Ideer

Den lange konflikten

Karikaturstriden som kom i kjølvannet av Muhammed-karrikaturene, har en forhistorie som går helt tilbake til den iranske revolusjon og Rushdiesaken.

Karikaturstriden som kom i kjølvannet av Muhammed-karrikaturene, har en forhistorie som går helt tilbake til den iranske revolusjon og Rushdiesaken.

Artikkelen er et beardeidet utdrag fra Ytringsfrihet — 10 essays, Lars Gauden-Kolbeinstveit (red.), som er aktuell fra Civita i disse dager.  Bestill boken her.

Det er snart sju år siden den danske tegneren Kurt Westergaard mottok et brev fra kulturredaktør Flemming Rose i Jyllands-Posten, med en oppfordring om å tegne profeten Muhammed slik han så ham. Rose ville belyse problemstillingen om hvorvidt selvsensur i kulturlivet i møte med islam og muslimer var en trussel mot ytringsfriheten.

Bakgrunnen var et debattinnlegg av forfatteren Kåre Bluitgen, som hevdet at det har vært vanskelig å finne en illustratør til en barnebok om profeten Muhammeds liv. Bluitgen mente dette skyldes selvsensur grunnet frykt for konsekvensene av å bryte med billedforbudet i (sunni) islam; et forbud mot enhver avbildning av profeten. Han satte frykten i sammenheng med mordet på filmskaperen Theodor  «Theo » van Gogh i Amsterdam året før. Hans dødsynd var, i følge gjerningsmannen Mohammed Bouyeri, muslim og nederlender av marokkansk opprinnelse, at han hadde krenket koranen i sin film  «Underkastelse », om mishandling av kvinner i religionens navn.

Westergaard tegnet profeten slik han så ham, med skjegg og i orientalske gevanter: stereotyper i tegnerens verktøykasse. I turbanen plasserte han en kulerund bombe, som har vært et symbol for terror siden anarkister sto bak en bølge av terror og attentater i Europa og USA på slutten av 1800-tallet, en kjent metafor. Lunten var tent.

På bomben hadde han limt inn den muslimske trosbekjennelsen på arabisk:  «Det finnes ingen gud utenom Gud (Allah), og Muhammed er hans profet ». Det har en symbolsk verdi. Westergaard pekte på islam som inspirasjon til terrorhandlinger.

En appelsin i turbanen
Tegningen, som skulle gjøre tegneren til Danmarks fremste terrormål, henter referansene i det danske uttrykket  «en appelsin i turbanen ».

Dette er et særpreget dansk litterært tema, i følge Georg Brandes. Han fremhevet i sin tid fascinasjonen for en «Lykkens pamfilius» (1);  en som er veldig heldig, eller utsatt for lykketreff, som trekk i den danske nasjonalkarakter. Det stammer fra skuespillet  Lystspill  fra 1805, av Adam Oehlenschlæger, forfatteren av den danske nasjonalsangen.

Lystspill  tar utgangspunkt i eventyrene fra  Tusen og en natt. I en scene kappes den snarrådige Aladdin med andre gategutter om tre appelsiner en rik kjøpmann kaster til dem. Aladdin har fanget de to første da de andre går sammen og holder ham fast, for å forhindre at han får fatt i den siste. Den havner likevel i Aladdins turban, uten at han kan gjøre verken fra eller til — et lykketreff.

Tegningen ble publisert i Jyllands-Posten den 30. september i 2005, sammen med tegninger fra elleve andre tegnere. En hadde tegnet forfatteren Kåre Bluitgen med en appelsin i turbanen.

De var innspill i den danske  «kulturkampen » som den konservative statsminister Anders Fogh Rasmussen fra partiet Venstre hadde lansert i 2003, som et oppgjør med venstreelitens  «kulturradikalisme ».   Høyresiden hadde heist fanen for liberale vestlige verdier og ytringsfrihet mot intoleranse og trusler om vold fra til dels radikale muslimske grupper — og venstresidens unnfallenhet.

Rose følte kanskje selv at han hadde fått en appelsin i turbanen med Bluitgens innlegg. Det samme gjorde muligens den unge danske imamen Ahmed Akkari og den mer og mindre selvutnevnte talsmannen for  «Islamsk Trossamfund », Ahmed Abu Laban.

Laban, som opprinnelig var palestiner fra Jaffa i Israel, var beryktet for oppsiktsvekkende utspill i den danske debatten. Tidligere på året hadde han foreslått at et drap i et gjengoppgjør på Nørrebro kunne gjøres opp med en erstatning på 200 000 kroner, tilsvarende verdien av 100 kameler.

I en samtale med Flemming Rose skal han ha sagt at karikaturene i Jyllandsposten var påskuddet han hadde lett etter for å prøve ytringsfrihetens grenser i møte med blasfemi og rasisme.

Det var ikke en ny problemstilling.

Fundamentalismens framvekst
Etter den iranske revolusjonen i 1979 har det vært en framvekst av islamsk fundamentalisme og radikalisering i den muslimske verden. Revolusjonen gjorde slutt på shahen av Irans vestvendte regime, og erstattet det med en islamsk republikk med Ayatollah Ruhollah Khomeini som øverste leder. Det var en av de mest dramatiske hendelsene i Midtøsten i siste halvdel av det 20. århundre.

Med revolusjonen gjenvant islam den tapte politiske makten og ekspanderte. Den iranske revolusjonen førte i sin tur til oppbyggingen av den væpnede shia-muslimske bevegelsen Hizbollah i Libanon. Irans revolusjonære regjering har også gitt inspirasjon og finansiering til Hamas på Gazastripen.

En reaksjon på revolusjonen var at Saddam Hussein invaderte Iran med støtte fra både USA og de arabiske nabolandene. Samtidig følte autoritære ledere i de samme arabiske landene, regimer som lignet shahens Iran, seg tvunget til vekselvis å gi fundamentalister økt innflytelse, ved å imøtekomme deres krav, eller å undertrykke dem — og dermed å risikere et tilbakeslag i form av sympati blant befolkningen.

I kjølvannet av den iranske revolusjonen, den 20. november 1979, trengte væpnede opprørere seg inn i stormoskéen i den hellige byen Mekka i Saudi-Arabia.

Angrepet skjedde midt under den årlige pilegrimssesongen. Hundrevis av pilegrimer ble tatt som gisler. Det saudiske kongehuset måtte hente hjelp fra franske soldater fra spesialstyrken GIGN (2)  for

å gjenerobre moskéen.

I kulissene sikret kongehuset seg lojalitet hos landets konservative geistlige i en byttehandel mot penger og økt innflytelse. De mest ytterliggående, wahhabistene, fikk frihet og økonomisk støtte til å spre sin strenge og reaksjonære lære.   Den Saudi-Arabiske wahhabismen (også kjent som salafisme) ble eksportert til land som Indonesia, Pakistan, Jemen, Afghanistan og Vesten. Spiren til terrororganasjonen al-Qaida sies å ha blitt sådd under beleiringen av Mekka.

En sterkt anti-vestlig retorikk har bidratt til å etablere en virkelighetsforståelse av at islam er utsatt for et voldsomt angrep fra den ikke-muslimske verden som igjen har ledet til et kall til hellig krig.

Fatwa mot ytringsfriheten
På tross av skillelinjer mellom radikale sunnimuslimer og shiaislam, bevarte det shiamuslimske Iran en ledende rolle i en framvoksende antivestlig holdning i den muslimske verden.

Ti år etter den iranske revolusjonen, i 1989, utstedte Khomeini en fatwa med en dødsdom over den britiske forfatteren Salman Rushdie for å ha spottet profeten Muhammed i romanen  «Sataniske

vers ». Det var enhver muslims plikt å slå kjetteren i hjel i sammen med alle som hadde medvirket til utgivelsen. Den norske forleggeren William Nygaard slapp så vidt unna med livet da han ble skutt av ukjente gjerningsmenn utenfor sitt hus i Oslo i 1993.

Alternative menneskeretter
Året etter Khomeinis fatwa, i 1990, vedtok Den Islamske Konferanse (OIC — The Organization of the Islamic Conference, bestående av 57 muslimske medlemsland) en menneskerettserklæring basert på sharia (Guds lover) i Kairo, som et alternativ til FNs universelle menneskerettserklæring fra 1948.

Iran, Saudi-Arabia og Sudan har kritisert FNs menneskerettserklæring for ikke å ta hensyn til kulturelle og religiøse kontekster i ikke-vestlige land. Kairo-erklæringen skulle styrke et vern mot krenkelse av religioner.

I artikkel 22, som omhandler retten til ytringsfrihet, er retten begrenset til ikke å omfatte blasfemiske og rasistiske ytringer. I tråd med Khomeinis fatwa og i samsvar med en intensjon om et globalt forbud mot krenkelser av islam.

Et press fra autoritære regimer i Midtøsten for å erstatte artikkel 19, som sikrer retten til frie ytringer i FNs menneskerettserklæring, med artikkel 22 i Kairo-erklæringen, er av Freedom House beskrevet som forsøk på  «globalisere sensur », og en av de største truslene mot ytringsfriheten som universell rettighet.

De reisende imamer
Det var Akkari og Laban, i spissen for en gruppe danske imamer, som gjennom omfattende reisevirksomhet i Midtøsten greide å overbevise politiske og religiøse krefter om at de danske karikaturene kunne brukes for å legge nytt press på Vesten og FN for å få skjerpet inn blasfemilovgivningen i tråd med Kairo-erklæringens intensjoner.

Imamene stilte opp på et titalls intervjuer i forskjellige medier i Midtøsten. De fortalte om harde levekår og om forfølgelse av muslimer. Ikke bare Jyllands-Posten, men også den danske regjering og hele det danske folk, hevdet de, sto bak en hatefull kampanje mot islam og muslimer.

De bar med seg en mappe som inneholdt de tolv tegningene fra Jyllands-Posten, supplert med andre sterkt krenkende avbildninger av profeten. Imamene møtte religiøse ledere i Libanon og Syria, blant disse den shiamuslimske sjeiken Muhammad Hussein Fadlallah, som hadde sterke bånd til regimet i Teheran, og stormuftien i Damaskus.

Gjennomslaget kom da de fikk overbevist den mektige Sheik Yusuf al-Qaradawi, programleder for et populært religiøst program på tv-kanalen al-Jazeera og halvoffisiell lederskikkelse i det muslimske brorskapet.

Karikaturstriden kostet i følge en oversikt 139 mennesker livet, og det var opptøyer i store deler av den muslimske verden. Tegneren Kurt Westergaard har vært utsatt for drapsforsøk, og draps- og terrorplaner er blitt avslørt. Redaktører ble sparket, og aviser nedlagt.

Parallelt rettet den arabiske liga kritikk mot den danske regjeringen. FNs menneskerettskommisjon (under ledelse av Libya) ba om en forklaring på rasismebeskyldningene. Irans president, Mahmood Ahmadinejad, beordret at alle kontrakter med firmaer fra land der tegningene var publisert skulle kanselleres. Ambassadøren til Danmark ble kalt hjem. Shia-islams liberale tradisjon for avbildninger av blant annet profeten ble innskjerpet i tråd med det sunnimuslimske billedforbudet.

OIC krevde at EU-parlamentet må ta initiativ til å vedta en lov mot islamofobi, med felles etiske regler for europeiske medier for å unngå en ny karikaturstrid; EU burde lagt press på Danmark fra første stund. De ville også ha EUs støtte for en endring i FNs menneskerettserklæring, med beskyttelse mot forhånelse av religioner.

En velegnet sak
I sin bok om karikaturstriden, Islamister og naivister  (3), skriver Karen Jespersen og Ralph Pittelkow at karikaturkrisen ble dramatisk ikke fordi den i seg selv var en stor sak, men fordi den var velegnet. Særlig fordi den utgikk fra lille Danmark.

De siterer stormuftien i Damaskus som skal ha sagt at Danmark var  «et lett offer, et lite land uten betydning for den arabiske verden ». Derfor bekymret ingen seg over at protestene fortsatte. Eller som Abu Laban skal ha ment: en passende sak for å teste ytringsfrihetens grenser.

I 2008 ble den danske ambassaden i Islamabad i Pakistan angrepet med terrorbomber. En delegasjon bestående av høytstående pakistanske tjenestemenn i innenriksdepartementet reiste i etterkant til Brussel for å be EU-landene om at endre sine lover om ytringsfrihet, sånn at blasfemiske karikaturtegninger og film skulle unngås. (Det var også fremsatt trusler mot den nederlandske ambassaden etter høyreorienterte politikeren Geert Wilders islamkritiske film Fitna)

– Om sånne  «handlinger mot Islam ikke kontrolleres », kan flere angrep mot utenlandske ambassader i den pakistanske hovedstad ikke utelukkes, fortalte et medlem av delegasjonen til den pakistanske avisen The Daily Times. Ytrings- og pressefriheten i dag er under press både fra myndigheter som ikke tolerer frie ytringer, og fra ikke-statlige grupper og organisasjoner som forsøker å begrense ytringsfriheten.

Artikkelen er et beardeidet utdrag fra Ytringsfrihet — 10 essays, Lars Gauden-Kolbeinstveit (red.), som er aktuell fra Civita i disse dager.  Bestill boken her.


1       Pamfilius (latin) er trumfkortet i et gammelt kortspill
2                           GIGN (Groupe d’Intervention de la Gendarmerie Nationale) er en fransk spesialstyrke i det halvmilitære nasjonale politiet, brukes også i militære operasjoner.
3                  Karen Jespersen og Ralf Píttelkow:  Islamister og naivister — et anklageskrift,  People ´s Press, København, 2006, s. 26-36.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden