Den hemmelige biennalen

Om fem år kan Oslo se helt annerledes ut. Kunstscenen kan være revitalisert. Hvis du har flaks, kan det tenkes at du legger merke til det.

Publisert   Sist oppdatert

En stor styrke med kunst i det offentlige rom, er at de inviterer til fellesskapsopplevelser.  En vennegjeng kan gå tur i helgen å se på nye verk, du kan ta en tur med din mor, din bror, eller hvis du har hell, sende ditt barn på tur inn i en installasjon. Det er ingen stengetid – og i mange land er det også lov til å se på kunst i det offentlig rom mens du drikker en øl.  Det beste med det hele er selvsagt at det er mulig å snakke med utestemme – du kan diskutere verket på stedet – uten å irritere museumsvektere eller andre besøkende.

Det fører også til at kunsten i det offentlige rom er tilgjengelig for et meget stort publikum. På sitt beste, som i Ekebergparken, fører det til at svært mange mennesker som neppe ville sett på samtidskunst blir kjent med kunstnere.

Det er også identitetsskapende: Vigelandsparken har blitt en del av Oslos identitet på en helt annen måte enn en «Oslo»-kunstner som Christian Krohg.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her