Kommentar

Den noble og lojale byen

Som et lite norsk vippeparti spyr vulkanene rundt Antigua jevnlig ut små askeskyen for å vise hvem som bestemmer.

Bilde: Aksel Fridstrøm

De trodde conquistadorene aldri ville komme tilbake, men nå serveres det veganerretter.

Kun tretti timer med fly unna Oslo ligger den gamle spanske kolonihovedstaden i Latin-Amerika, Antigua.

Byen, som først ble grunnlagt under navnet «Den veldig noble og lojale byen Santiago av Ridderne av Guatemala», var riktig nok ikke conquistadorenes førstevalg for etablering av en hovedstad i den nye verden. For i likhet med sosialismen fungerte heller ikke kolonialismen på aller første forsøk på kontinentet.

De første etableringene gikk tapt, enten til kriger med urbefolkningen eller naturkatastrofer. Men på tredje forsøk lyktes conqui- stadorene med å etablere byen i 1543 – og for et sted å bygge den.

Naturen rundt Antigua er spektakulær. I alle retninger rundt oss kan vi se aktive vulkaner. Og som et lite norsk vippeparti demonstrerer de jevnlig for omverden hvem som egentlig bestemmer ved skyte opp små askeskyer. Oppvisningen må ha minnet conquistadorene på at selv den som kommer hit på et gudbenådet oppdrag bør be en ekstra gang til høyere makter her.

Selve byplanleggingen svarer også til dette. Selv om byen ikke er lengre enn en kilometer i hver retning, inneholdt den en gang i tiden hele 38 kirker. I tillegg er det bygget for evigheten med palasser, universiteter og katedraler i massiv sten med rike utvendige ornamenter. Noe som helt fortjent har gitt byen en plass på UNESCOs verdensarvliste, som et enestående eksempel på bevart renessansearkitektur og byplanlegging fra kolonitiden.

Vi er først og fremst i byen for å overvære et tysk-guatemalsk bryllup – men ingen tur til Guatemala uten å også å inspisere kaffeplantasjene. Vi blir fraktet opp i høylandet, der jordsmonnet er særlig rikt. Her blir vi brakt inn i en stall for å velge ut hvert vårt muldyr som vi får ri gjennom plantasjen på. Samtlige av dyrene er gitt navn etter kjente amerikanske politikere, som står skrevet over båsen.

Vi velger etter tur orden, til kun et dyr med navn Hillary Clinton blir stående igjen. «I’ll take it» utbryter en av de amerikanske gjestene, som ikke legger skjul på at selv om dette ikke er førstevalget, så tar han gjerne ansvaret for å stramme det opp litt.

Ute på plantasjene lærere vi om hvordan guatemalanerne går frem for å lage sin verdensberømte kaffe. I tillegg til den rike vulkanske jorden er en annen hemmelig ingrediens at samtlige av kaffebønnene plantes av kvinner. Dette er av plantasjeeieren begrunnet med at kvinner har lavere PH-verdi på hendene og at dette gir plantene større sjanse for å vokse frem. Vi spør forsiktig om ikke det likestillingsfremmende tiltaket hansker kunne vært forsøkt, men dette spørsmålet blir høflig oversett.

Etter rikelig med faglig påfyll ute på planta- sjene kommer vi tilslutt tilbake til stallen. Her blir vi tilbudt rikelig med forfriskninger i restauranten i tillegg til noen veganske retter. Vi er overasket over at hipster-veganismen også har lykkes med å etablere seg her. Men det slår oss at for de mange bistandsarbeiderne som besøker landet må jo dette være en ypperlig mulighet til å pynte litt på CO2-regnskapet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden