Debatt

Den nødvendige åpenheten

Psykisk helse er ingen lek fra kunstens verden om hjerter som brister eller mote for hippe bloggere, skriver Anders Skyrud Danielsen. Foto: Pixabay.

Camilla Helen Heiervang trekker flere forvirrende konklusjoner i sin tekst om psykisk helse og åpenhet rundt psykiske problemer. Påstanden er at det er problematisk med åpenhet om psykiske problemer. Jeg kunne knapt vært mer uenig.

I Norge tar mer enn en person sitt eget liv hver dag. Det er en dyster statistikk i et samfunn som ellers lykkes godt med behandling av de fleste sykdommer. Men vi har hatt større suksess med å helbrede kroppen enn sinnet. Psykisk helse har dessverre ligget langt etter, og behandlingen holder stadig veldig lav kvalitet. Ungdom med gode forutsetninger for bedring forblir uføre i lang tid etter månedsvis i kø til kortvarige tilbud på sprengte distriktspsykiatriske sentre. Ofte er det medikamentell behandling som er det første og kanskje også eneste behandlingstilbudet, på tvers av det forskerne anbefaler.

Mye av grunnen er selvfølgelig at mennesker som opplever problemer med psykisk helse blir sett på som ”avvikere”. Norge er et land der mange pasientgrupper klarer å stå sammen bak harde krav for bedre behandling, men pasienter med psykiske lidelser har forblitt en usynlig gruppe.

En systematisk oversikt over adferden til suicidale tenåringer viste at få har oppsøkt helsevesenet for hjelp. Dette er resultatet av et syn på mennesker med psykiske lidelser som ”avvikere” som må fryses ut, eller at ”det er normalt å ha det kjipt innimellom”. Om det ikke eksisterer en forståelse i samfunnet for hva disse dødelige lidelsene innebærer og hvordan de utarter seg, og at spontanremisjon (at det bare går over av seg selv) kan være forholdsvis sjeldent for noen lidelser, så vil nødvendigvis liv gå tapt.

Den samme oversikten beskriver hvordan disse tenåringene ofte oppsøker hjelp blant venner, familie og andre i sitt sosiale nettverk. Men hva med de som ikke har noe slikt sikkerhetsnett? Det nytter selvfølgelig ikke å sitte som forelder å lytte til sitt syke barn om man ikke har verktøyene til å hjelpe barnet. Overarbeidede foreldre, lærere med lite overskudd eller kompetanse til å hjelpe, venner som kanskje ikke vet hva de kan gjøre or å hjelpe, er ikke noen erstatning for profesjonell innsats. Like lite som det nytter å få mamma til å blåse på såret når man har brukket beinet. Støtte fra familie, venner og andre er en veldig god måte å bli friskere på, men å behandle psykiske lidelser kan av og til være krevende og vanskelig, selv for høyt utdannede fagpersoner. Foreldrenes viktigste oppgave i et sånt tilfelle er å klare å gjenkjenne det som trenger oppmerksomhet fra helsevesenet. Men hvordan skal de gjenkjenne noe de aldri har hørt om?

Derfor er historiene fra for eksempel programmer som Innafor viktige. Eller at forfattere som Linnéa Myhre og Ingeborg Senneset deler sine fortellinger. Dette er helt nødvendige forutsetninger for et fungerende helsevesen som redder liv. Å redusere disse framskrittene til en ”trend” er like meningsløst som å avskrive filmer og bøker om andre lidelser som motefenomener. Bøker og programmer om å leve med HIV har for eksempel vært avgjørende, både for å påvirke holdninger, spre kunnskap for de som er smittet og deres pårørende, og for å redusere stigma i befolkningen. Det har ført til at flere med HIV har oppsøkt livreddende behandling. Sykdom er en del av livet, og psykisk sykdom er dessverre ennå et tema der manglende kunnskap og forståelse, både hos de som lider av det og samfunnet for øvrig, kombinert med et for svakt offentlig tilbud, bidrar til at mennesker dør og lider helt unødvendig.

Heiervang synes å være redd for at helt normale tilstander, som sorg, ”sykeliggjøres” om diagnosekriteriene er for vide. Ja, hva så? Ja, hva så om noen får høre av en lege at man har en ”diagnose”, men at kuren er å hvile og gå tur i skogen? Hva så om man får en sykemelding for mye om samtidig noen andre redder livet sitt? I den virkelige verden hvor det foregår en virkelig kamp mot dødelige lidelser er selvfølgelig hvert eneste liv spart verdt alle hundrevis av menneskene med en slags overflødig diagnose. Sykeliggjøring er ingen skjebne verre enn døden.

Det eksisterer flere myter om psykisk uhelse som åpenhet kunne bidratt til å bekjempe. En av de vanligste er at alvorlige psykiske lidelser er noe som hører kunsten til. At den plagede kunstneren med sitt bristende hjerte produserer vakre dikt, som Sylvia Plath. Men tror du ikke at Plath helst ville hatt livet i behold og overlevd sin grusomme sykdom? Verden hadde allikevel fått de viktige diktene, men enda viktigere så hadde vi fått beholde den viktige kvinnen. En annen myte er at man bare kan ta seg sammen. Psykisk helse skiller seg ofte fra somatikken i at behandling ofte krever aktive (og tidvis svært tøffe!) valg fra pasienten, i tillegg til stor og enormt energikrevende egeninnsats. Det betyr ikke at de kunne gjort dette på egenhånd eller kun ved hjelp av foreldrene sine, men det betyr at de har behov for støtte og forståelse for samfunnet og nettverket rundt seg. La oss bidra til å gi dem det, istedenfor å snakke om de sosiale funksjonene ved utfrysning.

Vi bør for tiden se minst mulig til Storbritannia når det kommer til organisering av helsevesenet. Men de har allikevel forstått at god tilgjengelighet og kvalitet på samtaleterapi kan spare samfunnet mye penger, i tillegg til å redde liv. I Norge er vi i ferd med å nå den erkjennelsen, etter flere tiår hvor vi har behandlet psykisk helse som avvikeren som må fryses ut. Psykisk helse er ingen lek fra kunstens verden om hjerter som brister eller mote for hippe bloggere. Det er blodig alvor for den det gjelder, og her som i andre sykdommer er rask og presis identifisering av farlige symptomer nøkkelen for å redde liv. Ikke stå i veien for det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden