Kultur

Den fjerde leserkontrakten

Bilde: Tine Poppe / Aschehoug

Norge trenger flere kvalitetsbøker som ikke er romaner. For å få til det bør vi bry oss mindre om sjangere.

Det var en mørk januarmorgen, og jeg hadde funnet veien til den lokale bokhandelen for å bytte noen harde julegaver. Plutselig lyste den mot meg, fra et bord med utstilte sakprosabøker: «Bygården – en historie om drømmer, virkelighet og norsk boligpolitikk».

Boken var helt fersk, men det var ikke første gang jeg hadde hørt om den. En av forfatterne, Mirjam Sorge Folkvord, hadde jeg møtt ved flere anledninger, og jeg visste at hun jobbet med en bok om det norske boligmarkedet. Likevel hadde jeg, om enn ubevisst, ventet meg noe mindre sexy enn det jeg hadde foran meg nå.

Boken var utgitt på det politiske forlaget Manifest. Kanskje derfor hadde jeg ventet at den skulle bære mer preg av å være en debattbok, som det gis ut mange av her til lands.

Jeg leser med glede debattbøker, det er ikke det. Men fordi jeg som redaktør pløyer gjennom et stort antall debattinnlegg hver dag, er det sjelden debattstoff som står øverst på ønskelisten når jeg først skal kjøpe en julegave til meg selv. Presentasjonen av Bygården hanket meg imidlertid inn med én gang:

Kåre har bodd i den samme leiligheten i 78 år. Han lengter tilbake til tiden da kong Haakon regjerte.
Warsame er bare 11 år, men har allerede god oversikt over strømpriser og hva slags mat som er på tilbud hvor.

Magne drømmer om å gi kjæresten et «ordentlig hjem». Men hva er egentlig det?

Bokens forsidefoto, tatt av medforfatter Brian Cliff Olguin, ga med én gang inntrykk av et tydelig kunstnerisk prosjekt. På bildet, tatt i en leilighet i Portalgården på Torshov, ga to slitne, alvorlige, men åpne menneskeskjebner oss et innblikk i hverdagen de delte bak gardinene i bygården.

Bokens sjanger var uviss for meg; den fremsto som både en kunstnerisk skildring av livet på Torshov, en fortelling fra virkeligheten, en litterær fremstilling av personlige skjebner og, ja, en debattbok om hvordan boligpolitikken påvirker samfunnet vi lever i.

Sakprosakrise

Selv gikk jeg hjem med et eksemplar av Bygården i veska den dagen. Men sannsynligheten for at du gjorde det samme da du skulle bytte dine egne julegaver, er ganske lav. Hvis vi skal tro salgstallene, er sakprosasjangeren i ferd med å miste grepet om leserne: Ifølge Klassekampen falt salget av norsk sakprosa med hele 7,3 prosent i 2018. Før jul ble det kjent at Cappelen Damm kutter i sakprosaredaksjonen og skal gi ut 20-30 prosent færre sakprosatitler. Nå skal også forlaget Vigmostad & Bjørke kutte ett årsverk innen sakprosa.

Samtidig er litteratur som forholder seg til virkeligheten, mer i vinden enn noen gang. Knausgårds «virkelighetslitteratur» er nærmest blitt et litterært ikon. Ukrainske Svetlana Aleksijevitsj, som skriver bøker utelukkende basert på intervjuer, har forlengst vunnet nobelprisen. Den franske norgesvennen Edouard Louis har greid kunststykket å ta både den litterære og politiske verden med storm med sine brutale skildringer fra den franske arbeiderklassen.

Selv om alle disse tre forfatterne er tydelige på forbindelsen til virkeligheten, er det ingen av dem som skriver sakprosa. Det er romaner, med de litterære valg og kvaliteter som forventes av nettopp en roman.

Knausgård, Louis og Aleksijevitsj er alle blant intervjuobjektene i en ny bok som tar for seg nettopp sakprosaens stilling: Grenseverdier: Sannhet og litterær metode, av Ane Farsethås. I boken sin har Farsethås, som selv er sakprosaskribent, satt seg å fore å nettopp gå inn i grenselandet mellom det skjønnlitterære og sakprosaen.

Hvorfor har vi hatt en så sterk skjønnlitterær tradisjon her i Norge, men en tilsvarende svak tradisjon for den litterære, sjangeroverskridende sakprosaen? Bøker som Bygården, eller forfattere som Erika Fatland og Åsne Seierstad er i mindretall.    

Universelle spørsmål

Blant intervjuobjektene til Farsethås er ikke bare romanforfattere, men essayister, journalister og skribenter som Geoff Dyer, Gay Talese, Leslie Jamison og Toril Moi. Farsethås graver i skriveprosessen til forfatterne og lar hver og en av dem tenke høyt. Hvordan har egne erfaringer formet skrivingen? Hvordan skiller forfatter-jeg-et seg fra det personlige jeg-et, hvis det i det hele tatt er noe skille? Hvordan forholder forfatterne seg til virkeligheten og til etterrettelighet når det kommer til fakta og sannhetssøken?

Ved å presentere de ti forfatterne side om side på denne måten minner Farsethås oss om at god litteratur er god litteratur, helt uavhengig av sjanger. De i boken som står nærmere det vi tenker på som sakprosa, for eksempel Jamison og Dyer, jobber like tett med litterære problemstillinger som Knausgård eller Louis gjør.

Spørsmålene Farsethås tar opp, er på mange måter universelle, og burde angå alle som skriver, uavhengig av sjanger. Men som Farsethås argumenterer for, har sakprosaen her i Norge tradisjonelt vært skjønnlitteraturens lillesøster: «(…) romanen synes å stå der som en utfordring og et speil, en fire hundre år gammel rebell som nekter å dø, tross stadig diagnostisering av aldersslitasje.»

Særnorsk skille

Den særnorske måten å skille sakprosa fra skjønnlitteratur på påvirker utvilsomt sjangrenes status, innhold og kvalitet. Mens skjønnlitteraturen har en raus innkjøpsordning, og avisene har pressestøtten, kjøpes det bare inn noen få sakprosabøker til bibliotekene.

Når forlagene og forfatterne innretter seg etter politikken, får vi, som Farsethås påpeker, et kunstig skille mellom avisreportasjen som faktaorientert nyhetsjournalistikk, med beskjedne språklige og litterære ambisjoner, og skjønnlitteraturen som den «rette» arena for å pleie uttrykk, stil og form. Ved å se til de internasjonale stjernene viser hun oss at det ikke hadde trengt å være slik. I skjønnlitteraturen har vi jo skapt våre egne tradisjoner, så hvorfor ikke også i sakprosaen?

Roman eller reportasje

Slik jeg tolker Farsethås, skulle hun ønske at flere forfattere hadde valgt sakprosasjangeren – fremfor å la seg friste av romanens status og, enda viktigere, romanens etiske og moralske «frirom». Den største forskjellen på de to sjangrene er i hennes øyne kontrakten man inngår med leseren når det kommer til etterrettelighet. Hun kritiserer den norske forfatteren Demian Vitanza, som valgte romanen som sjanger til sin siste bok, Dette livet eller det neste.

Vitanzas bok er basert på fengsels-intervjuer med den hjemvendte fremmedkrigeren «Tariq», og første gang Farsethås leste den, var hun begeistret. «Her var en bok som klarte å fortelle innsiktsfullt og spennende om en enkeltperson, slik at leseren kommer tett på hans beveggrunner for det som ellers fremstår som et absurd valg: å dra fra Norge til en krigssone. (…), alt formidlet i et litterært portrett rikt på nyanser.»

Etter første gangs lesning mente Farsethås at fortellingen om Tariq like gjerne kunne kommet ut som litterær sakprosa, men ved andre gangs lesning ble hun mer skeptisk:

Selv om poenget med boken ikke er å gi en objektiv rapport om jihadistgrupper i Syria, men gi innsikt i forutsetningene for radikalisering, landet Farsethås på at Vitanza hadde måttet skrive en annen bok, og i hennes øyne en mer etisk forsvarlig, hvis han hadde valgt sakprosasjangeren.

Etter å ha lest Ofte Arntzens bok Fremmedkrigerne, der han beskriver materiale blant annet fra terrordommen og andre kilder som direkte motsier «Tariq»s påstander i romanen, mener Farsethås at Vitanza, hvis han skulle vært redelig overfor leserne, burde tatt inn perspektiver og spørsmål som står i motsetning til Tariqs egen fremstilling.

Valget av romanformen fungerer som frirom for Vitanza, en mulighet til å «slippe unna» sakprosaens krav til etterrettelighet. Dermed blir det mindre ubehagelig for hovedpersonen, som er dømt for alvorlige forhold, men mer etisk problematisk. Det at man forplikter seg til et etterrettelig forhold til virkeligheten, er noe av sakprosaens styrke, skriver Farsethås: «den forplikter seg, og sier: dette er, så vidt jeg vet, det nærmeste sannheten vi kommer.»

Merkelapper

Selv om det er lett å forstå Farsethås’ innvendinger, lurer jeg på om kravet om sannhet hemmer den utviklingen i sakprosa-tradisjonen hun ønsker seg. For er det ikke nettopp redelig overfor leseren å være åpen om tvilen? Når Vitanza lar det gå tydelig frem at fiksjonens slør lå til grunn som premiss for intervjuene, og var nødvendige for at hovedpersonen skulle samarbeide, er han jo nettopp det.

Det oppfattes som en ganske tydelig leserkontrakt, og derfor på mange måter mer redelig enn hos andre romanforfattere som lefler med virkeligheten. Samtidig er det idet Vitanza omfavner romanen som et frirom fra moral og etikk, der man underforstått kan gjøre akkurat hva man vil, at skepsisen oppstår.

Det samme gjelder Nikolai Frobenius’ Kongonotatene, som handler om en forfatter som, i likhet med Frobenius selv, reiste til Kongo for å intervjue Tjostolv Moland og Joshua French i fengselet. Formålet var å skrive et filmmanus basert på historien deres, men fordi forfatteren begynte å tvile på de to fangenes intensjoner og pålitelighet, trakk han seg fra filmen og valgte å skrive en roman.

Felles for Vitanza og Frobenius er at de begge ville sagt at merkelappen «roman», og det frirommet den representerer, var nødvendig. Men hva om vi snur på det og spør: Kunne man ikke definert nødvendigheten av et moralsk frirom, og bruken av fiksjon, også uten å bruke merkelappen «roman»?

Leserkontrakten

Når det forfatterne har å velge mellom, enten er romanens frie og fiktive univers eller en sannhetssøkende sakprosa, og det i tillegg følger mer prestisje og sannsynligvis penger med romanen, er det ikke så vanskelig å forstå forfatternes valg. Men et interessant tankeeksperiment er hva som ville skjedd hvis vi frigjorde oss enda mer fra sjangere. Hva om vi i stedet var mer bevisste på selve leserkontrakten?

Farsethås viser til historikeren og forfatteren Ivo de Figueiredo, som ønsker seg en tredje leserkontrakt for den personlig funderte litteraturen, for eksempel memoarer. Sistnevnte kan aldri etterprøves fullt og helt fordi en så stor del av våre erindringer ikke er målbare fakta.

Det er imidlertid ikke noe i veien for å innføre en fjerde, femte eller sjette leserkontrakt, der man ikke bare beveger seg mellom erindring og sannhet, men også mellom fiksjon og sannhet – eller mellom forskjellige typer tekst, eller bilder for den saks skyld.

Noe av problemet med trangen vår til å dele inn i sjangere og kategorier, er at vi er blitt vant til at det hører spesifikke leserkontrakter med den enkelte sjanger. Ethvert forsøk på en annen type kontrakt gjør at vi ser det som et brudd med sjangeren og dermed «mislykket» i en eller annen forstand.

Forfatterens ansvar

Farsethås vil gjerne røske opp i det hun kaller en iboende konservatisme i norsk bokbransje. Det handler om at vi deler inn i to laug: det skjønnlitterære og det faglitterære. Det er i grensetraktene mellom de to at nytt liv oppstår, skriver hun. Likevel er det tydelig hva slags litteratur hun vil ha opp og frem: Det er den litterære sakprosaen, den som har de litterære kvalitetene som vi forbinder med romanen, men med sakprosaens, eller journalistikkens, etterrettelige forhold til sannheten.

Men hadde vi gått enda et skritt lenger, og gått inn for å være mindre opptatt av selve sjangerskillet, kunne det kanskje åpnet opp et nytt frirom: rommet til å sette sine egne premisser for teksten og leserkontrakten. Da vil det å velge romanen som en «trygg» utvei også bli mindre tilgjengelig.

For også forfattere står, på samme måte som du og jeg, etisk ansvarlige for sine egne valg. Selv om det skal mye til for å bli dømt i retten på vegne av det skrevne ord, må forfattere tåle å bli kritisert i offentligheten for sine etiske valg, og det gjelder også romanforfattere som Vitanza, Knausgård eller Vigdis Hjorth. I en verden der den enkelte kontrakten med leseren er viktigere enn sjanger og kategori, blir det lettere å ta disse diskusjonene uten å gjemme seg bak sjangeren. Det betyr ikke at romanen ikke skal få være fri – men at det å skrive om virkelige mennesker og hendelser innebærer noen andre etiske vurderinger enn når man ikke gjør det.

I grenseland

Et slikt frirom kan lede oss i en retning hvor sjanger er mindre relevant, og derfor mindre viktig for hva vi velger å lese, også her i Norge. Farsethås’ bok leder oss inn i et slikt grenseland, hvor det er plass til mer norsk kvalitetslitteratur. Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest Grenseverdier, er at de dårlige salgstallene for norsk sakprosa først og fremst er et symptom på at sakprosaen har vært urettferdig behandlet, og ikke et tegn på at lesere her til lands er uinteresserte i litteratur som ikke er fiksjon.

Etter alt å dømme er det motsatt: Vi konsumerer mer innhold enn noen gang, enten det er utenlandsk sakprosa eller artikler og podkaster på digitale flater og på øret, hvorav det aller meste er det vi kan kalle non-fiction.

Hvis du går inn i en engelskspråklig bokhandel, er sjansen stor for at sjangere er mindre avgjørende for hva du plukker opp. Det er i alle fall mindre avgjørende for hva bokhandlerne plasserer på utstilling, og hva som skiller seg ut i mengden:

Kanskje er det en memoarbok, kanskje en roman fra virkeligheten, kanskje en reiseskildring eller bare en personlig beretning, fra drøm eller fra virkelighet. Man lar seg kanskje friste av språket, temaet, vinklingen. Sjanger er ganske enkelt sjeldnere med i vurderingen, slik det heller ikke var for meg da jeg plukket opp Bygården.

Skal vi utvide og styrke tradisjonene våre utenfor skjønnlitteraturens univers, bør vi endre innkjøpsordningen slik at kvalitetslitteraturen er tilgjengelig på landets biblioteker, uavhengig av sjanger. Forfattere som lykkes med å skrive litterær, leseverdig og sjangeroverskridende sakprosa, bør kritiseres og dyrkes på samme måte som med andre viktige, norske forfatterskap.

Det er mulig å utvikle nye tradisjoner selv om vi er et lite språkfellesskap. Også i den norske offentligheten er det plass til bøker som, uavhengig av sjanger, gir oss noe spesielt, som har en historie å fortelle – eller åpner øynene våre for nye erfaringer slik bare litteraturen kan. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden