Minerva

Den norske kulturen kan også virke støtende og ekskluderende

Tydelige ritualer, som 17. mai, kan være positive, men kan også isolere og knekke.

Bilde: Erlend Bjørtvedt / Wikimedia Commons [CC BY-SA 3.0 NO]

Det er stor kraft i å signalisere at vi opplever folks tilstedeværelse som ubehagelig.

«Vi har ventet på at dere skulle ordne opp, men dere gjør jo ingenting, så nå tar vi saken i egne hender,» sier Varg-supporterne til ledelsen i den fiktive fotballklubben fra NRK-serien Heimebane.

De har avslørt at den nye fotballtreneren, Helena, ikke har peiling på hvem Varg-legenden Lorry er, og dette er det endelige beviset på at Helena bare utnytter Varg – hun driter i dem, de er bare et steg i karrierestigen hennes.

Varg-supporterne omringer Helena og synger Lorry-sangen taktfast.

Fotball og fremmedfrykt

Fotballsupporterklubber kan tilby en felles forståelse av historie, identitet og fremtidsvisjoner. De har stabile og gjenkjennelige ritualer, noe dagens storsamfunn mangler, ifølge stadig flere.

Den norske høykulturens ritualer bestod av fenomener som barnebursdager, 60-årsfeiringer, jul- og nyttårsmarkeringer, 1. mai, 17. mai, jakt, søndagstur, samordnede lønnsoppgjør, ulike jubileer og merkedager, som så å si alle deltok i. I dag blir ritualene utfordret av flere alternative ritualer, spesielt de som innvandrere har tatt med fra sine hjemland, skriver Halvor Fosli i Minerva-teksten «Norsk høykulturs nedgang og mulige fall».

Xenofobi er en redsel for eller manglende tillit til de som ikke er en del av det vi opplever som vår gruppe. Det er grunn til å tro at følelsene ligger i vår natur, siden de er så historisk og kulturelt utbredt, skriver biologiprofessor Kristian Gundersen i Aftenposten-artikkelen «Er vi født til å hate?». Men det at en egenskap er naturlig, betyr ikke at den er god eller moralsk riktig, utdyper Gundersen i et intervju med Resetts redaktør, Helge Lurås.

Vi må ikke slutte at fra noe er til at noe bør være. Mye av sivilisasjonen handler om å tøyle menneskelige tilbøyeligheter. Aggresjon, og spesielt mannlig aggresjon, illustrerer det godt. Når en stat bryter sammen, og ordensmakt og politi forsvinner, er det spesielt kvinner som får problemer, for da vil menns gode holdninger, bygget opp gjennom generasjoner, ikke være nok til å holde tilbake den uhyggelige miksen av aggresjon, seksualitet og glede over å utøve makt som finnes i menn, skriver Harald Eia skriver i kronikken «Menns mørke drifter».

Den kuleste gjengen i USA

En viktig del av tenåringslivet på 90-tallet var å drive rundt og håpe på at noe skulle skje. For meg var det et stort høydepunkt at søskenbarnet til ei venninne flyttet tilbake til Norge etter at familien hadde bodd flere år i USA. Vel, alt var ikke like positivt, som da jeg kom på lag med henne i spillet Fantasi, og vi tapte så det suste på grunn av hennes litt sketchy norskkunnskaper.

Jentegjengene i USA møttes bare for å slåss.

Men når hun fortalte om livet i USA, lyttet vi med fascinasjon og beundring. I USA hadde de ikke bare venninnegjenger, de hadde ordentlige gjenger, og alle måtte være med i en, ellers så var du en loser. Gjengkulturen i USA var enten eller, ifølge søskenbarnet, i motsetning til i Ålesund, der vi kunne gløtte på døra dersom sossejentene fra Åse banket på når vi hadde fest.

Jentegjengene i USA møttes bare for å slåss, og da stilte alle i høye hæler og løsnegler. Vi ble stor i øynene da søskenbarnet brukte håret til den kuleste i venninnegjengen til å illustrere størrelsen på hårdotten hun hadde revet ut av hodet til en rivalinne.

Hun lot seg heller ikke imponere av guttene vi brukte å henge med. Når de kom kjørende på moped til ungdomsskolen vår uten hjelm og med det lange håret flagrende i vinden, kniste og rødmet hun ikke, som oss andre dødelige. Hun bare rullet oppgitt med øynene og spurte sarkastisk om det var han mørkhåra som liksom ligna helt på Eddie Vedder … as if.

I USA hadde søskenbarnet et forhold til en fyr som faktisk hadde drept noen. Det var i grunnen selvforsvar, men politiet var etter ham, derfor bodde han på gata og hadde slitte klær og en hullete cardigan. Men han var fin allikevel. Han hadde halvlangt, solbleika hår og et intenst blikk. Dessuten var han kjempeflink til å synge og spille gitar. Wow, sa vi, han virker som en skikkelig Kurt Cobain-type. Jepp, svarte søskenbarnet, og Nirvana er mye kulere enn Pearl Jam.

Historiene står ikke i DNA-et vårt

Som Yuval Noah Harari skriver om i boka Sapiens: en innføring i menneskets historie, er samarbeid mellom mennesker tuftet på vår evne til å dikte opp og tro på en felles historie eller grunnideer. Men disse grunnideene står ikke skrevet i DNA-et vårt, de finnes ikke i naturen, og grunnideene til forskjellige grupper kan være motsigende.

Det betyr ikke at enhver tenkelig gruppe vil kunne oppstå.

På grunn av menneskers evne til å diskutere, inngå kompromisser, samt dikte opp og tro på felles historier, finnes det utallige grupper som mennesker kan identifisere seg med – venninnegjenger, jentegjenger, fanklubber og fotballsupporterklubber.

Det betyr imidlertid ikke at enhver tenkelig gruppe vil kunne oppstå. For eksempel finnes det ingen kjente samfunn der kvinner, som gruppe, er mer aggressive og dominerende enn menn. Etnisitet og økonomisk klasse er også historisk og kulturelt utbredte identitetsmarkører.

Varierende identitetsmarkører

Hvor mye identitetsmarkørene kommer til uttrykk, varierer. Som Maria Gilani skriver i Minerva-teksten «Ikke god nok og for god», opplevde hun ikke forskjellsbehandling på grunn av etnisitet under oppveksten på Oslos vestkant. Når yngre personer som er født og oppvokst i Oslo, lurer på hvor hun egentlig kommer fra, er skillet mellom Oslo øst og Oslo vest viktigst.

Imidlertid opplever Gilani at personer fra distriktene ofte ikke slår seg til ro med svaret «Jeg kommer egentlig fra Majorstuen». De vil vite hvorfor hun er brun i huden og snakker flytende norsk.

Gilani mener også at en innvandrings- og integreringsdebatt som til stadighet fremhever forskjellene mellom oss og dem, bidrar til en søken etter det opprinnelig norske – alt var så mye bedre før.

Sist sommer reiste daværende kulturminister, Linda Hofstad Helleland, langs pilegrimsleden, og ble bydd på kaffe og vafler da hun kom til Sp-nestleder Ola Borten Moe sin gård på Leinstrand i Trondheim: «Vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi vi ikke alltid stiller opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på», sa Hofstad Helleland til VG fra Borten Moes sin veranda.

Hofstad Helleland fikk mye kritikk, blant annet fordi det kan virke polariserende å være så bastant angående hva som er typisk norsk. Det kan imidlertid også være positivt for nykommere at en gruppe har tydelige markører og ritualer. Ingenting samler nye landsmenn mer enn Kongen, skriver Kamil Azhar i Minerva-teksten «Allah – sign vår konge god!».

Hverdagsintegrering kan være uhåndgripelig og kompleks.

Og det å hilse på kongen i løpet av 17. mai er et viktig ritual i alle samfunnslag i Oslo. Hverdagsintegrering kan være uhåndgripelig og kompleks, mens de fleste kan lære seg en vaffeloppskrift og nasjonalsangen.

Kan isolere og knekke

Morgenbladet var en av Hofstad Hellelands sterkeste kritikere, men de har selv bidratt til å polarisere samfunnet. I alle fall på mikronivå.

Under studietiden pleide jeg og mannen som senere ble far til mine barn, å tilbringe påskeferien på diverse klatrefelt, og da fikk jeg den årlige flagellation i form av Morgenbladets påskequiz. Jeg var den mest påståelige og den som snakket mest, derfor var det så pinefullt å se hans forbokstav over hele dobbeltsiden, mens min bare sto bak en håndfull spørsmål, at jeg vurderte å storme ut av teltet og inn i skogsnatten.

Et av spørsmålene var fra Mesteren og Margarita, en bok ingen av oss hadde lest. «Hvorfor går du rundt og vet slike ting om en bok du ikke har lest?» spurte jeg frustrert da kun én av oss fikk poeng. Vel, han hadde lest Dagbladet siden han var seks «og i tillegg plukker jo man opp ting her og der».

Tydelige ritualer og identitetsmarkører er også effektive midler til å isolere og knekke.

Vi får se hvor langt du kommer med bare å lese Dagbladet og plukke opp litt her og der, din sjarlatan, tenkte jeg, og leste Mesteren og Margarita til neste påskequiz. Men da var litteraturspørsmålene sentrert om Anna-fuckings-Karenina.

Selv om tydelige ritualer og identitetsmarkører kan gjøre det enklere for en nykommer å komme inn i en gruppe, er de også effektive midler til å isolere og knekke dem som ikke blir godtatt av gruppen.

Den tøffe Helena fra Heimebane tar problemene på strak hånd: Spillere som ikke hører på henne, pengemennene som vil ha henne sparket, journalistene som bare fokuserer på at hun er kvinne, truslene fra nettrollene – helt til hun blir omringet av syngende supportere.

Først da kommer tårene og håpløsheten. Det er ingenting jeg kan gjøre, sier hun til datteren sin, jeg vil aldri bli en av dem.

Ubehagelige signaler

Etter Angela Merkels «Wir schaffen das» har de fleste vestlige politikere blitt mer oppmerksomme på hvordan de uttaler seg. Norske politikere påpeker stadig at vi må tenke på hvilke signaler vi sender ut. De fleste er vel enige i at vi bør unngå å oppfordre immigranter til å komme til Norge, men hvor langt bør vi gå i å avskrekke immigranter og flyktninger fra å kjøpe menneskesmuglernes tjenester?

For hver person vi innvilger asyl, dør én på vei over Middelhavet, så mange ulykkelige skjebner kan sikkert avverges dersom Norge og Europa fremstår som mindre attraktive.

I NRKs Debatten om oktoberbarna og asylpolitikken hevdet Sveinung Rotevatn og Hadia Tajik at etter rimelighetsvilkåret ble fjernet, har FrP gitt en instruks til utlendingsmyndighetene om at barnets beste ikke skal vektlegges på samme måten som før.

I samme program møter vi Farida, som for tre år siden ble sendt tilbake til Afghanistan etter å ha bodd fire år i Norge. Grunnen var at Utlendingsnemnda mente at behovet for asyl ikke var reelt. Da programmet ble sendt, ventet Farida på svar fra Høyesterett angående saken sin. Farida hadde vunnet i to rettsinstanser, og da burde staten la saken ligge, ifølge SVs Karin Andersen. Høyesterett konkluderte også med at Utlendingsnemndas vedtak var ugyldig.

En ustøtt kan sjeldent rope og true seg til aksept.

Utlendingsnemnda har imidlertid behandlet saken på nytt, og de kom igjen frem til at Farida ikke får komme tilbake til Norge. De færreste forstår de juridiske detaljene, men signalene om at man tyr til hjemmesnekrede og primitive løsninger for å skape ubehag, er nok tydelig for de fleste.

Bedre lovverk og asylsystem

Etter tårene kommer sinnet. Helena oppsøker supporterne på stamplassen deres. Hun griner og er snørrete, har på seg nattskjorte uten BH og roper og truer:

«Faren min ville ha slått deg ned og spyttet deg i øret!»

«Hvis du hadde blitt like forbanna når vi slipper inn mål, hadde vi ikke hatt noe problem,» svarer supporterne.

Helena forteller at hun blir minst like forbanna under fotballkampene, men at hun bare ikke kan vise det. Og da er den floken løst.

I det virkelige livet har man som oftest tapt når man mister kontrollen og blir forbanna. En ustøtt kan sjeldent rope og true seg til aksept, og vil heller søke seg mot alternative grupper.

Norge har en særegen kultur og ritualer som vi bør ta vare på, men vi bør være bevisst på at de kan uttrykkes på en måte som virker støtende og ekskluderende.

Derfor bør staten være forsiktig med å signalisere at vi løser immigrasjons- og flyktningeutfordringer ved å gjøre livet ubehagelig for enkeltpersoner. Vi bør heller jobbe for at alle nordmenn får like muligheter til et godt liv, uavhengig av etnisitet og hvorvidt man fortrekker vafler eller kebab. Dersom fokuset flyttes til å bygge et bedre lovverk og et asylsystem som kan håndtere dilemmaene og utfordringene, får vi et rausere og mer inkluderende samfunn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden