Kultur

Den hemmelige biennalen

Bilde: Niklas Lello

Om fem år kan Oslo se helt annerledes ut. Kunstscenen kan være revitalisert. Hvis du har flaks, kan det tenkes at du legger merke til det.

En stor styrke med kunst i det offentlige rom, er at de inviterer til fellesskapsopplevelser.  En vennegjeng kan gå tur i helgen å se på nye verk, du kan ta en tur med din mor, din bror, eller hvis du har hell, sende ditt barn på tur inn i en installasjon. Det er ingen stengetid – og i mange land er det også lov til å se på kunst i det offentlig rom mens du drikker en øl.  Det beste med det hele er selvsagt at det er mulig å snakke med utestemme – du kan diskutere verket på stedet – uten å irritere museumsvektere eller andre besøkende.

Det fører også til at kunsten i det offentlige rom er tilgjengelig for et meget stort publikum. På sitt beste, som i Ekebergparken, fører det til at svært mange mennesker som neppe ville sett på samtidskunst blir kjent med kunstnere.

Det er også identitetsskapende: Vigelandsparken har blitt en del av Oslos identitet på en helt annen måte enn en «Oslo»-kunstner som Christian Krohg.

Det som kan være litt forvirrende, er at ikke all kunst som er i det offentlige rom er i det offentlige rom. Et verk som befinner seg på en skole er ikke like tilgjengelig som et verk i en park eller en plass. Et verk som i en forelesningssal, er mindre tilgjengelig enn et verk i et galleri eller museum. 

Dette er tidvis en utfordring med statens program for kunst i det offentlige rom, som forvaltes av KORO, der kravet er at 1,5 prosent av byggebudsjettene i statlige bygg settes av til kunst. Det fører til at den offentlige kunsten knyttes til bygget. Oslo kommune har imidlertid klart å løsrive sitt kunstprogram fra byggeprosjektene – noe som potensielt kan føre til mer tilgjengelig kunst. Deres politikk er at det skal kjøpes kunst for 0.5 prosent av investeringsbudsjettet.

For å ytterligere aktualisere kunstprogrammet og den kunsten Oslo kommune besitter, arrangeres nå OsloBiennalen. En biennale er en kunstfestival som avholdes annet hvert år. Noen ganger fremstår de som veldig eksklusive festivaler. Som offentlig kunst er festivaler en ting noe vi ofte opplever med venner, så hvis målet til Oslo kommune er å få mange mennesker til å snakke om kunst, kan en kobling mellom offentlig kunst og en festival virke som et ekteskap inngått i himmelen. Den 25. mai i år braket det løs.

En liten skulpturpark på Økern?

Nå er ikke OsloBiennalen en vanlig biennale. Kuratorene Eva González-Sancho Bodero og Per Gunnar Eeg-Tverbakk har kuratert et program som skal pågå i over fem (!) år. I tillegg til dette kommer konserter, performanceprogram, workshops og symposier. Det som åpnet 25 mai var altså første utgave av et skiftende biennaleprogram. I dette programmet inngår 15 kunstnere, eller kunstnerkollektiv, hvis verk er spredt rundt over hele byen.

Plasseringen av verk rundt over hele byen fører til den bieffekten at hvis du vet at verkene finnes, er du nødt til å reise til steder hvor du ikke vandrer til daglig for å se dem. I Birmingham har dette grepet blitt brukt som byutviklingsgrep: Barnefamilier i middelklassen tar med seg barnevogn, drar på kunsttour, og i prosessen oppdager de hyggelige områder hvor det jo fint går an å bo.

Et av de verkene, eller skal jeg si utstillingene, jeg likte best befinner seg på Økern – et område av byen hvor man for øyeblikket bygger det som kan se ut som en ny drabantby. Her, på Økern torg, har kunstnerkollektivet Oslo Samlede Verk, OSV, bestående av kunstner Jan Freuchen, arkitekt Jonas Høgli Major og forfatter Sigurd Tenningen, alle med bakgrunn i Kristiansand, satt opp paviljongen med samme navn. Det slående med akkurat denne paviljongen er at selv om den er på et litt utrivelig sted, er det et godt sted å være – med små stier rundt verkene.

Kanskje kan det i fremtiden, om fem år, blir en liten skulpturpark?

Det er en sammenstilling av verk som befinner seg i Oslo kommunes samling, i første omgang dyreskulpturer, men paviljongen vil legger til flere verk over tid. Noen av dyreskulpturene er helt abstrakte som, Knut Henrik Henriksens Bird in Space (Erling Viksjø, 2014), mens andre er klassiske, som en bronseavstøpning av Pietro Taccas (1577-1640), Villsvinet fra Firenze (1633). Paviljongen har også verk av Sivert Donali, Jørleif Uthaug og Skule Vaksvik.

Foto: Niklas Lello

Niklas Lello

I tillegg utgis det en pamflettserie, som visstnok skal gi en fullstendig beskrivelse av alle Oslo Kommunes verk i det offentlige rom. Jeg er ikke helt overbevist om pamflettserien faktisk vil bli lest av noen besøkende, men paviljongen er et spennende konsept. Den er en fin måte å revitalisere Oslo kommunes kunstsamling på. Kanskje kan det i fremtiden, om fem år, blir en liten skulpturpark?

Det kunne passe godt, for paviljongen befinner seg på et åpent jorde, og denne delen av byen vil definitivt trenge en attraksjon når byggingen er ferdig. At kunstnerne har valgt dyr, kan ikke være noe annet enn en bevisst referanse til Ekebergparken, der Christian Ringnes har uttalt at han måtte velge et populært tema for parken: dyr eller kvinner. 

Oppsøk steder du ikke vet om 

På samme måte som ikke alle kunstverk i det offentlige rom er i det offentlige rom, er heller ikke alle verk i denne biennalen like tilgjengelig. På Deichman-filialene Holmlia, Bjerke og Grünerløkka avholder brasilianske Mônica Nador og Bruno Oliveira workshops mellom 13.00 og 16.00. De kalles En annen grammatikk for Oslo, der de samler «din» fortelling. Kort fortalt får du mulighet til å fortelle om ditt liv, eller hva du måtte ønske, gjennom papir eller tekstiltrykk. Dette vil kunstnere utforme til bøker og lappetepper som stilles ut i en stor installasjon ved biennalens hovedkontor i Myntgata 2. 

Derfor fremstår programmet også som ganske sprikende – med det ene fellestrekket at du enten skal være nysgjerrig, eller ha veldig flaks, for å se dem.

Prosjektet forsøker å bringe samtidskunsten ut av Ring 2. Samtidig vil nok verket fremstille et skjevt bilde av Oslo – for hvem er på biblioteker mellom klokken 13.00 og 16.00, og hvem tør å gå i gang med en workshop sammen med brasilianske kunstnere?

Enda snevrere er nok publikummet til Michael Ross’ installasjon Three Fairy tales, som utover tilgjengelige Myntgata befinner seg i Urmakermester Ossur Solheim og Norlis Antikariat. Et mål er å få oss til å oppsøke steder vi ikke har vært før – og slik oppdage steder og koselige butikker som vi ikke kjenner. Det forutsetter imidlertid at du vet at verkene er der, samt har tid til å stikke innom i arbeidstiden. Der En annen grammatikk for Oslo kan regne med at et stort antall personer bare vandrer inn, er jeg usikker på om effekten blir den samme med Ross’ verk.

Foto: Asle Olsen

Et sted man derimot kan finne på å stikke innom selv om det ikke er kunst der, er toalettet, og den som befinner deg i Myntgata 2 for å besøke galleriet 222T #twotwentytwotemporary eller en av de 50 kunstnerne som har atelier der, kan se Lisa Tans Other Artists.

Gjesten skal dog være observant for å oppdage verket: Tan har brukt offentlige penger til å leie inn håndverkere som pusser opp toalettet – for som alle vet har kunstnere ofte dårlige toalettforhold. Selv har jeg hatt mange samtaler med kunstnere om mangel på studioer, og visningsrom, få og små stipender, få offentlige innkjøp og få samlere – men ikke visste jeg at den tidvis opphissede stemningen egentlig skyltes at de gruet seg til å gå på toalettet.

Om ikke mer lukket enn toalettet er museets program for konserter, symposier og performancer. For å gå, må du vite om arrangementet, og igjen er spørsmålet hvor mange som vet om det? Nå skal det hevdes at dette problemet også gjelder teatre og konserter – du skal vite at det går et stykke som du har lyst til å se for å bestemme det for å se det, men de fleste har jo fått med seg at Oslo har en opera og et nasjonalteater, og du skal være ganske sløv om du ikke får med deg at det finnes et arrangement som heter Øyafestivalen. Men så langt har ikke OsloBiennalen gått av veien for å nå folk.

Hvem er biennalen for?

Alt dette leder meg frem til det store spørsmålet. Hvem er denne biennalen for? Er den utelukkende for kunstverdenen, som skal oppdage nye steder i byen? Eller for det brede publikummet som skal oppdage biennalens nettside for å finne frem til verkene? Er målet å revitalisere kommunes kunstsamling, eller å få utenlandske kunstnere til å oppdage Oslo?

Svaret er åpenbart alt: En effekt av biennalen er at den kan konsentrere og synliggjøre Oslo kommunes eksisterende satsning på kunst i offentlig rom. Oslobiennalen kopler seg til historien og representerer et nytt skritt i Oslos lange tradisjon for store kunstprosjekter i offentlig rom. […] Hovedmålsettingen med biennalen er å styrke hele kunstfeltet i Oslo og gi lokal, nasjonal og internasjonal synlighet til Oslo som kunstby. Styrkingen av kunstfeltet i Oslo er minst like viktig som synligheten av Oslo som kunstby. Dette er i tråd med hvordan biennalen må og vil operere som del av og ikke på utsiden av kunstmiljøene i Oslo. 

Det er vanskelig å forstå dette som noe annet enn å skulle nå alle? Derfor fremstår programmet også som ganske sprikende – med det ene fellestrekket at du enten skal være nysgjerrig, eller ha veldig flaks, for å se dem. Det fører til det paradoks at selv om Oslo kommune har løsrevet kunstprosjektene fra bygging, har de endt opp med en biennale som er mindre tilgjengelig enn verk i offentlige bygg, museer og de fleste gallerier. 

Den gode nyheten er at fem år er lang tid. Første utgave har noen sterke verk. Kuratorene kan kanskje klare å dra dette sammen som et gesamtkunstwerk og unngå å drukne i støyen fra et nytt Munch-museum og Nasjonalgalleri i 2020. Og hvem vet, kanskje får vi en ny skulpturpark i en ny bydel på Økern, et landemerke over folk flests historier i Myntgata, og kanskje utvider Oslos småbutikker åpningstidene og satser på kunstverk for å tiltrekke seg nye kunder i en bilfri by.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden