likestilling skal bety noe, så må det jo også inkludere en gjensidig lengsel mot hverandre, og at en kvinnes begjær er like velkomment som mannens.

Jeg var yngre da, og jeg ville aldri sagt noe sånt nå.

Den nydelige danske dokumentaren Venus – nakne bekjennelser som jeg endelig fikk summet meg til å se i romjulen, minnet meg på hvor mye skam vi kvinner fortsatt føler rundt vår egen seksualitet, kvinnelighet og vårt eget kjønn. Stolthet, kraft – ja, men også en skam og sårbarhet som vi strever med å finne ord for.

Et av de mest rørende og sårbare øyeblikkene er når kvinnene som intervjues, blir bedt om å fortelle hvilket ord de bruker når de snakker om underlivet sitt, og den ene kvinnen svarer at hun «har visst ikke et navn for det».

Selv husker en gang da jeg skulle til gynekologisk undersøkelse, og unnskyldte meg til legen om at han nå måtte se «det styggeste på hele kroppen min». Jeg var yngre da, og jeg ville aldri sagt noe sånt nå – men det er illustrativt for hvor skambelagt kjønnet hos en kvinne fortsatt kan være, langt inn på 2000-tallet.

Kvinner tør ikke

Likevel – på et punkt må jeg gi denne berømte Mykle rett, der i den jamrende sangen om denne røde rubinen. Ask Burlefot resonnerer seg nemlig frem til at det aller verste for en kvinne er «å kastes for kvinnene». Med andre ord – det er kvinner som er kvinners verste fiende. Mens menn river verden i stykker, river kvinner hverandre i stykker.

For i tillegg til alt det gode som skjer i kraft av holdningskampanjer og sosiale bevegelser, er det en annen kvinnekamp som også må løftes opp og frem. Det er kvinners forhold til seg selv, og til hverandre. Det er dette som er den egentlige kvinnekampen – kvinnens kamp med seg selv. For motet til å skape endring kan ikke alltid hentes annetsteds fra, og viljen til refleksjon må starte i en selv. Først. Og fremst.

Det var Facebooks COO, Sheryl Sandberg, som først gjorde meg oppmerksom på hvordan vi kvinner holder oss selv nede, og tilbake. I foredraget «Why we have too few women leaders» pekte hun på systemenes ignoranse overfor kvinners behov og utfordringer i toppledelse. Men hun pekte også på noe annet og mye mer sentralt – at kvinner sosialiseres inn i et selvbilde der man ikke kan lykkes på alle fronter, og hvor man må velge vekk noe for å få noe annet – karriere eller barn? Mann eller forfremmelse? Og at kvinner holder seg selv tilbake lenge før valget må tas.

Jeg lærer meg ikke automatisk navnet på viktige kvinner.

I boken Lean In oppfordret Sandberg kvinner til å sikte høyere enn de tør og trykke på gasspedalen lenger enn de tror de har tid til.

For meg ble dette et vannskille i hvordan jeg tenkte om hva det er som holder kvinner tilbake. Det er ikke sikkert svaret ene og alene ligger i usynlige maktstrukturer og glasstak som ikke kan knuses. Kanskje ligger forklaringen i hvordan vi ser på oss selv og hvordan vi forholder oss til hverandre – kvinne til kvinne.

Undervurderer hverandre

Det er her jeg skal komme med de store selvavsløringene. Lyst og kjønn kan man skrive om uten særlig rødming nå til dags. Men det er ikke så mange som snakker om hvordan vi kvinner undervurderer oss selv og hverandre, i det små og det store, hele tiden.

Fordi vi har mer å vinne enn å tape, hopper jeg uti først med noen av måtene jeg undervurderer meg selv og kvinnene rundt meg:

Et eksempel er at jeg ikke automatisk lærer meg navnet på viktige kvinner. Jeg måtte lese intervjuet med Åsa Linderborg i Aftenposten mange ganger (mer enn fem), før jeg husket at hun het Åsa med a, og Linderborg, og ikke Lindborg eller Lindbjerg eller Linderholm.

Jeg ble også ganske flau da jeg fant ut at jeg ikke hadde lært meg om Frøy Gudbrandsen, politisk redaktør i Bergens Tidende, het Guldbrandsen eller Gudbrandson eller Gudbrandsen.

Ville jeg gjort det samme med en mann? Jeg husker jo Rossavik, og Takvam. Det er ikke sikkert det betyr så mye, men kanskje er det et uttrykk for at jeg ikke er like opptatt av kvinner i maktposisjoner som jeg er av menn i maktposisjoner.

Hun virker veldig søt

Et annet eksempel er at jeg ikke har så mange kvinnelige helter. Hvis jeg skal liste opp forbildene mine, vil det være 75 prosent menn, og 25 prosent kvinner. Hvorfor er jeg ikke mer opptatt av flinke kvinner?

I tillegg tenker jeg mye oftere på om kvinnene jeg ser opp til har barn eller ikke, og om de dermed er realistiske forbilder eller ikke. Jeg gjør aldri det med menn. Aldri.

Jeg hadde også undervurdert min egen evne til å orientere meg i det politiske landskapet.

Jeg husker en gang jeg hadde en veletablert dansk forfatter til bords under en festmiddag. Hun spurte meg hva jeg syntes om den daværende kulturministeren, Hadia Tajik. Jeg svarte at «hun virker veldig søt». Jeg var riktignok ung og dum da, og heldigvis godtok ikke forfatteren svaret mitt. Hun parerte spontant: «Jammen, jeg spurte da ikke om hun er søt. Jeg spurte hva du synes om hennes innsats som kulturminister.»

Det øyeblikket ble en viktig vekker for meg. Jeg hadde ikke bare nedvurdert Tajik til en som virket «søt», jeg hadde også frem til det tidspunktet undervurdert min egen evne til å orientere meg i det politiske landskapet, og viktigheten av at jeg gjorde det.

Den egentlige kvinnekampen

Fra det øyeblikket lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle være så dårlig orientert om omverdenen. Greit nok at jeg kjente min Brahms og Beethoven, som ung musikerspire, men jeg skjønte fra da av at det i seg selv ikke kunne være nok.

Dessverre opplever jeg altfor ofte at kvinner, i større grad enn menn, tillater seg selv å være uopplyste om tingenes tilstand. Dette er naturligvis en grov generalisering, og det finnes sikkert hundrevis av årsaker til at det er slik, men jeg håper at det er en av tingene som kvinner er villige til å endre på som en del av den egentlige kvinnekampen.

Det er heller ikke sånn at vi kvinner alltid er nådige med hverandre. I høst oppdaget jeg min egen nådeløshet overfor en annen meningsbærende kvinne da jeg havnet i EU-diskusjon med en kvinne jeg ikke klarte å tenke på som noe annet enn grenseløst irriterende. Kvelden før hadde jeg diskutert EU opp og ned, fremlengs og baklengs, med to av de unge mennene i reisefølget. Det var interessant, spennende, utfordrende. Men da den svenske kvinnen ville diskutere det samme, kjente jeg at jeg syntes hun var slitsom.

Som kvinne er jeg vant til at vi kvinner imellom i stor grad unngår å diskutere det vi er uenige om. Da jeg plutselig havnet i debatt om innvandring og EU med en svensk «tjej», var det irriterende. Er det rart vi kvinner ikke alltid ytrer oss så mye om det vi tenker og mener når vi risikerer å dømme hverandre nord og ned med det samme?

Jeg vil bli en feminist

Jeg strever fortsatt med å kalle meg feminist. Men hvis begrepet også kan romme kvinnekampen Sandberg etterlyser, der kvinner lener seg inn i utfordringene heller enn å vike fra dem, der vi selv løfter oss opp heller enn å dra andre ned, så vil jeg gjerne bli det.

Jeg vil gjerne bli en feminist som parallelt med å sette fokus på maktstrukturer og kjønnsubalanse, også bidrar til at kvinner avslører og endrer eget negativt kvinnesyn.

Jeg vil være en feminist som vet hva jeg kaller underlivet mitt, og som tør å stå i det vanskelige og ubehagelig like lenge som menn trenes til å gjøre. Jeg vil bli en feminist som ser meg om etter andre sterke, innflytelsesrike kvinner, og som hjelper mine venninner med å bli det samme.

Jeg vil bli en feminist som tør å be dubiøse henvisninger til evolusjonspsykologi om at menn er sånn, og kvinner er sånn, dra til Valhall eller andre steder. Og som ikke går med på at kvinnekampen er over i det vi har felt alle mektige menn.

Ta livet av skammen

Den egentlige kvinnekampen er nemlig ikke den som handler om å avsløre det som er galt – selv om det er et steg på veien. Den egentlige kvinnekampen handler om å løfte frem alt det kvinner bidrar med som er rett. Som er viktig. Som bør være selvsagt i 2018.

Det handler om hvordan vi ser på og tenker om oss selv.

Vi er ikke der ennå. Kvinner må krangle mer, argumentere for det vi tror på oftere, og stå lenger i de ubehagelige dilemmaene som de ulike rollene våre medbringer. Vi må tenke både-og. Og vi må avsløre og ta livet av vår egen grunnløse skam knyttet til kvinnelighet.

Det handler om hvordan vi ser på og tenker om oss selv. Vi må ta oss selv i det når vi nedvurderer oss selv og hverandre. For vi gjør det alle sammen. Også der passer de tunge ordene – me too.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden