DEBATT

Liberale mørkemenn, Den norske kirke og KrF

DEBATT: Den store fortellingen om norsk kristen kultur de siste tiårene preges av modernisering og radikal åpenhet.

Publisert Sist oppdatert

Det skal likevel ikke stikkes under en stol at det finnes miljøer i norsk kristenliv med en kultur for uheldig sosial kontroll. Oppmerksomhet om, og kritikk av, dette fenomenet er viktig, men sammenlignet med den store fortellingen om norsk kristen kultur de siste tiårene, er det et sidespor.

KrFs sidevalg

Tidligere KrFer og sjefsredaktør i Vårt Land Åshild Mathisen bruker den store fortellingen som et argument for at KrF kanskje burde gått til venstre under det berømte sidevalget. Da kunne kanskje partiet åpnet seg mer og hentet sårt tiltrengte nye velgere. Men det ble ikke slik ved sidevalget. KrF fortsatte på ikke-sosialistisk side. Det er selvfølgelig legitimt å mene at det var et dårlig valg. Men de som mener noe annet, eller likevel fortsatt sympatiserer med KrF, har et annet syn og andre argumenter. Mathisen tar ikke disse argumentene på særlig alvor og forenkler når hun sier at det var de konservative som vant. Og her er ikke konservativ pent ment.

Hun påstår i Klassekampen (8. september) at sidevalget og KrFs manglende vilje til å samarbeide med Arbeiderpartiet handler om «KrFs betente forhold til liberal teologi». Mathisen har noen poenger, men analysen er altfor snever. Det finnes fortsatt mange liberale krefter i KrF. De har et annet syn på politikk enn venstresiden, som ofte ikke forstår KrF. De er rett og slett ikke SVere, og de oppfatter at et godt samfunn med høy solidaritet best utvikles med en mer kristendemokratisk tilnærming til politikk. Likevel avviser de ikke nødvendigvis at KrF noen ganger kan samarbeide til venstre i Stortinget. Det har KrF gjort før. Vi som mener at KrF er et borgerlig parti, bør ikke overdrive forskjellene mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Men dette poenget gjelder også motsatt. KrF blir ofte utsatt for venstreradikal moralisme som definerer høyresiden som mørk og kald. For å bevise høyresidens mørke pekes det ofte på Frp og Sylvi Listhaug. Særlig KrF og V blir spurt hvorfor de er så usolidariske og «kalde» at de samarbeider med Frp. Det er kanskje effektiv retorikk, men spesielt saklig er det ikke.

Lys og mørke

Tendensen til å dele inn i lys og mørke preger også Mathisens analyse av Kristen-Norge. De mørke og konservative vant visstnok kampen om KrF. Lyset og det liberale vant kampen om Den norske kirke. Så enkelt er det ikke. Mathisen har rett i at Listhaug på vel krast vis angriper kirken for å være venstrevridd. Og, som hun skriver, kritiserer også mer moderate på høyresiden kirken for alt fra venstrevri til snevert klimaengasjement. Unge Høyre har høyst forståelig kritisert Oslo Domkirke for å slippe til den ytterliggående organisasjonen Extinction Rebellion på talerstolen. Mathisen peker slik sett på en interessant kamp om kristenlivet, men denne kampen er også i høy grad preget av dem som roper høyest: Radikale biskoper mot Sylvi Listhaug.

Moderate kirkegjengere

Kirkegjengere flest, og kirkens ansatte, er mye mer moderate og mangfoldige enn man kan få inntrykk av i mediene. Det er ikke slik at det kun snakkes om oljestans og flyktninger i kirken. I kirken er man opptatt av Jesus, tro og tvil. Man er opptatt av alt fra synd, dåp, samtale og tilgivelse, til nåde, messe, nattverd og fellesskap. Noen er ganske liberale, andre mer konservative. Det som kanskje er felles for dem, er at de ikke roper så høyt. De er ikke så skråsikre den ene eller andre veien. Verken i samlivsetiske spørsmål, i spørsmål om abort, flyktninger eller klima. Forsøk på å definere Den norske kirke som venstrevridd eller bare liberal kan gjøre kirken trang og mindre tolerant på en ny måte.

Som ung aktiv kristen møtte jeg noen konservative mørkemenn i ny og ne. Men den gang, i forrige årtusens Stavanger, var det, som nå, vi liberale som hadde vind i seilene og bred støtte. Vi vant alle kamper, men ikke helt uten motstand så klart. I dagens Norge er det likevel noen venstreliberale som fortsatt roper høyt. Noen ganger kan man lure på om de ikke tolererer motstand. Til tross for at det «åpne og liberale» har vunnet på nesten alle fronter, gir de seg ikke, og fortsetter å hamre løs. Det er ikke spesielt modig eller liberalt. Det kan kalles nypietisme, for pietismen har dessverre blitt med på lasset.

Forstokket kristendom

Poenget mitt er ikke å relativisere vekk problemer som mange mennesker har opplevd i kristen sammenheng. Mange har hatt fullt forståelige behov for å ta oppgjør med forstokkede religiøse tanker. Slikt kan være vanskelig, og det er av og til sårt, fordi det kan dreie seg om å konfrontere nære venner eller familie. Mange vil gjerne beholde en kristen tro, men de vil samtidig vekk fra en klam kultur med ukritisk respekt for ledertyper. Derfor føler de kanskje at de står i spagat. I disse frigjøringsprosessene er det forståelig at det går litt hett for seg. At man smeller med dørene. Men samtidig er det avgjørende å legge fra seg stridsøksa når kampen er over. Der det før var slik at de liberale trengte beskyttelse mot de konservative, ser vi en tendens til at pendelen har snudd. Noen liberale adopterer dessverre holdningene til den klamme kulturen man opprinnelig ville vekk fra. Da er man like langt. I tillegg er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er slik at du som forlot menigheten fordi du ville vekk fra en klam kultur, er så mye friere enn de som ble igjen. Det kan selvsagt være noe sant i det, men samtidig handler toleranse nettopp om det: å holde ut andres valg, tanker, tro og meninger.

Toleranse for dagens KrF

Mange som fortsatt sympatiserer med, eller er medlem, i KrF i dag – enten de støttet Ropstad eller Hareide under sidevalget – opplever at pekefingermentaliteten kommer fra nye steder. Der bedehusets predikanter og klamme ledertyper harmdirrende advarte mot samfunnshusets umoral og dans, er det predikanter i den sosialliberale skravleklassen som nå retter pekefingeren mot mennesker som føler seg hjemme i KrFs hus. Det er ikke spesielt tolerant, og derfor er det viktig at liberale mennesker av og til tar KrFere i forsvar.