Både Bushra Ishaq og jeg er bevisste på å være forankret og forpliktet i hver vår religiøse tradisjon

Målet med religionsdialogen er ikke å innta en form for relativistisk posisjon, der alt er like bra.

Publisert Sist oppdatert

Sist uke skrev teolog Ivar Bu Larssen et innlegg her i Minerva, der han tok utgangspunkt i boka jeg nettopp har lansert sammen med min venninne Bushra Ishaq: «Tro på Tvers». I boka skriver vi fram vår hverdagstro, i hver våre tekster. Vi skriver om de samme store tema, forankret i hver vår religiøse tradisjon, med vennskapet vårt som ramme.

Bu Larssen har skjønt prosjektet vårt, og det er jeg glad for. Han ser boka vår som «et tegn i tiden», og som et uttrykk for det som kan sies å være Den norske kirkes holdning til muslimer og islam. Som en slags offisiell holdning tror jeg for så vidt det stemmer, og er glad for det. Samtidig opplever jeg at det finnes et stort spenn av holdninger på dette feltet, både innenfor og utenfor Den norske kirke (Dnk).

Responsen jeg så langt har fått på dette bokprosjektet, understreker det. Verken nåtidens eller fortidens relasjon mellom islam og kristendom kan settes på èn formel; det har vært både konflikt, dialog og fredelig sameksistens hele veien (se bl.a. Oddbjørn Leirviks «Islam og kristendom - konflikt og dialog, Pax).

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her