Kultur

Den gode bokens kvalitet er ikke til å ta feil av

For barnet gir fantasilivet en frihet som den voksne er berøvet i sin dag-til-dag-mentalitet, slik som i boken

Bilde: Antoine de Saint-Exupéry (Illustratør) / Transit forlag

Når en slik bok er lest, kjenner man det på seg, enten man er barn eller voksen.

«The child is father to the Man», sa den engelske dikter William Wordsworth. Det er i barndommen at mye av grunnlaget for vårt voksne liv blir lagt. Det vi lærer på skolen har enormt mye å si for hvordan vi orienterer oss også senere i livet.

Det har med kunnskap å gjøre, men det har også med det å gjøre som ligger under og er bestemmende for kunnskapen, den orientering og retning barnet og den unge får gjennom kunnskapen.

Kunnskap er jo ikke bare en slags utvidet quiz. Hvem vet mest om dette eller hint. Men kanskje kan quizen være et slags utgangspunkt når vi skal drøfte hva kunnskap er og hva slags kunnskap barnet og den unge trenger. For hva er egentlig en quiz?

Det gjelder å svare nærmest i stikkordsform på spørsmål som skal ha med kunnskap å gjøre, men hva slags kunnskap spørres det ikke om. Om du vet navnet på den som røvet Helena av Troja, eller hva Ard Schenk løp 10.000-meteren på, om du vet hvilke ingredienser som brukes i øl eller en navnet på en stjerne i et reality-show – det er ett fett, poenget er at du vet svaret.

Men veien frem til svaret, hva det innebærer, og enda mer hva hele spørsmålsstillingen har å bety for den enkelte – verdien av den kunnskapen man får – er selvsagt quizen fullstendig uvedkommende.  Kunnskap er kunnskap uansett, ingen kunnskap er verdiløs. I quiz er vi demokrater, i hvert fall later vi som vi er det. Selv om alle vet at det gjelder å kåre en vinner.

Quiz er i utgangspunktet selvfølgelig en harmløs selskapslek, men det er et interessant fenomen at jo større kunnskapsløshet i samfunnet som helhet, og jo mindre kunnskap i seg selv har å si, i alle fall innenfor humaniora, desto flere sitter rundt på pubene og svarer på lister med spørsmål som spriker i alle retninger.

Mange ser på kunnskapsformidling i seg selv som en slik utvidet quiz. Vi fikk de normerte prøver i stedet for drøftelsen: Sett kryss i riktig rute.

Det er noe rørende ved det. Det er som om man her i andre omgivelser enn innenfor en institusjonell sammenheng prøver å fastholde en slags kulturell ihukommelse, der det er den menneskelige hjerne som skal finne svaret, før alle slike funksjoner overtas av datamaskinens mye mer avanserte og programrettede hukommelse.

Artikkelen fortsetter under lenken:

Mange vil gjerne beskytte barna, men i barnelitteraturen kan omsorg lett bli til sensur.

Mange ser på kunnskapsformidling i seg selv som en slik utvidet quiz. Vi fikk de normerte prøver i stedet for drøftelsen: Sett kryss i riktig rute. Som i «Vil du bli millionær?».

Hvilken by er størst? A. London B. New York. C. Shanghai. Rett eller galt, det er det eneste som teller. Kunnskap er å fylle opp et kar med væske, poenget er at karet skal være mest mulig fullt, og hva du fyller i karet har ikke så mye å si. Det har heller ikke så mye om si om væsken er klar eller grumset.

Veivalg

Det å lese er selvfølgelig et veivalg i seg selv. Det åpner en verden. Den som ikke kan lese står utenfor. Jeg må tenke på en scene fra Dickens’ roman Bleak House, der Joe, feiergutten, ser på de mange plakatene som er klistret opp, han undrer seg over tegnene, men kan ikke tyde dem.

For ham er bokstavene som hieroglyfer eller kinesiske skrifttegn er for de fleste av oss. En verden som er fascinerende, men stengt. Å lese og skrive er for oss selvfølgeligheter, men er det egentlig ikke. Kampen mot analfabetismen var en viktig kamp her i Europa, det er fremdeles en viktig kamp i verden i dag. Nøkkelen til fremgang er tradisjonelt sett kunnskap, og kunnskap forutsetter leseferdighet.

En av de store goder med klassiske litterære arv er jo at det gir oss så mange bilder å gripe fatt i, som kan fungere utenfor bokens permer.

At leseferdighet ikke er noen selvfølge, vet de fleste lærere. Også i vårt land begynner man å snakke om barn som ikke egentlig tilegner seg en utvungen leseferdighet, det er et alvorlig problem. Men når leseferdigheten først er tillært, hva skal den så brukes til?

Leseferdighet er nødvendig for å orientere seg i et stadig mer komplisert samfunn der beskjeder lyser imot oss fra avissider, kiosker, reklame, dokumenter. Men når det gjelder litterær kunnskapsformidling må man ikke ensidig legge vekten på teknisk evne til å sette sammen bokstaver og ord til setninger og avsnitt. Stor kulturkunnskap kan formidles muntlig og assimileres i sinnet, de tidligste tiders litteratur var muntlige overleveringer. Og det er en stor berikelse å få høre en historie fortalt.

Fortellertradisjonen

I dag begynner man igjen å få øynene opp for de verdier som ligger i fortellertradisjonen. Om vi ikke har rapsodene til å fortelle om gudenes verden, har vi i det minste fortellere som reiser rundt og formidler sitt stoff, og bringer barn, unge og godt voksne både dagsaktuelle og urgamle fortellinger, legender, parabler og myter.

En av de store goder med klassiske litterære arv er jo at det gir oss så mange bilder å gripe fatt i, som kan fungere utenfor bokens permer. I Aldous Huxlevs Brave World, denne dystopien over en tenkt samfunnsutvikling der ensidige biologiske og tekniske fremskritt er med på å avstumpe mennesket og uthule troen på dets indre verdi, finnes en person, en villmann, som har levd utenfor sivilisasjonen og dermed ikke tatt del i den automatiseringen som skjer innenfor det biologisk-deterministiske skrekksamfunn.

Han har sluppet unna den ideologiske opplæring og har vokst opp med bare to bøker — som han til gjengjeld har fordypet seg i – nemlig Bibelen og Shakespeare. Det viser seg at han med disse to står bedre rustet enn innbyggerne i det regulerte reagenssamfunnet.

Hvorfor nettopp Bibelen og Shakespeare? Fordi det ligger implisitt at i verker av denne type, vi kan kalle det den mytiske eller ideelle diktning, finnes det en kunnskap om menneskenaturen, de menneskelige verdier og valg, som ikke er avhengig av den til enhver tid rådende oppfatning, der det overfladiske også er det lettest tilgjengelige.

På 70- og 80-tallet ble det en ensidig fokusering på samtidslitteraturen, og bestemte deler av denne, som gikk på bekostning av den litterære arven.

Huxleys villmann hadde fått med seg kunnskap som tiden hadde oversett, det var som om disse to bøkene hadde samlet alt det som var blitt sjaltet ut da ideologiske ville grunnlegge sin «vidunderlige nye verden», for å bygge denne verden måtte selve ideen om mennesket forkastes, og bli erstattet med en biologisk verdimåler.

Hos Huxley blir jo fostrene utsilt etter genetiske kvaliteter, men ikke nok med det, det legges til rette for en klassifisering ved å manipulere utviklingen, slik at man får frem akkurat de masseindividene man ønsker – fordelt i klasser. I ideologiske stater gjelder det å rendyrke visse ting og undertrykke andre. Maos kulturrevolusjons hele ide var å fordrive «fortidens spøkelser». Hva med oss? Har vi også jaget bort «fortidens spøkelser»? Har vi kanskje i vår iver skapt nye spøkelser i stedet?

Korttidshukommelsen

Det er i alle fall en kjensgjerning at gjennom sytti- og åttitallet foregikk det en slags omveltning av verdier også i skolen, som gjorde elevene fremmede for deler av vår kulturelle arv som for ikke så lenge siden var en selvfølge å kjenne til og ta vare på. Dette preget naturligvis også lesestoffet. Det ble en ensidig fokusering på samtidslitteraturen, og bestemte deler av denne, som gikk på bekostning av den litterære arven.

Det kunne i og for seg være idealistisk tenkt i utgangspunktet. Men det sørger for å styrke korttidshukommelsen på bekostning av de lange linjene. Det ble viktigere å være moderne og moteriktig enn å tenke hva har elevene mest bruk for. Ikke bare i forhold til samtiden, men i forhold til sin indre orientering.

Taper man klassikerne av syne, da mister man perspektivet, da ser man heller ikke sin egen samtid i noe langtidsperspektiv.

Det er i samtiden at tingene skjer — det synes å være slik det resonneres ved en slik prioritering. Men det er også da ting er minst oversiktlige. Du ser ikke stort mens det pågår. Strømhvirvlene er for urolige til det. Det er først på en viss avstand til fenomenene at mønstrene blir tydelige. Da vil også mye av det som tok mest oppmerksomhet ha falt ned som bunnfall, mens andre ting kanskje blir synlige.

Det er et av de sterkeste argumenter for å i alle fall å ikke forkaste den klassiske arven uten videre. Taper man klassikerne av syne, da mister man perspektivet, da ser man heller ikke sin egen samtid i noe langtidsperspektiv. Det kan det være grunn til å minne om i disse dager når studentene klager over at det fremdeles er noe de må lære som har med vår kulturelle arv å gjøre.

Artikkelen fortsetter under lenken:

– Den norske kunstoffentligheten er trang

Klassikerne er viktige, ikke bare for den litterære og kulturelle hukommelse og fordi de har bestått historiens prøve ved å overleve skiftende tider med skiftende prioriteringer, men fordi mange av dem er rikholdige verdener i seg selv, som det vil være helligbrøde å berøve en ny generasjon.

Det har vært anført mot våre dikterjubileer at de blir så krampaktige. Kan det nå være nødvendig å minnes folk med offentlige arrangementer simpelthen fordi det er hundre eller to hundre år siden deres fødsel eller død? Men det er jo det vikarierende motivet. Dikterjubileene setter fokus på forfatterskap og gjerning. Det er så mye som krever vår oppmerksomhet, plutselig hentes dikterne frem igjen i den kollektive hukommelse, slik det skjedde under Wergeland-jubileet i 2008.

Mens det da viste seg at skolen i alt for mange år hadde satt Wergeland i kjelleren og derved nettopp berøvet den unge generasjon kjennskap til ham og hans diktning, ble han nå hentet frem igjen, og det var utrolig hva som skjedde i dette jubileets kjølvann.

Plutselig oppdaget lærere som kanskje selv hadde mangelfulle kunnskaper om vår store dikter og humanist, hva som her lå av verdier de unge kunne få nytte av. Plutselig ble Wergelands kampsaker satt på dagsorden igjen, småbarn fikk, som deres foreldre og i alle fall besteforeldre, høre versene om den prektigklede sommerfugl og edderkoppen med åtte øyne kvasse. De større fikk undre seg over «Mig selv» og «Pigen paa Anatomikammeret» eller høre om den unge rabulisten og fantastens svimlende kjærlighet til drømmebildet Stella.

Språk som virkemiddel

Så oppdaget man forhåpentlig at fortiden ikke er så overdekket med spindelvev som man trodde, og at menneskehjertet egentlig ikke har forandret seg så meget når det kommer til stykket. Og man fikk beruse seg i Wergelands billedmettende språk. Og var det vanskelig, med rare uttrykk man ikke forsto med en gang, ja så kunne det nettopp bli en spennende utfordring for elevene.

I dag blir disse indre bildene hele tiden utfordret med bombardementet fra den visuelle og til tider svært aggressive underholdningsindustrien.

Hvordan uttrykte man seg på 1800-tallet på Wergelands tid i forhold til i dag, og hvordan uttrykte Wergeland seg i forhold til sin samtid? Var han kun et speil av det som skjedde rundt ham, eller sto han for innsikter som beveget samtiden, som tvang den inn i nye og andre tankebaner, med språket som fremste virkemiddel og ypperste redskap.

Ut fra det kan man diskutere hva språk i det hele tatt er. Hvor mange nivåer av språk som finnes, hvor mang etasjer i tankebygningen, om man vil. Og at det spiller en rolle fra hvilken etasje man skuer, hvis det gjelder å skaffe seg et fritt utsyn og overblikk.

Indre bilder

Den litterære lesning dreier seg til syvende og sist om en tilegnelse av indre bilder. I dag blir disse indre bildene hele tiden utfordret med bombardementet fra den visuelle og til tider svært aggressive underholdningsindustrien, som for lengst har gjort også den boklige verden til en del av sitt arsenal og arena. Skal de indre bildene få sjansen til å utvikle nok motstandskraft, er det viktig at historiene knyter an til elevenes egen private sfære, at de ikke kommer fullt ferdige som sjablonger i mer eller mindre manipulerende hensikt.

Historiene skal ikke indoktrinere barn, de skal være med på å danne nye bilder i barnets fantasi, slik at det kreative element dyrkes frem i barnet på individuelt vis. Kunnskap gjennom lesning er ikke noe man får som en gitt størrelse, men noe man må bearbeide, det er ingen væske som fylles på et reagensrør til det renner over, men mer som en deig eller leirmasse som formes av barnas egen fantasi.

Forståelsesprosessen tilhører et senere stadium, når det spontane bearbeides intellektuelt.

Det er derfor avgjørende at den lesning barna får fra skolens side underbygger deres egen kreativitet og fantasi og ikke begrenser den. Kloke pedagoger har sett at noe av det som virkelig nærer denne kreativiteten hos barna er eventyret, ikke kunsteventyret i første instans, men folkeeventyret, som stammer fra menneskehetens egen barndom, og når inn til det barnlige i barnet, samtidig som det taler i store, dype bilder i et språk barnet intuitivt tar inn, uten egentlig å forstå.

Forståelsesprosessen tilhører et senere stadium, når det spontane bearbeides intellektuelt. Men det forutsetter at det har funnet sted en indre utvikling som både er biologisk og forstandsmessig.

Levendegjøring av historien er viktig å få tak i gjennom lesning, men det er ikke likegyldig hvordan det skjer. Det er stor forskjell på fortellingen om Herkules og hans bedrifter i ren form, for å si det slik, og den Herkules som formidles gjennom Walt Disney Studios.

I den klassiske myten er det en organisk fortelling der alle ledd står i forhold til hverandre. Det er ikke likegyldig hvem Herkules kjemper mot eller hvordan oppgavene løses, for det skal fortelle oss noe om menneskets natur og våre forutsetninger. I Disney-versjonen er det hele et slags show med sterke virkemidler. Det er effektene som er viktige, den rene underholdningsverdien. Den geniale forfaller til det banale.

Ingen barn ble vel skadet av å lese Donald Duck i moderate doser, men det er ikke godt å si hva virkningen blir hvis tegneserieverdenen får dominere.

Ernæringsfysiologer understreker hvor viktig det er at den maten man spiser inneholder de riktige næringsstoffer, det har med kroppens fysiske byggeklosser å gjøre. Kroppen selv forteller oss hvordan virkningen er mellom måltider bestående av lite næringsrik mat og måltider med der vitaminer, karbohydrater også videre står i et godt forhold til hverandre. Men det sier ingenting om hva slags åndelige behov vi har og hvor galt det blir hvis den åndelige næring hele tiden skal erstattes med surrogater.

Her som på andre områder gjelder det å vokte seg for den rene fanatisme. Ingen barn ble vel skadet av å lese Donald Duck i moderate doser, men det er ikke godt å si hva virkningen blir hvis tegneserieverdenen får dominere.

Da blir hele fantasilivet til tross for alle forsikringer om det motsatte kneblet, og selve bildet av virkeligheten forrykkes. Det er en kunstig verden med svært lite næringsinnhold, og som derfor heller ikke kan gi noen motstandskraft når det røyner på.

For det er nemlig slik at den gode litteraturen gir næring til menneskets indre liv, og kan bidra til å gi det en kraft som ellers ville ha manglet. Jeg har ikke noe bedre eksempel på det enn Ingeborg Refling Hagens beskrivelse av hva det var som gjorde at hun holdt ut nazistens tortur og forfølgelse da hun satt i tysk fangenskap. Det var det indre forråd som hun hadde fått takket være sin lesning av de store norske klassikere, og da særlig Wergeland.

Hans rike filantropiske dikterunivers hadde ikke bare vært til adspredelse, men til oppbygging. Det hadde styrket menneskepunktet, i henne. Alt kan man ta fra et menneske, rikdom, status, titler, gods og gull. Men det mennesket bærer i sitt indre, er en hemmelighet som også gir stor sjelelig og mental styrke.

For barnet gir fantasilivet en frihet som den voksne er berøvet i sin dag-til-dag-mentalitet.

Vi har barnelitteratur hvor fantasien i seg selv blir en karikatur, en verden som sannsynligvis ikke ble skap av andre grunner enn å tjene penger på det man oppfatter som barns behov for underholdning. Det gjelder å få barna til ikke å kjede seg. Dessuten er det en besnærende barnevakt. Man parkerer ungene foran underholdningsmaskinen mens man selv kan gjøre andre ting.

Men hva som skjer med barnet sinn i møtet med denne underholdningen, det ofrer ikke mor og far så mange tanker. Hvilke verdier slike historier formidler spørres det ikke om. I det store og det hele er verdiene ganske verdiløse, om ikke bent frem skadelige.

Barneverdenen et lukket land

I den andre enden av skalaen har vi den litteraturen der hele barneverdenen blir et lukket land. Den litteraturen som insisterer på at barn er umodne voksne, for å si det slik, som skal innordne seg voksenverdenen fortest mulig. Det er den verden Saint Exupéry polemiserer så voldsomt og befriende imot i Den lille Prinsen; der barnet ser en elefant som har slukt en slange, ser den voksne kun en hatt.

For barnet gir fantasilivet en frihet som den voksne er berøvet i sin dag-til-dag-mentalitet. Det er ikke for ingenting at det var i England i viktoriatiden, med dens strenge rigide undertrykkelse av fantasilivet, at den store kunstbarnelitteraturen blomstret, som en protest mot begrensingene og det humørløse alvoret.

I Norge i syttiårene var sosialrealismen det eneste saliggjørende i litteraturen.

Det er på bakgrunn av den definerte, alvorlige og rigide virkeligheten der reglene er fastsatt en gang for alle av jurister, politikere, skoler og bankvesenet at Alice faller ned i kaninhullet, og har sitt absurde møte med fantasiskapningene i bakvendtlandet. Alice er nok nonsens, men det er en meget bevisst nonsens, en irrasjonell protest mot den overdrevne rasjonalismen. Det er en verden der leken får lov til å dominere og gjøre narr av alvoret.

Men Tolkiens verden derimot, er ikke nonsens, den er i stedet en videreføring av de urgamle myter som ser alt i et overordnet etisk perspektiv og menneskets rolle og oppgave i den store kampen mellom lys og mørke.

Vår barndoms lesning

Hvis vi tenker på vår egen barndoms lesning, hva er det da vi husker med en egen hengivenhet? Er det gjengivelsen av den såkalte realistiske dagligdagse verden eller er det tvert imot fantasiverdenen? Jeg er ikke i tvil om svaret.

I Norge i syttiårene var sosialrealismen det eneste saliggjørende i litteraturen. Det var da barnelitteraturen skulle handle om hverdagens problemer. Barna skulle lese om den definerte og tilrettelagte hverdagsgrå virkeligheten punktum, den som om omga dem til daglig, eller som pedagogene mente måtte omgi dem til daglig. Barna leser om vesle Per som møter mobbere i skolegården. Han har en far som drikker og en mor som vil skilles og en bestemor som blir sendt på pleiehjem.

Når man forlater barndommen går man ut av ett rom og inn i et annet.

Manges virkelighet var og er kanskje slik. Men her er det ikke mye rom for fantasilivet. Og dermed blir barnet berøvet noe meget vesentlig, litteraturen skal være et fristed, ikke et klaustrofobisk sted hvor følelsen man sitter igjen med er at man ikke slipper unna. Hvor skal man til slutt flykte hen?

Den berikende barnelitteraturen forteller også om virkeligheten, men i et forstørret mytisk eller eventyrlig perspektiv, der livets avgjørelser og skilleveier fremstår i symbolsk form, ikke som et påklistret postulat, som en forlengelse av de krefter, følelser og lengsler som er nedfelt i ethvert barn.

Det barnet trenger er ikke den begrensede virkelighetsforståelsen, heller ikke når den opptrer i karnevalsforkledning, hvis mest bisarre og meningsløse utslag suser og går i form av for eksempel dusinvarene på Children’s Channel.

Det gåtfulla folket

Den svenske visesangeren Olle Adolpson kalte barna Det gåtfulla folket. Det er en presis betegnelse. Når man forlater barndommen går man ut av ett rom og inn i et annet. Det er et rom man fra da av bare kan se utenfra, men aldri selv gå inn i igjen, annet i sin egen erindring om hvordan det var å befinne seg der.

Det er dette rommet barnelitteraturen beskriver, og den barnebokforfatter som har den største ihukommelse om hvordan det var, vil vel også være den som best forstår hva det er å skrive for barn med den barnlige del av seg, og samtidig med det voksne menneskets klokskap.

Den gode boken er en skatt som øker ens indre forråd.

Jeg kan vanskelig tenke meg en barnebokforfatter som mer tilfredsstiller disse krav enn Astri Lindgren. Hun behersker også hele spennet, fra hverdagslivets lys og skyggesider berettet med sjarm, innforlivelse og humor, via leken og eventyret til de store mytiske bildene i Brødrene Løvehjerte og Mio Mi Mio.

Det er vanskelig å definere bøkenes verden, men den gode boken er en skatt som øker ens indre forråd. Jeg tror den gode boken eier en umistelig kvalitet som ikke er til å ta feil av. Man kjenner det på seg, når en slik bok er lest, enten man er barn eller voksen. Da har man kommet et skritt videre, man er blitt beriket, ikke bare på opplevelser og inntrykk, men på innsikt.

Den gode boken gjør noe med en. Den gjør en litt klokere, litt mindre fordomsfull, litt mer åpen. Den gode boken åpner opp. Den gir en tilgang til ukjente steder og områder, som øker forståelse og kunnskap om mennesket.

William Blake sa det slik: «Fordøm det som binder, velsign det som løser.» Det synes jeg er en god definisjon på de krav som bør stilles til den litteratur som skolen først og fremst bør se det som sin oppgave å formidle.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden