Både Bushra Ishaq og jeg er bevisste på å være forankret og forpliktet i hver vår religiøse tradisjon

Målet med religionsdialogen er ikke å innta en form for relativistisk posisjon, der alt er like bra.

Publisert   Sist oppdatert

Sist uke skrev teolog Ivar Bu Larssen et innlegg her i Minerva, der han tok utgangspunkt i boka jeg nettopp har lansert sammen med min venninne Bushra Ishaq: «Tro på Tvers». I boka skriver vi fram vår hverdagstro, i hver våre tekster. Vi skriver om de samme store tema, forankret i hver vår religiøse tradisjon, med vennskapet vårt som ramme.

Bu Larssen har skjønt prosjektet vårt, og det er jeg glad for. Han ser boka vår som «et tegn i tiden», og som et uttrykk for det som kan sies å være Den norske kirkes holdning til muslimer og islam. Som en slags offisiell holdning tror jeg for så vidt det stemmer, og er glad for det. Samtidig opplever jeg at det finnes et stort spenn av holdninger på dette feltet, både innenfor og utenfor Den norske kirke (Dnk).

Responsen jeg så langt har fått på dette bokprosjektet, understreker det. Verken nåtidens eller fortidens relasjon mellom islam og kristendom kan settes på èn formel; det har vært både konflikt, dialog og fredelig sameksistens hele veien (se bl.a. Oddbjørn Leirviks «Islam og kristendom - konflikt og dialog, Pax).

Derfor blir også Bu Larssens beskrivelse utillatelig enkel, når han sier at «veien er lang fra korstogene og kampen mot «de vantro muhammedanerne» og til kirkens holdning til muslimer og Islam i dag.» Kristenfolket i Norge i 2018 – både innenfor og utenfor Den norske kirke – rommer både mye dialog og brobygging, og mange som er svært skeptiske til islam og bekymret både for muslimsk dominans og religionsblanding.

Bu Larssen hevder at det mest oppsiktsvekkende ved boka er begge forfatternes tilknytning til MF, og at gamle professor Hallesby ville snudd seg i graven. Forhåpentligvis er han ikke der lenger.

For min del er jeg stolt og takknemlig over at det fakultetet jeg selv var student ved for tjuefem år siden, og som nå har flere studietilbud og langt større bredde enn da, rommer så mange kloke mennesker og samtaler og så mye god undervisning, forskning og teologi. Jeg tror at vi her rustes til å stå i det nye norske mangfoldet, både som kirkelige medarbeidere og på andre arenaer.

Artikkelen fortsetter under lenken. 

 

Med utgangspunkt i boka vår, går Bu Larssen videre til å snakke mer generelt om utviklingen i Den norske kirke når det gjelder forholdet til andre religioner. Han stiller spørsmålet om ikke noe har gått tapt i religionsdialogen, og sier: «Den norske kirke definerer seg som en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Men i den grad kirken er opptatt av misjon i møte med muslimer i Norge, så er den i det minste svært vanskelig å få øye på.  Finnes det i realiteten et ønske om konvertering og omvendelse, dåp og disippelskap jf. misjonsbefalingen?»

Det finnes ikke et enkelt svar på dette i Den norske kirke. Noen av oss ville nok heller ikke ha dette som det første og største spørsmålet for vår tjeneste. Mitt fokus er annerledes. «Misjonerende» defineres i Den norske kirkes visjon nærmere slik: «… ved å vitne om Jesus Kristus lokalt og globalt sammen med den verdensvide kirke.» På engelsk betyr «mission» oppdrag – og jeg tror de aller fleste i Den norske kirke mener at vi som kirke har et oppdrag i verden:

Å forkynne evangeliet om Jesus Kristus, i ord og handling. Så blir resten opp til Gud og det enkelte menneske Gud søker og elsker.

Ja, dialogen er et mål i seg selv. Min erfaring er at den utvikler og modner tro og teologi på begge sider, bygger vennskap, reduserer fordommer og konflikter.

Som prest i Den norske kirke snakker jeg om og praktiserer tro daglig, med svært mange ulike mennesker. Jeg har alltid vært opptatt av å dele tro og utfordre både meg selv og andre på kallet til omvendelse og disippelskap. Men jeg er først og fremst misjonær overfor bredden av kirkemedlemmer jeg kommer i berøring med og sekulære nordmenn med et ureflektert forhold til religion. Selv om jeg i dialogen også deler min tro med venner av annen religiøs tro.

Bu Larssen sier at «Gylver og Ishaq sier også eksplisitt at de ikke har noen ønsker om at den andre skal konvertere…. Dette vitner om at religionsdialog har blitt et substitutt for misjon og om en endret forståelse av kirkens teologi. Hvis målet for misjonen ikke lenger er at «hedningene og de vantro» skal bli frelst og unnslippe fortapelsen og helvete, så har den grunnleggende motivasjonen for misjonen forsvunnet. Igjen står religionsdialogen som et mål i seg selv.»

Ja, dialogen er et mål i seg selv. Min erfaring er at den utvikler og modner tro og teologi på begge sider, bygger vennskap, reduserer fordommer og konflikter. Verken Bushra eller jeg uttaler oss om den andres eventuelle konvertering – vi sier derimot at ingen av oss regner med å konvertere selv. Om en av oss en gang skulle ønske det, har dialogen i så fall gitt oss et solid grunnlag for valget.

Bu Larssen hevder at Bushra og jeg «omfavner den religiøse pluralismen» og står i fare for å relativisere religiøse dogmer, og spør: Er Gylver villig til å forhandle bort Jesu unike posisjon som frelser? Jeg kan forstå kritikken, ut fra tradisjonell teologisk tankegang. Jeg har arbeidet mye med disse spørsmålene hele livet.

Men jeg er usikker på om spørsmålet er riktig stilt? Jeg bekjenner Jesus som veien, sannheten og livet, og verdens frelser. Det er min tro og teologi, og det forkynner jeg. Samtidig erkjenner jeg at Bushra har en annen overbevisning og at vi begge er del av et større trosmangfold i vår hverdag.

For meg blir ikke kristendommens sannhet svekket av at den står ved siden av andres sannheter – sånn er den virkeligheten jeg forholder meg til.

Bu Larssen sier at «religionsdialogen kan fungere tilslørende i forhold til reelle teologiske forskjeller og de samfunnsmessige utfordringene i møte med islam.» Da synes det for meg som at han betrakter religionene som enhetlige størrelser, at islam betraktes fra et problematiserende utgangspunkt, og at den teologiske og politiske diskursen sammenblandes.

I dagens mangfold er det for meg tydelig at store teologiske forskjeller finnes både innad og mellom religionene, og det finnes tolkninger av kristen tro og teologi som jeg finner det vanskeligere å forholde meg til enn islam –uten at jeg dermed vil underslå ulikhetene i Bushra og mitt syn.

Både Bushra og jeg er bevisste på å være tydelige stemmer forankret og forpliktet i hver vår religiøse tradisjon.

Dessuten ser det for meg ut som at Bu Larssen underslår forskjellen mellom tro og viten. Sannhet i troen er noe annet enn vitenskapelig sannhet– det fordrer en ydmykhet som ikke er det samme som religiøs pluralisme. Det vi sier om livet etter døden, det sier vi i tro, med viten om at Gud alltid er større enn våre forestillinger og vår teologi.

Synet på misjon, evangelisering og dialog avhenger av hvordan vi definerer disse, av vår teologi og av våre personlige erfaringer. Jeg vokste opp med kristne og ikke-religiøse mennesker i nær familie, har hele veien hatt venner med ulik tro og livssyn, har vært gift i tretti år med en ikke-religiøs mann, og har som prest og dialogarbeider i Gamle Oslo gjennom ti år fått mange muslimske venner.

Det preger selvfølgelig min teologi. Jeg kunne ikke levd, trodd, forkynt og elsket som jeg gjør, hadde jeg vært overbevist om at alle som ikke trodde på samme måte som meg, ville gå fortapt til evig pine. Det betyr ikke at jeg inntar en form for relativistisk posisjon, der alt er like bra, og kan mikses og matches på ulike måter. Både Bushra og jeg er bevisste på å være tydelige stemmer forankret og forpliktet i hver vår religiøse tradisjon.

Når det gjelder «den grunnleggende motivasjonen for kristen misjon» tenker jeg at ja, den er nok mer synlig sammensatt nå enn den tradisjonelt har vært, selv om ulike stemmer og teologier lyder gjennom både Bibel og kirkehistorie hele veien.

Min grunnleggende motivasjon er at kristendommen har et fantastisk evangelium for både dette livet og det neste, og at flest mulig skal kjenne det. Ikke å true med fortapelsen. Men fastholde at vi alle og hele verden trenger frelse fra synd og død. Og at Jesu korsfestelse og oppstandelse var helt nødvendig for at Gud kan «fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham» (Ef.1, 10).

Jeg vitner om det, i håp og tro, og legger resten i Guds hender (der det jo ligger uansett).