Fra papirutgaven

Den langsomme apokalypsen

Den blå baren med sine mørkblå brokadevegger og frodige polstrede sofaer danner en perfekt kulisse for en dannet samtale.

Bilde: Hotel Sacher

På Hotel Sacher i Wien får gjestene gjenoppleve fordums storhet. 

«Is it possible to charge twenty euro for just one gin and tonic?» Den litt lurvete amerikanske gjesten holder ingenting tilbake når han skal tilkjennegjøre sin misnøye med regningen. Bartenderen er likevel helt uanfektet. Han repliserer: «This is Hotel Sacher, Vienna.» «It is very expensive», utbasunerer amerikaneren. «Yes, it is a very nice hotel indeed», svares det tørt fra bak bardisken.

Et riktig fint hotell er det også. Rommet vi befinner oss i er gitt navnet den blå baren, og her er det ikke spart på noe. Baren er rikelig innredet med mørkblå brokadevegger, krystallkroner og frodige polstrede sofaer. Tankene svinger seg derfor fort til den bohemske intellektuelle tradisjonen som preget Wien på starten av det tyvende århundre.

På den tiden var det riktignok ikke fullt så dyrt å oppsøke etablissementet, i det minste ikke om du tilhørte byens engere kretser. Hotellet, som ble grunnlagt som et maison meublée i 1887, var den viktigste møteplassen for aristokratiet i Wien. Og da flere av aristokratene mistet formuen sin etter den første verdenskrig fortsatte derfor hotellet å finansiere deres ekstravagante livstil gjennom svært generøse kredittbetingelser.

Av historikere er livet i Wien på starten av det forrige århundret omtalt som den langsomme apokalypsen. Episenteret for dette må ha vært nettopp på Hotel Sacher. Til tross for at flere av hotellets kunder ikke lenger kunne gjøre opp for seg, fortsatte Anna Sacher, hotellets ikoniske direktør og eier, å finansiere sine gjesters opphold i baren. Der ble hun selv også ofte observert med en sigar og sin franske bulldog.

Det kunne likevel ikke vare evig. For som den amerikanske forfatteren Ernst Hemingway har beskrevet, inntreffer en konkurs i to faser – først gradvis og så plutselig. For Hotel Sacher inntraff det uunngåelige, men plutselige på starten av trevdetallet. Hotellet måtte derfor selges til nye eiere, som har drevet stedet videre med mål om profitt.

Som konservativ er det vondt å tenke på at kapitalismen har medført stengingen av et så viktig velferdstilbud, men en mager trøst er i det minste at mesteparten av interiøret er bevart i sitt originale uttrykk. For i motsetning til det hodeløse moderniseringsjaget som preger Oslos hoteller – der Hotell Continental har erstattet den ærverdige Dagligstuen med et moderne barkonsept som serverer te i kaffekrus og Grand Hotell nå har skulpturer av neon-lys bak bardisken – verdsetter østerrikerne kontinuitet og tradisjon.

Nettopp det gjør det verdt et besøk.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden