Politikk

Den glemte konflikten i Kaukasus

En stadig svakere oljepris og en sterkere retorikk blant to erkefiender gjør at glemte konflikter igjen kan bli aktuelle i Kaukasus.

En stadig svakere oljepris og en sterkere retorikk blant to erkefiender gjør at glemte konflikter igjen kan bli aktuelle i Kaukasus.

«Tiden har kommet», sa nylig den aserbajdsjanske forsvarsministeren Zakir Hasanov da han besøkte styrker som var plassert i nærheten av konfliktområdet Nagorno-Karabakh. «Vårt folk har mistet tålmodigheten, og forlanger at vi fjerner fienden fra vårt land.» En dårlig skjult referanse til nabolandet Armenia, som har hatt styrker i det kontroversielle området Nagorno-Karabakh siden 1994.

Tidligere var Armenia og Aserbajdsjan på talefot med hverandre. Det fantes muligheter for kompromisser. Nå er det isfront mellom de to tidligere sovjet-nasjonene, og det ser bare ut til å bli verre og verre for hver gang det kommer en offisiell uttalelse fra en av hovedstedene.

Nullsumspill om Nagorno-Karabakh
Området Nagorno-Karabakh har vært preget av store omveltninger etter Sovjetunionens fall. Tidligere eksisterte det en relativt stor andel muslimer i området, men gjennom de senere årene har disse gradvis blitt erstattet med armenske kristne. Armenia ser på området som selvstyrt med lojalitet til Jerevan, mens Aserbajdsjan krever fullstendig kontroll. Ingen av partene vil vike på dette området. Når området utgjør 1/5 av det totale Aserbajdsjan og 1/3 av Armenia, er kontroll vitalt.

Nagorno-Karabakh er et nullsumspill for begge parter.

I løpet av de siste 25 årene har den cirka 100 kilometer lange grensen også blitt omgjort til et forsvarsverk av Armenia. Piggtråd, bunkere og minefelt har gjort at trefninger og dødsfall stadig øker i hyppighet. For Armenias del er også et tap av området et tap av sikkerhet. Nagorno-Karabakh er et nullsumspill for begge parter. Det er grunn til å frykte at begge er villige til å gå til krig for å beskytte sine krav på området.

Aserbajdsjans president Ilham Alijev har lenge holdt landet sitt stabilt, om ikke undertrykt, takket være ressurser fra de enorme oljeforekomstene landet har ved det kaspiske hav. Etter at oljeprisene begynte å falle har den skjøre våpenhvilen med Armenia fra 1994 begynt å vakle. Regionens stormakt Russland har lenge vært garantien for fred, med en militær kontingent stasjonert i Armenia, men med en vaklende økonomi og stadig sterkere press fra resten av verden, har nasjonalistiske krefter igjen våknet.

For noen måneder siden rapporterte forsvarsministeriet i Baku at de hadde skutt ned to armenske droner som angivelig hadde flydd nær aserbajdsjanske posisjoner øst for Nagorno-Karabakh. Dette skjer i kjølvannet av svært mislykkede forhandlinger om konflikten, hvor både Armenia og Aserbajdsjan anklager hverandre for å ødelegge forhandlingene som skulle erstatte våpenhvilen fra 1994. Nå fryktes det at denne tilstanden vil føre til en åpen krig mellom de to nasjonene.

Armenia i en politisk krise
For Armenia er en potensiell konflikt et mareritt. I 100 års-jubileet for det armenske folkemordet er det blitt brukt enorme ressurser til å påvirke verdenssamfunnet og spesielt Tyrkia til å anerkjenne hendelsene som nettopp et folkemord.

Hvis fokuset rettes mot en konflikt om Nagorno-Karabakh, vil Armenia tape politiske og økonomiske investeringer gjort det siste året. Kun de siste fem årene har hovedstaden Jerevan fått en oppussing i milliardklassen. En ny toppmoderne flyplass har kommet på plass og mange attraksjoner har blitt bygget eller pusset opp for å ta imot turister fra Russland og Europa. Blant disse er kaskaden i Jerevan som gir klar utsikt mot fjellet Ararat.

Disse investeringene kan nå gå tapt ettersom den usikre situasjonen vil gjøre området mindre attraktivt for vestlige turister.

Armenia er i en ekstremt vanskelig politisk posisjon. De vestlige sanksjonene mot Russland har tvunget Kreml til å foreta tøffe prioriteringer. Det er liten grunn til å betvile at Putin har som mål å kunne kontrollere Kaukasus, men så langt har de kun hatt begrenset suksess.  De geopolitiske omstendighetene tvang Armenia inn i en union med Russland i 2013, da førstnevnte skjønte at uten stormakten fra nord ville Jerevan bli isolert mot både Aserbajdsjan og Tyrkia. Landets eneste livsåre til omverden ville gå gjennom Georgia, et alt for usikkert alternativ. Armenia måtte krype til korset og starte et samarbeid med Russland. Dette er i dag fremdeles den eneste seieren Putin har hatt når det gjelder land som i alle fall til en viss grad er i stand til selv å forsvare sin demokratiske integritet.

Armenia har ikke de økonomiske musklene som Aserbajdsjan har. Selv om de har mobilisert og pusset opp forsvaret sitt, er det fremdeles et langt stykke unna hva Aserbajdsjan kan tilby militært.

En utholdenhetskrig
Alle parter har alt å tape på en eskalering av konflikten. Aserbajdsjan har investert tungt i oljerørledninger som ikke ligger langt fra en eventuell konfliktsone. Ødeleggelse av slik infrastruktur vil sørge for at milliarder går tapt for Baku. Armenia, på den andre siden, har fremdeles en skjør, men voksende økonomi. Å se investeringene gjort i turisme gå tapt vil ta tiår å reparere. I tillegg har de siste års opprustning tatt kraftig av budsjettet til både Armenia og Aserbajdsjan. Sistnevnte planlegger i 2015 å bruke 18 prosent av sitt totale budsjett på militær opprustning.

Det som i praksis er en kald krig tjener Russland, siden den utmatter både Armenia og Aserbajdsjan

For å sette dette i perspektiv, kan det nevnes at Armenias totale budsjett i 2014 var på 3,2 milliarder dollar, og i 2013 var landets forsvarsbudsjett på 447 millioner dollar. Det som i praksis er en kald krig tjener Russland, siden den utmatter både Armenia og Aserbajdsjan fra å bli sterke nok til å stå imot russisk påvirkning i regionen. Denne «kalde krigen» gir også Russland tiltrengte finansielle midler i bytte mot våpen til begge sider. Russland har både forsynt Baku med moderne våpen samtidig som de har rustet opp Armenias eksisterende areal.

Dette kan være en hovedgrunnen til at det har blitt mer høylytt i Baku. For Alijev kan det være et behov for å samle folket mot en ekstern fiende for å fjerne fokuset på de økonomiske problemene som snart vil slå inn i landet. På et år har landet i gjennomsnitt tjent 45 prosent mindre på oljesalg månedlig.  Det svir for et nasjonalbudsjett som nettopp brukte minst 700 millioner dollar på European Games.

Korrupsjonen som rammer landet, har ofte blitt akseptert av befolkningen fordi de også har opplevd den enorme økonomiske veksten i landet. Når kuttene kommer i sosiale ordninger og lønninger, vil ikke Alijev være like populær lenger.

Et sjakkbrett mellom Moskva og Teheran.
Da Georgia ble invadert av Russland i 2008 fikk NATO kalde føtter. Den hurtige ekspansjonen som ble gjort på 90-tallet til midten av 2000-tallet var slutt. Russland hadde kommet seg på fote igjen og aksepterte ikke andre verdensaktører i Kaukasus enn dem selv. Vesten hadde tatt det de kunne av russisk politisk sfære og så seg fornøyde. Siden den gang har både EU og NATO vært stille. Noen diplomatiske velformulerte setninger har blitt annonsert, uten klare retninger og målsetninger. De siste årenes diplomatiske og økonomiske kriser, blandet med et ønske om å ikke eskalere konflikten med Russland, gjort Kaukasus til Kremls lekegrind. Den eneste forskjellen er graden av kontroll og avhengighet.

Det kan få konsekvenser langt utenfor regionen hvis status quo brytes. Får Russland Aserbajdsjan med i den Euroasiatiske union, kan Tyrkia eller Iran være neste mål for kooperativt arbeid. Georgia henger igjen, men Russland kan vente til et valg hvor en vennlig president blir valgt i Tiblisi. Det de ikke kan vente på er landet i sør, Iran, skal bli sterkt nok til å utfordre hegemoniet som Kreml gradvis har tatt etter murens fall. Fra skyggene av det russiske monopolet i regionen vokser det en ny utfordrer.

Teherans reaksjon på Nagorno-Karabakh-konflikten har vært tydelige. Kun 40 kilometer fra Irans grenser har det vakt bekymring for at en konflikt ville føre til en flyktningstrøm til landet. Videre har Teheran offisielt uttrykt misnøye med at Aserbajdsjan handler med Israel og fører en sekulær politikk internt og generelt ikke er så opptatt av hva Teheran mener. Hvis oppslutningen til Alijev går nedover kan det ikke sees bort ifra at en religiøs oppvåkning blant folket vil være den fremtidige nasjonale identiteten til Aserbajdsjan. Alijev har sett på suksessen Putin hadde da sistnevnte allierte seg med russisk-ortodokse kirken etter at folk begynte å protestere i Moskva sine gater.

Det er grunn til å tro at russerne frykter økt innflytelse fra Teheran. På et år har de to landene byttet posisjon. Nå er det Russland som står ovenfor en embargo fra Vesten mens Iran kan vente seg et økonomisk oppsving takket være Wien-avtalen. Midt i smørøyet ligger det tre nasjoner som har blitt dyttet mot hverandre i et storpolitisk spill som kan sette regionen tilbake til anarkiet rett etter kalde krigen. De neste par årene vil i stor grad forme fremtidens geopolitiske Kaukasus.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden