Politikk

Den hvite masken

Guy Fawkes-masken ble av Occupy Wall Street gjort til et symbol for globaliseringsmotstanderne. Hvem hadde trodd at masken senere kom til å bli adoptert av en elitistisk bevegelse av rojalister som ønsket å begrense folkestyret?

Guy Fawkes-masken ble av Occupy Wall Street gjort til et symbol for globaliseringsmotstanderne. Hvem hadde trodd at masken senere kom til å bli adoptert av en elitistisk bevegelse av rojalister som ønsket å begrense folkestyret?

Guy Fawkes-masken ble gjort først kjent gjennom filmen V for Vendetta, produsert av det amerikanske søskenparet Wachowski, duoen bak Matrix-filmene. Helten i filmen skjuler sitt vansirede ansikt bak en hvit maske. Masken har blitt alternativbevegelsens ikon, noe vi blant annet husker i fra Occupy Wall Street og hackergruppen Anonymous.

Occupy protesterte mot de økonomiske ulikhetene i kjølvannet av finanskrisen. Som ett av sine slagord hadde de påstanden om at de representerte “99 prosent” av befolkningen. De krevde “ekte demokrati”. Men likevel var det på sin plass å minne om at regjeringene som Occupy protesterte mot, både i USA, Europa og Norge, alle var kommet i posisjon etter å ha vunnet velgernes tillit.

Occupys støttespillere ble stort sett regnet for å være progressive

Occupys støttespillere ble stort sett regnet for å være progressive: De støttet sannsynligvis retten til å ytre seg fritt, retten til fri seksualitet og var ellers positivt innstilt til miljøsaken og urfolks rettigheter. De fleste av globaliseringsmotstanderne i vesten anser seg for å tilhøre venstresiden. Deres argumentasjon kan lyde slik: “Se bare hvor strømlinjeformet verden er i ferd med å bli. Alle steder blir mer og mer like. Alle land innlemmes i et kapitalistisk maskineri av utnytting, et system som er i ferd med å viske ut lokal kultur.”

Motstand mot globalisering
Men motstand mot globalisering finner vi også blant eliter i autoritære land, slik som den tradisjonelle eliten i Thailand. Disse elitenes makt er fundert i tradisjonelle hierarkier ladet med symbolverdi, slik som for eksempel monarkiet, presteskapet eller det kommunistiske Partiet. I autoritære land frykter elitene at åpenheten mot verden kan devaluere deres symbolmakt, noe som igjen vil kunne true deres hegemoni.

Slike eliter deler naturligvis ikke de progressive hjertesakene til alternativbevegelsen. Likevel finnes det noen få berøringspunkter mellom – for eksempel – de thailandske antidemokratene og antiglobaliseringsbevegelsen, og vi kan identifisere disse punktene ved å studere Guy Fawkes-maskens underlige reise.

Da protestene mot regjeringen til Yingluck Shinawatra startet i Bangkok i fjor høst, var demonstrantene til å begynne med kjent som “de hvite maskene”. Hvordan kunne en gruppe rojalister og demokratimotstandere velge Guy Fawkes-masken som et symbol? Fawkes hadde jo i 1605 ledet et katolsk komplott som hadde som mål å ta livet av den engelske kongen? Men det var selvsagt ikke på grunn av den engelske koblingen at masken ble valgt.

For den thailandske eliten fungerte masken som et symbol på “vanlige folks sinne” mot Yingluck-regjering. Occupys motstand mot finanskapitalens rå makt og globaliseringens tvangstrøye på Wall Street passet som en inspirasjonskilde. Den tradisjonelle eliten i Thailand ønsket å koble den folkevalgte Yingluck-regjeringen til korrupsjon og vanstyre. I elitens idealiserte bildet av fortiden hadde Thailand vært et samfunn hvor alle levde fredelig sammen under kongens overoppsyn. Selv i hverdagslige samtaler ble det regnet som uanstendig å direkte motsi noen. Ingen skulle risikere å måtte miste ansikt. Alle kjente sin plass. Nå, med demokratiets spilleregler innført “utenifra”, var eliten forferdet over folks obsternasighet. Noen thaier ville sågar ha rett til å kritisere kongen! Men ytringsfrihet, slik som i USA og Europa, passet ikke i Thailand, mente eliten. Et hjertesukk som de ofte kom med var: “Hvorfor skal alle land på død og liv være like?”

Det var også et uttrykk for motstand mot globalisering

Dette var ikke bare et uttrykk for en skepsis til idéen om folkestyret som den ideelle samfunnsform, men det var også et uttrykk for motstand mot globalisering. Demonstrantenes leder i Thailand, Suthep Thaugsuban, holdt nylig en tale hvor han trakk frem én bestemt skribent: Den anonyme skribenten Cartalucci. “Verden star overfor tyranni, og tyranniet heter globalisering”, skrev han i forbindelse med avsløringen om at en thailandsk nettsted hadde mottatt demokratistøtte fra amerikanske National Endowment for Democracy:

“Det er unektelig slik at et oligarki av utrolig rike og mektige finansielle interesser er i ferd med å samle makt på globalt plan, slik andre imperialister har gjort gjennom historien. De destabiliserer verden, nasjon etter nasjon, og erstatter den med sin egen verden, deres ‘sivilsamfunn’.”

Redaktør av avisen The Nation i Bangkok, Thanong Khanthong, har formulert seg på liknende vis:

“Uansett hvilken regjering som sitter ved makten [i Thailand], kreves det at den må «åpne opp» markedet og landet til utenlandske krefter. Det er dette kravet som er kjernen. Men disse ytre aktørene er fortsatt ikke fornøyd, selv om de var de som kontrollerte status quo, slik som finanssektoren, børsen og liberaliseringen av økonomien.”

En annen koordinator for rojalistene, Suriyasai Katasila, skrev:

“Representativt demokrati har blitt gjort til latter verden over, fordi systemet er for snevert og ute av stand til å stå imot ondskapsfull kapital som kontrollerer tingenes tilstand.”

«Lytt til folket»
Slike holdninger forklarer noe av motstanden mot folkevalgte regjeringer i Thailand. Demonstrantene i Bangkok hevder at statsminister Yingluck er korrupt. De trekker ofte frem at regjeringen kjøpte seg støtte blant velgerne i nord ved å bruke skattepenger på subsidier og helsetjenester til de fattige. Dette avslører det thailandske demokratiets svakhet, mener de, i et resonnement som minner ikke rent lite om presidentkandidat Mitt Romneys bitre forsnakkelse på en fundraiser i 2012, hvor han sa at 47 prosent av amerikanerne var avhengig av offentlig stønad og uansett kom til å stemme på Obama.

Suthep påstår at han leder et folkelig opprør

Suthep påstår at han leder et folkelig opprør. Hans bevegelse kaller seg People’s Democratic Reform Committee. Han krever at statsminister Yingluck må “lytte til folket” og gå av. Thailand mangler “ekte demokrati”. Men det nytter ikke hvor mange ganger Suthep påstår at han er folkets røst. Det er bare ikke sant. Hvis opposisjonen er så populær, hvorfor våger den ikke å stille til valg og se hvor mange stemmer den får? I stedet har demonstrantene sabotert valglokaler, stengt offentlige bygninger og krevd at regjeringen må erstattes av et råd utpekt av kongen.

Retorikken om at Thailand ikke har “ekte demokrati” fremstår som en sleip måte for Suthep å gi seg selv vide fullmakter. Her ser vi paralleller til Occupy-bevegelsen, som også etterlyste “ekte demokrati”, og som også ga seg selv retten til å bryte loven hvis de fant det for godt. I New York inviterte Occupy den antidemokratiske filosofen Slavoj Žižek til å holde appell. Både blant vestlige radikalere og autoritære eliter betyr kravet om “ekte demokrati” som regel noe annet enn hver person, én stemme. Det er det Guy Fawkes-masken i dag representerer: Hykleri og et uavklart forhold til folkestyre.

I Sørøst-Asia er elitene skeptiske til både allmenn stemmerett og ytringsfrihet. Det kan være lærerikt å se hvordan sørsøstasiatiske eliter argumenterer juridisk for å sno seg unna forpliktelsene til å respektere ytringsfriheten. Selv om indonesiske myndigheter skryter av at de har ytringsfriheten nedfelt i sin konstitusjon, har konstitusjonsdomstolen snevret inn dette:

“Den indonesiske konstitusjonen gir ikke rom for å oppmuntre noen til å leve uten religion, til å argumentere for anti-religion eller fornærme eller vanære religiøse læresetninger eller bøker som er kilden til tro, eller til å vanære Guds navn. Dette er det som skiller Indonesias lovgivning fra vestlig lovgivning.”

Tilsvarende i Thailand, hvor den thailandske konstitusjonsdomstolen hevdet at forbudet mot majestetsfornærmelser ikke begrenset ytringsfriheten, ettersom den thailandske grunnloven ikke tillater kritikk av kongehuset i det hele tatt. Domstolen konkluderte med at majestetsfornærmelser var straffbare:

“Den thailandske kongens langvarige patronasje har ledet til at det thailandske folket kontinuerlig respekterer, elsker og beundrer kongen. Dette er et unikt karaktertrekk ved Thailand, et trekk som ikke deles av noe annet land.”

Juristene i begge disse landene viste til landenes unike tradisjonelle verdier, verdier som elitene mener må veie tyngre enn ytringsfriheten. Hvorfor er de så redde for at enkelte skulle mene noe annet? Det handler i bunn og grunn om å sikre hierarkiene, om å sikre elitenes makt til å straffe og fengsle de som utfordrer deres meningsmonopol. Disse dommene faller inn i et mønster som internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har advart mot. Organisasjonene frykter at tradisjonelle verdier skal bli brukt til å begrense menneskerettighetene.

Organisasjonene frykter at tradisjonelle verdier skal bli brukt til å begrense menneskerettighetene

Autoritære stater har i internasjonale fora argumentert for at retten til tradisjonelle verdier må gis status som en menneskerettighet. Slik ønsker de å vinne aksept for at ytrings- og forsamlingsfriheten må avveies mot retten til å holde kulturer intakt, retten til å sørge for at tradisjonelle verdier slipper å bli utfordret. Dersom man først aksepterer dette kunstige spennet – som er forskjellig fra land til land, vel og merke, i og med at alle autoritære stater er forskjellige – gjenstår det bare å foreta en sondering om hvor grensen mellom hensynene burde gå.

Autoritære regimer har funnet felles sak med religiøse og konservative moralvoktere i FNs famøse “Menneskerettighetsråd” (UNHRC). I dette FN-rådet har autoritære stater flertall. I fjor valgte FNs generalforsamling inn Kina, Russland, Marokko og Saudi-Arabia som nye medlemmer i rådet. I 2012 vedtok menneskerettighetsrådet en resolusjon som oppfordret til vise større forståelse for menneskehetens tradisjonelle verdier. Heldigvis er mange klar over denne taktikken: Under sin tale på Oslo Freedom Forum i fjor tok tidligere utenriksminister Espen Barth Eide opp forsøket på å innsnevre menneskerettighetene. Eide sa at han var bekymret for utviklingen i FN: Han fryktet at kampen for tradisjonelle verdier ville gå ut over kvinners rettigheter og seksuelle rettigheter.

Kampen for tradisjonelle verdier er et maskespill. Dette handler ikke om individets frihet, men elitenes makt til å innskrenke andres frihet, andres frihet til å ha en alternativ kultur, en alternativ samfunnsvisjon, en alternativ seksualitet eller et alternativt livssyn. Menneskerettighetene har fortsatt et progressivt fundamentet. Alle land trenger ikke å bli like, men menneskerettighetene er ment å være universelle. Vi må minne oss selv om dette: En religiøs, en monarkisk eller en kommunistisk kultur har ikke rett til å kreve beskyttelse mot kritikk. Kulturer, religioner eller ideologier har ikke menneskerettigheter. Individer har det. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden