Religionens klamme hånd

Dersom statsmakten først og fremst legitimeres av religion, leder det til stagnasjon, mener Jared Rubin. Det er en viktig forklaring på at Vesten, og ikke det osmanske riket, ble rikt.

Publisert Sist oppdatert

Hvorfor er Vesten rikt? Hyllemeter av bøker er skrevet om dette de siste årene, og i sin nye bok Rulers, Religion & Riches. Why the West got Rich and the Middle East did not trekker Jared Rubin på denne litteraturen. Men hans anliggende er et annet og mer avgrenset. Som tittelen viser er han ute etter å forklare det store gapet som etter hvert oppsto mellom Midt-Østen, særlig det osmanske riket, og Vest-Europa.

Det korte svaret er at den økonomiske fremgangen skyldtes at religionens plass i politikken ble sterkt svekket i Vesten, der den aldri hadde vært så sentral som i muslimske land.

Men Rubin peker på at i mange hundre år etter islams fremvekst ga det rom for en bedre økonomisk utvikling enn i de kristne områdene vi i dag kaller Vesten. Ja, islam ga i denne fasen også bedre grobunn for fremgang på en rekke andre områder, som vitenskap, teknologi og filosofi.

Derfor er Rubin veldig opptatt av å understreke at det ikke er noe iboende i islam som hindrer økonomisk vekst. Ja, så sterkt understreker han dette at det blir påfallende, særlig fordi han selv gir gode argumenter for at islam skiller seg fra kristendommen på viktige punkter. Når muslimske makthavere er så avhengig av legitimering fra muslimske lærde, er det fordi Koranen selv fastslår at en hersker som ikke følger religionens påbud kan og skal avsettes. Noe tilsvarende finnes ikke i kristendommen, som tvert imot tror på at man skal ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er” - grunnlaget for skille mellom kirke og stat.
Derfor er Rubin veldig opptatt av å understreke at det ikke er noe iboende i islam som hindrer økonomisk vekst. Ja, så sterkt understreker han dette at det blir påfallende, særlig fordi han selv gir gode argumenter for at islam skiller seg fra kristendommen på viktige punkter. Når muslimske makthavere er så avhengig av legitimering fra muslimske lærde, er det fordi Koranen selv fastslår at en hersker som ikke følger religionens påbud kan og skal avsettes. Noe tilsvarende finnes ikke i kristendommen, som tvert imot tror på at man skal ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er” - grunnlaget for skille mellom kirke og stat.

Derfor er Rubin veldig opptatt av å understreke at det ikke er noe iboende i islam som hindrer økonomisk vekst. Ja, så sterkt understreker han dette at det blir påfallende, særlig fordi han selv gir gode argumenter for at islam skiller seg fra kristendommen på viktige punkter. Når muslimske makthavere er så avhengig av legitimering fra muslimske lærde, er det fordi Koranen selv fastslår at en hersker som ikke følger religionens påbud kan og skal avsettes. Noe tilsvarende finnes ikke i kristendommen, som tvert imot tror på at man skal ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er” - grunnlaget for skille mellom kirke og stat.

Religion og stat oppsto samtidig

Kristendommen vokste frem innen et allerede etablert politisk system, det romerske riket, og hadde som en klar mindretallstro, ofte undertrykt, i nesten tre hundre år ingen legitimerende rolle. Islam var på sin side selve kjernen i et nytt imperium, der det ikke fantes noen form for skille mellom stat og religion. Mohammad og hans etterfølgere styrte begge deler i den første tiden, før en egen klasse av muslimske lærde vokste frem i det åttende århundret. Selve staten hvilte på den legitimiteten religionen ga den, religionen var loven, og slik er det i stor grad fremdeles (sharia).

Monarker gikk til og med til regelrett krig mot paven.

Jeg forstår Rubin slik at det ikke er islams lære som hindrer økonomisk vekst, men at den unike historiske sammenbindingen av fremveksten av islam som religion og muslimske stater har penset dem inn på et slikt spor, uten at det måtte gå slik.

Paven prøvde, men mislyktes

Kirken var på ingen måte uten makt i Vesten – pavestatens forsøk på å diktere, og avsette og innsette konger og keisere særlig i det 11. og 12. århundret, er velkjent. Men den var langt fra allmektig, og pavens forsøk ble ofte slått tilbake. Ja, monarker gikk til og med til regelrett krig mot paven, eller nektet å følge hans pålegg. I det osmanske riket var det tvert imot slik at sultanen søkte religiøs støtte før han gikk til krig, og dersom noen ønsket å styrte en muslimsk makthaver, søkte de som regel støtte fra islams lærde.

Etter pave Innocent den tredjes mislykkede fremstøt tidlig på 1200-tallet ble pavekirkens mulighet til å legitimere makthaverne sterkt svekket, skriver Rubin. Det falt sammen med fremveksten av universiteter, som kunne gi en sekulær legitimering av makten, og dessuten innebar et brudd på klostrenes nær monopol på kunnskap

Makten trenger mellommenn

Nøkkelen til hvilke spor den historiske utviklingen følger er hvilke grupper og institusjoner som formidler og støtter (propagates) makthaverne, som på denne tiden betyr monarken, mener Rubin. Makthaverne trenger både evne til å tvinge, altså militærmakt, som igjen fordrer lojale militære styrker, og legitimitet. Og det som legitimeringsfaktor religionen spiller en hovedrolle.

Den er en relativt billig måte å oppnå dette må, sammenlignet med å måtte gi privilegier til andre eliter, som adelskap/militære og forretningsmenn, som i sin tur kan legitimere styret overfor massene. Religiøs eller annen ideologisk legitimering er billig fordi den består i å få befolkningen til å tro at det makthaverne gjør er riktig. De religiøse elitene krever som motytelse i hovedsak at deres doktriner og monopol på å fortolke verden ikke utfordres og at monarken sørger for dette, selv om det også er mange eksempler på at de ville beskytte sine landeiendommer og bli unntatt for skatt.

Religionen konserverer

Regimer som lener seg på religion som legitimeringsgrunn vil tendere mot stagnasjon. De er først og fremst konserverende, mens de som lener seg på økonomiske eliter vil modernisere lovverk og utforme institusjoner som muliggjør økonomisk vekst, mener Rubin. Det handler først og fremst om sikker eiendomsrett og en upartisk rettstat som kan sikre kontrakter. Det betyr ikke at det alltid er slik at økonomiske eliter står for det som er bra for samfunnet som helhet, men som regel vil det være slik.

I Vesten måtte monarkene fra 1200-tallet og utover i stadig flere land dele makten med parlamenter, satt sammen av næringsinteresser, adelsmenn og kirkens folk. I det osmanske rike var det ingenting sammenlignbart. Makten bygde på legitimering fra religiøse autoriteter og på militærmakt.

Potensialet for handel ble uttømt

Rubin trekker frem at den relative suksessen til muslimske områder i de første århundrene kan tilbakeføres til det felles rammeverket – lov, språk, pengeenhet og så videre som det muslimske styret medførte i store områder i Midt-Østen, Nord-Afrika og Spania. Fremgangen var bygd på utvidet handel og nyvinninger i jordbruket. Islam var i denne tidlige perioden mer positiv til handel – Mohammad var selv handelsmann, enn kristendommen, som så ned på slikt i sin tidlige periode.

Men etter hvert stanget handelen mot begrensninger – nye instrumenter var nødvendig for å sikre videre ekspansjon. Og da ble islams regler, formulert som de var på bakgrunn av omstendigheter på Mohammads tid, en hemsko.

Underutviklet finanssektor

Rubin vier et kapittel til forbudet mot renter, som både kristendommen og islam har, og som begge lenge praktiserte ganske strengt. Innen islam var de riktignok tidlige ute med pragmatiske omveier, i realiteten ren juks, som også ligger under dagens ”islamske” banker.

Det fantes ikke banker i normal forstand før omkring 1850.

Men på tross av disse pragmatiske tilpasningene var renteforbudet likevel en viktig hindring for fremveksten av et kredittmarked i den islamske sfæren. Det lille som var, besto av lån rettet inn mot forbruk (og det var hovedgrunnen til at religionene forbød det), ikke investering og næringsvirksomhet, og var dominert av lån mellom bekjente. Rubin skriver at det ikke finnes bevis på et eneste menneske i det osmanske riket levde utelukkende av å være bankmann. Det fantes ikke banker i normal forstand før omkring 1850, og de første i Tyrkia var eid av utlendinger. Her bygger Rubin i stor grad på Timur Kurans bok The Long Divergence fra 2011, som jeg har omtalt tidligere.

Kommersielle interesser trumfet paven

I Vest-Europa ble forbudet mot renter omtolket til ågerrenter i det trettende århundret, og ble i praksis tillatt i stadig flere områder. Det skjedde i samme periode som pavekirken innskjerpet forbudet, noe som illustrerer dens manglende evne til å diktere de verdslige makthaverne. Vekselbrev ble utbredt i Vesten, noe tilsvarende vokste ikke frem i det osmanske riket.

Finansiell innovasjon var til stor nytte i utviklingen av de italienske bystatene, som hovedsakelig var basert på handel, og senere i Nederland og England, som tok over som vekstmotorene. Og tilgangen til kreditt var selvsagt viktig for den industrielle revolusjonen. Rubins beretning stopper omkring 1600, før han har kommet så langt som til industrialiseringen.

Grunnen til at finansiell innovasjon ble tillatt i Vesten var altså at religionen ikke hadde samme sentrale rolle som legitimeringskanal som innen islam. Makthaverne i Vesten måtte i økende grad tilpasse seg handelsborgerskapets krav, mens sultanene måtte underkaste seg religionen, som var helt nødvendig for deres legitimitet.

Trykkpressen et vendepunkt

Tilsynelatende små forskjeller kan lede inn på radikalt forskjellige kurser, gjennom selvforsterkende mekanismer. Finansiell innovasjon er ett eksempel på dette. Et annet, som han vier to kapitler, er hvordan trykkpressen spilte en helt sentral rolle i den protestantiske reformasjonen, som i sin tur undergravde den katolske kirke, og mer generelt åpnet opp for debatt og endring på en rekke områder.

Rubin viser at sjansen for at en by ble protestantisk i 1530 økte med mer enn 50 prosent dersom den hadde hatt en trykkpresse i 1500. Han går gjennom en rekke forsøk på reform av kirken i århundrene tidligere. Alle ble slått ned uten særlige problemer, mens protestantismen tok knekken på den katolske kirkes maktmonopol på bare noen tiår. Det hadde trolig ikke vært mulig uten den muligheten til å effektivt spre et alternativt budskap som trykkekunsten medførte.

De religiøse elitene ville beskytte sitt monopol på å besitte kunnskap om og tolke islam.

I Europa spredde denne teknologien seg svært raskt. Rubin forklarer det med at de kreftene som hadde interesse i å hindre dette, kirken, ikke hadde samme dominerende posisjon som i det osmanske riket, mens kommersielle krefter samt fremvoksende akademiske eliter knyttet til universitetene dro i progressiv retning. Det kom derfor aldri noe forbud mot trykkpressene, selv om kirken gjorde mange fremstøt for å få til sensur, noe Rubin beskriver som i hovedsak temmelig impotent.

Trykkeforbud på arabisk til 1727

I det osmanske riket ble på den annen side trykkpressen forbudt helt frem til 1727. Etter at forbudet ble fjernet (men vel og merke ikke for religiøse bøker) ble det trykket et lite antall bøker de neste par tiårene, men så ble det stopp igjen helt frem til det nittende århundret.

Det handlet vel og merke om et forbud mot å trykke på arabisk, mens religiøse minoriteter fikk trykke. Hovedgrunnen var at de religiøse elitene ville beskytte sitt monopol på å besitte kunnskap om og tolke islam. Den hadde i mye større grad enn i kristendommen vært en muntlig tradisjon, noe som betydde at bare dedikerte personer som viet hele sitt liv til å studere og memorer Koranen og hadithene kunne forvalte kunnskapen. Det er mulig å se denne monopoliseringen hos en liten elite av muslimske lærde som en grunn til at muligheter for nytolkningen av religionen – ijtihad fra tolvhundretallet ble så effektivt avskåret.

Og da de muslimske lærde så effekten i Europa, ble de ikke akkurat mer stemt for å tillate denne forstyrrende teknologien.

Kirken hemmet katolikkene

Rubin skriver også kritisk om Webers påstand om at protestantismen er bra for økonomisk vekst. Weber tok ikke feil – veksten økte i områder som ble protestantiske, men også her mener Rubin at dette ikke skyldes arbeidsomhet eller andre verdier knyttet til protestantiske doktriner, men at den katolske kirke i større grad beholdt sin rolle som legitimeringsagent i Spania og andre katolske land.

En grunn til dette er at Spania hadde så mye gull og sølv tatt fra koloniene i Latin-Amerika at de ikke var avhengig av de økonomiske elitene på samme måte som i England og Nederland. Men mer generelt: Da protestantismen tok over i mange land betydde det at den katolske kirke ble kastet ut, og kirkegodset ofte konfiskert. Dens rolle ble i beskjeden grad erstattet av protestantiske kirkesamfunn, men snarere av kommersielle interesser.

Boken er full av interessante observasjoner ut over det jeg har funnet plass til her, og er verdt å lese, på tross av et noe omstendelig språk og gjentakelser som nok er ment å være pedagogiske, men som etterhvert virker litt plagsomme.