Utenriks

Den første hybridkrigen

Russlands versjon av Georgia-konflikten fikk dominere ved hjelp av russiske cyberangrep, som effektivt har sørget for å blokkere nettstedene til georgiske medier og den georgiske regjeringen. På bildet ser vi russiske spesialstyrker på vei inn i Sør-Ossetia, august 2008

Bilde: Yana Amelina / Wikimedia Commons

I natt var det ti år siden konflikten mellom Russland og Georgia brøt ut. Krigen var det første eksemplet på den russiske krigføringen vi senere har sett i Ukraina.

August, 2008: Georgia har vært selvstendig siden Sovjetunionens oppløsning 17 år tidligere. Siden 1993 har imidlertid landet manglet kontroll over de to nordlige regionene Abkhasia og Sør-Ossetia der lokale separatister har løsrevet seg ved hjelp av sovjetiske våpen og «fredsbevarende» russiske styrker.

Tre år tidligere har Eduard Sjevardnadse blitt avsatt som president etter omfattende valgfusk, noe som har blitt kjent som «roserevolusjonen». Den impulsive etterfølgeren Mikheil Saakasjvili ønsker å få utbryterrepublikkene tilbake i folden og bringe landet nærmere Vesten. Han har rustet opp militæret med amerikansk hjelp, og har som mål å få Georgia inn i NATO.

Russland har på sin side knyttet stadig tettere bånd til utbryterrepublikkene, og har delt ut store mengder russiske pass slik at majoriteten nå er russiske borgere. To år tidligere har Georgia arrestert fire russiske diplomater for spionasje. Russland har svart med å deportere nesten to hundre georgiere.

Situasjonen har blitt merkbart forverret etter den vestlige anerkjennelsen av Kosovo i januar og NATO-toppmøtet i Bucuresti i april, der Frankrike og Tyskland har sagt nei til en medlemskapsplan for Georgia og Ukraina. Russiske myndigheter har reagert kraftig på anerkjennelsen, og Vladimir Putin har uttalt at dette vil føre til økt støtte til de to georgiske utbryterrepublikkene.

Georgiske landsbyer langs den uoffisielle grensen har blitt beskutt, og russiske fly har krenket georgisk luftrom. Russland har også sendt inn flere tusen soldater.

Fem dagers krig

Natt til 8. august krysser georgiske styrker den uoffisielle grensen mot Sør-Ossetia. Planen er å slå ut de sør-ossetiske styrkene, gjenerobre hovedstaden Tskhinvali, ta kontroll over Roki-tunellen som knytter sammen Sør-Ossetia og Russland og dermed hindre russiske styrker i å rykke sørover.

Kart som viser plasseringen av Georgia, Russland, Sør-Ossetia og Abkhasia i forhold til hverandre.

Wikipedia/ Ssolbergj

Om formiddagen holder president Dmitrij Medvedev krisemøtei Moskva. Den georgiske militæroperasjonen fordømmes som en aggressiv handling. Fra russisk hold hevdes det at så mange som to tusen sivile har blitt drept i bombardementet av Tskhinvali.

Klokken fire om ettermiddagen ruller russiske stridsvogner gjennom grensepasset. Oppdraget deres er å beskytte befolkningen og de fredsbevarende styrkene. Russiske fly bomber også georgiske posisjoner. 10. august rykker de videre inn i «selve Georgia». Byen Gori blir bombardert, og flere sivile blir drept i det som snart skal bli omtalt som en humanitær katastrofe.

Samtidig setter sør-ossetisk milits i gang en etnisk rensing. Georgiske landsbyer blir brent, og etniske georgiere fordrevet. En ny front blir også åpnet i Abkhasia.

13 august inngås en våpenhvile forhandlet frem av Frankrikes president Nicolas Sarkozy på vegne av EU. Kamphandlingene fortsetter imidlertid et par dager til. Selv etter at krigen er over blir flere tusen russiske soldater værende i Sør-Ossetia og Abkhasia. Litt over en måned senere anerkjenner Russland formelt utbryterne som selvstendige stater. 20 000 etniske georgiere lever fortsatt som flyktninger.

En russisk provokasjon

Det er, teknisk sett, Georgia som har avfyrt de første skuddene ved å sende soldater inn i Sør-Ossetia. Og i vestlige medier blir de også lenge fremstilt som den angripende parten.

Samtidig har Russland forberedt seg godt: De har flere tusen regulære russiske soldater på plass i Sør-Ossetia, og russiske stridsvogner er allerede på vei mot tunellen og klare til å rykke inn da Georgia går inn i Sør-Ossetia. Tusenvis av sivile har også allerede blitt evakuert over til Russland.

Simon Papuashvili er ansatt ved International Partnership for Human Rights i Brüssel, og opplevde krigsutbruddet på nært hold.

IPHR

Simon Papuashvili er ansatt ved International Partnership for Human Rights i Brüssel, og opplevde krigsutbruddet på nært hold. Ti år senere mener han det Russland gjorde sommeren 2008 var å bevisst provosere den impulsive presidenten.

­– Saakasjvili var og er en uforutsigbar og temperamentsfull person. Russerne håpet han ville svare med å gjøre noe dumt, og det gjorde han. Han startet en fullskala militærintervensjon, som de så svarte på øyeblikkelig, sier Papuashvili.

Krig på bakken – og i media

Mens russiske tropper rykker frem og etniske georgiere fordrives fra Sør-Ossetia, viser russiske medier rystende bilder av det som omtales som et folkemord. To tusen sør-ossetere skal ha blitt drept. En kommisjon nedsatt av den russiske riksadvokaten konkluderer senere med at det virkelige antallet drepte sivile i Sør-Ossetia «bare» er 162.

Grunnen til at Russlands versjon lenge får dominere er at russiske cyberangrep effektivt har sørget for å blokkere nettstedene til georgiske medier og den georgiske regjeringen.

I tillegg har Russland to dager før krigen begynte sørget for å ha minst femti journalister fra de største russiske mediene på plass på et hotell i Tskhinvali.

Hybridkrig bruker ikke kuler og krutt, men er likevel en form for krigføring, sier Russlands-ekspert Øystein Bogen.

Øystein Bogen, Russlandsekspert og forfatter av boken «Russlands hemmelige krig mot Vesten», beskriver Russlands virksomhet i månedene frem mot den væpnede konflikten som et tidlig eksempel på det som i dag kalles hybridkrig.

– Hybridkrig bruker ikke kuler og krutt, men er likevel en form for krigføring. Det er en fiendtligsinnet aktivitet rettet inn mot å skade et annet land. Det vi så i Georgia i månedene frem mot den væpnede konflikten, var en forløper for de metodene som siden har blitt raffinert og brukt andre steder.
Det fant sted en opptrapping av informasjonskrig og propaganda, det ble spredt falske og villedende nyheter i russiske medier om hva Georgia foretok seg, samtidig som man bedrev dataangrep og krenket landets grenser, sier Bogen.

Fra Georgia til Ukraina

Den russiske intervensjonen i Georgia har blitt sammenlignet med det som skjedde i Ukraina noen år senere. Også på Krim rettferdiggjorde Russland handlingene med humanitære argumenter om å stoppe et folkemord, med Kosovo som karikert presedens. Både i Donbass og i Georgia fungerer i dag en permanent krigssituasjon som effektiv stopper for NATO-medlemskap ettersom alliansen ikke tar opp land som er i territorielle konflikter.

– Det Russland lærte, var at man kan slippe unna utrolig mye internasjonalt fordi det er såpass liten konsensus i vest på hva man skal gjøre med en stat som opptrer så aggressivt, sier Øystein Bogen.

Han mener det også dreide seg om å markere overfor NATO og Georgia at man hadde mulighet til å intervenere dersom man ønsket det, og ikke fryktet mottiltak.

– Både i Georgia og i Ukraina har Russland markert seg og sørget for at hele landets politikk i praksis preges av det som foregår i konfliktområdet og av forholdet til Russland. Man dikterer langt på vei utenrikspolitikken i begge landene fordi de hele tiden må være bevisst på hvor langt de kan gå i forhold til den store naboen, sier Bogen.

Ifølge Simon Papuashvili viste det som skjedde i 2008 Russland at de kunne slippe unna med aggressive handlinger mot naboland.

– Den russiske intervensjonen i Ukraina kunne vært unngått dersom Vesten hadde reagert sterkere på Russlands aggresjon i 2008, tror Papuashvili.

– Når et land kan gå inn i et naboland og okkupere deler av det uten konsekvenser, åpner det veien for flere lignende aksjoner.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden