Kultur

– Den norske kunstoffentligheten er trang

Jeg tror barn kan ha glede av veldig mye kunst som ikke er spesielt laget for dem, sier Hildur Kristinsdottir som står bak serien

Bilde: Kristinn Gudlaugsson

Får barn noe ut av eksperimentell kunst? Regissør Hildur Kristinsdottir presenterer klassikere for barn uten å gjøre dem om til et barneunivers. Kunstner og dramaturg Gry Ulfeng mener det å tenke på barn som en egen målgruppe er blitt et hinder.

– Jeg har minner fra å sitte ved barnebordet i selskap gjennom oppveksten, og bli servert spaghetti og kjøttboller mens de voksne fikk reker og blåskjell. Slike selskap husker jeg som kjedelige, for jeg syntes samtalen ved voksenbordet var spennende, sier Hildur Kristinsdottir, regissør og kunstnerisk leder for teatertrilogien Klassikere for Kids.

– Mitt arbeid skal være et opprør mot barnebordet. I disse forestillingene ønsket jeg at alle kunne sitte sammen til bords, og at det skulle være noe å bryne seg på i dem både for voksne og barn.

Klassikere for kids-serien består av tre teateroppsetninger der litterære klassikere blir tilpasset et ungt publikum, og fremført som eksperimentelle forestillinger med vekt på audiovisuelle elementer. De har blitt vist på forskjellige scener over hele landet, også som en del av Den kulturelle skolesekken (DKS), og senest på Black Box teater i Oslo i 2017.

Verkene barna fikk servert er basert på bøker som kan oppleves som utfordrende å forstå selv for voksne lesere: Johann Wolfgang von Goethes Faust, Virginia Woolfs Til fyret og Fjodor Dostojevskijs Forbrytelse og straff.

Hildur Kristinsdottir.

Anders Borchgrevink

Men oppsetningene høstet lovord fra anmeldere. Både Faust og Til fyret ble nominert til Heddaprisen for beste barne- og ungdomsforestilling.

Kristinsdottir har moderert tanken om å gjøre opprør mot det fryktede barnebordet litt med årene.

– Det er nok ikke slik at alle barna hadde det som meg. Noen elsket å sitte på mindre stoler blant de andre barna, og syntes det var helt forferdelig å bli plassert ved de voksne. Barn er like forskjellige som alle andre, og det er ikke nødvendigvis én ting som er riktig. Jeg tror barn kan ha glede av veldig mye kunst som ikke er spesielt laget for dem, samtidig er det viktig at det finnes prosjekter der kunstneren har arbeidet med utgangspunkt i at et ungt publikum skal oppleve det. I det hele tatt er det viktig at mange forskjellige typer mennesker lager kunst med barn i tankene.

Ville utfordre

Får barna egentlig noe ut av eksperimentell og komplisert kunst som i utgangspunktet er laget for voksne? Eller har de kanskje godt av å bli eksponert for mer utfordrende inntrykk enn de er vant til gjennom kunsten? Meningene om hvorvidt en bør tilpasse kunst til barn som en egen målgruppe er mange og delte. Blant annet har pianist og nåværende direktør for Oslo-Filharmonien, Ingrid Røynesdal, tidligere skrevet at en risikerer å undervurdere barn ved alltid å skulle spesialtilpasse kunst for dem.

– Det blir en ond sirkel, for kvaliteten synker når man ikke har et fungerende samspill mellom en kritisk offentlighet og det som produseres.

– Det er flott at det skrives babyoperaer og lages barnekonserter. Jeg tror likevel ikke vi nødvendigvis trenger å overbetone behovet for å gi barna kunst med egen teskje, skrev hun i en kommentar i Aftenposten i 2010.

Gry Ulfeng, som i dag er dramaturg og utvikler scenekunst for samtidskunstnere, ønsket å utfordre den tradisjonelle målgruppetenkningen med prosjektet MOToffentlighet i 2015–2016. Kunstmønstringen markerte avslutningen på Norsk Kulturråds åtte år lange utviklingsprosjekt Kunstløftet, som hadde som formål å utvikle interessante og relevante kunstprosjekter for unge.

Da hun som kunstnerisk leder utviklet prosjektet, mente Ulfeng at kunsten i stor grad var adskilt fra offentligheten og presentert i lukkede rom. Med MOToffentlighet ville hun ta kunst for barn og unge inn i offentlige og sosiale sammenhenger, og gi publikum mulighet til å møte og diskutere kunstopplevelser i fellesskap.

Gry Ulfeng

Ifølge Ulfeng har målgruppetenkning bidratt til at mye kunst formidles gjennom skolen. Hun mener det fører til at det blir vanskelig for barn og voksne å diskutere kunstopplevelsene barna har hatt alene.

I tillegg mener hun kunstkritikken lider når det som regel er skolene som formidler kunst for barn. Uten billettsalg er det ikke relevant for avisene å anmelde kunstverkene.

– Det blir en ond sirkel, for kvaliteten synker når man ikke har et fungerende samspill mellom en kritisk offentlighet og det som produseres. Derfor bestemte vi oss for å gjøre alle prosjektene ute i offentligheten, også for å avdekke hva offentlige aktører mener om kunst for barn og unge.

– Trang offentlighet

Prosjektene som ble presentert i MOToffentlighet møtte utbredt kritikk og dårlige anmeldelser. Ulfeng og samarbeidspartnerne, kuratorer for ulike kunstformer som deltok i kunstmønstringen, møtte også mye motstand i utformingen av de 32 prosjektene. Bare et av dem, en konsert på Universitetsplassen ved Karl Johan, ble gjennomført som planlagt.

Blant prosjektene som ble skrinlagt eller endret drastisk var det Ulfeng omtaler som en performativ handling som skulle finne sted på Hovedøya i Oslofjorden og vare i 24 timer. Prosjektet skulle ligne AUFs sommerleir, og ha en terapeutisk og solidarisk funksjon, fire år etter terrorangrepene 22. juli 2011.

Ulfeng planla også å presentere billedkunst laget av unge kunstnere som tok sitt eget liv i kjølvannet av tragedien. Bildene skulle projiseres på høyblokka i regjeringskvartalet, i stedet for presenningen som dekket bygningen etter terrorangrepet.

– Avslaget ble begrunnet med tekniske argumenter, men jeg mener det var tydelig at det egentlig var innholdet de vegret seg mot.

– Det var ikke meningen å foregripe et minnesmerke eller bruke det alvorlige bakteppet som underholdning, understreker Ulfeng, som ikke fikk prosjektene godkjent av de offentlige etatene som forvalter områdene.

–Vi ville øke kompetansen rundt kunst for barn i de offentlige sektorene. Dessverre er det en veldig trang offentlighet. Det mest alvorlige eksemplet er at vi etter ett og et halvt års forhandlinger med rådhuset i Oslo fikk avslag på søknaden om å legge festivalsentrumet dit.

Likevel mener hun prosjektet oppnådde noe interessant i form av diskusjoner rundt hva kunst kan være, og hvor og hvordan det kan formidles i det offentlige rom.

Fra operaen Ø, som involverte ungdommer fra synkronsvømming og vannrugby. Forestillingen ble nominert til kritikerprisen i 2016/17.

– Kritikken var massiv fra barne- og ungdomsfeltet. Det var nærmest en form for mobbreaksjon og uthengning. Blant annet kritiserte mange festivalens nettside, som var et kunstverk som skulle vise at nettsider med masse «viktig snakk» ikke når ut til andre enn de som allerede er innvidd. Vi brukte andre metoder for å distribuere program der ungdom er, men da jeg deltok på en konferanse i regi Telemarksforskning for å fortelle om strategiene, sa motdebattanten min at han som ungdom ikke følte festivalen var for ham fordi nettstedet ikke informerte ham. Han fikk trampeklapp fra salen. Eksempelet viser hovedproblemet ved kritikken, som generelt så bort fra at alle verkene ute i offentligheten i praksis brukte alle strategier for å nå ut, og faktisk fikk det til. Etter prosjektet har jeg opplevd at dørene lukket seg for meg med tanke på videre arbeid med barne- og ungdomskunst, sier Ulfeng.

Artikkelen fortsetter under lenken:

Den gode bokens kvalitet er ikke til å ta feil av

Festivalsentrumet Ulfeng planla skulle være en ti dager lang sosial installasjon på Rådhusplassen, der både unge og voksne kunne «døgne» i en arkitektonisk ramme.

– Avslaget ble begrunnet med tekniske argumenter, men jeg mener det var tydelig at det egentlig var innholdet de vegret seg mot. Den franske filosofen Jacques Rancière, som åpnet MOToffentlighet med et foredrag på Astrup Fearnley, har beskrevet forsamling av mennesker som samtidskunstens kanskje viktigste subversive potensial. Derfor er det provoserende at Rådhusplassen blir brukt til kommersielle arrangementer og seremonielle markeringer, men ikke til å åpne et stort arrangement på samtidskunstens premisser, sier Ulfeng.

– Jeg mener vi fikk bekreftet inngangshypotesen om at målgruppetenkningen har ført til mye godt, samtidig som vi fremdeles har en kunstoffentlighet som er veldig begrenset når det gjelder prosjekter som retter seg mot barn og unge.

Ønsker individualisering

Ifølge Ulfeng er det nyttig å opparbeide kompetanse om hvordan vi opplever kunst og forstår budskap i ulike stadier av oppveksten, så lenge det gjøres en større kontekstvurdering i målgruppetenkningen.

– Vi bør tenke på publikum som individer snarere enn grupper, slik mange som lager kunst for barn og unge gjør i dag. Når en ikke tar med underspørsmål i målgruppevurderingen, som hvilke behov barna har, hvor de er vokst opp og hvor kunsten skal vises, blir det veldig begrensende og ofte direkte fordummende. Det er lett å tro at det å tenke på publikum som grupper er et godt forsett, men så ender man nær sagt opp med å kaste barna ut med badevannet, sier hun.

– Jeg tror målgruppetenkningen har blitt et hinder, i stedet for det gode redskapet det kunne ha vært.

– Er det mulig å lage bredere kunst hvis en i så stor grad skal ta hensyn til individuelle kontekster?

– Ja, selvsagt. Det finnes noe allment som forbinder oss mennesker, og som har relevans for mange fordi vi har fellesnevnere vi kan berøre i kunsten. Ofte er teatrene og de store institusjonene veldig flinke til å ta tak i de menneskelige fellesnevnerne, men i det øyeblikket de nærmer seg barnet, er det som om det blir litt populistisk og sjablong-aktig.

– Jeg tror målgruppetenkningen har blitt et hinder, i stedet for det gode redskapet det kunne ha vært. Vi må ha respekt for at barn er like sammensatte som voksne, og skape større produksjons- og formidlingsapparater som har tid og ressurser til å jobbe med større kontekster og individualisering ut fra andre kriterier enn bare alder.

Selv om Ulfeng etterspør mer sammensatt kunstproduksjon og -formidling for alle typer publikum, understreker hun at det mange tenker på som tradisjonell barne- og ungdomskunst også har en verdi.

– Vi kan ikke forvente at de store, tunge institusjonene kan jobbe så kontekstspesifikt. For eksempel er Nationaltheatret til for alle. Deres oppgave er å lage gode familieforestillinger som kanskje skal gi en koselig juleopplevelse, og er også en viktig funksjon i samfunnet. Men for å få til det subtile, nære identifikasjonsøyeblikket som både barn og voksne trenger å oppleve, må vi sørge for å støtte flere risikoprosjekter og gi kunstnere tid til å arbeide med kontekster, sier hun.

– Over tid tror jeg også det er uheldig å ha adskilte støtteordninger og tildelingsregimer for barne- og ungdomskunst og kunst for voksne. Det bør diskuteres i sammenheng med hverandre for at også barne- og ungdomskunst skal være oppdatert og relevant i samtiden.

– Må tåle kritiske øyne

I likhet med Ulfeng mener Hildur Kristinsdottir det er viktig å gi kunstnere nok ressurser til å sørge for at kunsten som tilbys barn er godt gjennomført.

– Kulturrådet bevilget store nok beløp til Klassikere for kids-prosjektet til at jeg kunne velge å samarbeide med gode kunstnere som ikke bare jobber spesielt for barn, men som er engasjerte og virkelig ønsker å lage noe viktig. Jeg har heller ikke bare jobbet med barnekunst, og Black Box teater hadde ikke tradisjon for å tilby mange barneforestillinger da vi planla den første oppsetningen der. For meg var det en politisk motivasjon i at dersom jeg skulle sette opp forestillingene med støtte fra Kulturrådet på Black Box, måtte det få minst like stor plass og høyt budsjett som forestillinger for voksne har.

– Kanskje er nettopp det noe mange mister på veien til å bli voksne, evnen til å tåle å se bilder uten å føle seg dum om en ikke forstår alt.

Et annet viktig prinsipp for Kristinsdottir er at kunstnerne hun jobber med tar oppgaven på alvor.

– Det må være like stor kunstnerisk risiko for alle involverte, og vi må føle at vi gjør noe vanskelig og viktig. Vi prøver å strekke oss som kunstnere, og må tåle at vi ikke bare blir vurdert av publikum, men også av kolleger som kommer og ser forestillingene med sine strenge, kunstneriske blikk, sier hun.

Artikkelen fortsetter under lenken:

Mange vil gjerne beskytte barna, men i barnelitteraturen kan omsorg lett bli til sensur.

Gymsal som teaterscene

Ifølge Kristinsdottir er nettopp det å bli bedømt av fagfeller en forutsetning for å lage god kunst, også for barn og unge. Hun mener det er en fare ved å gjøre DKS til hovedarenaen der de fleste barn opplever kunstmøter, selv om hun understreker at programmet har ført til mye positivt.

– Vi trenger ikke putte alle voksne bekymringer inn i kunsten.

– Det er veldig viktig å kvalitetssikre det som presenteres gjennom DKS, og det er uheldig om kunsten ender opp med alltid å føles påtvunget. Derfor bør vi sørge for å tilby kunst for barn også utenfor skolen. Selv om det som tilbys barn gjennom DKS ofte er bra, er det veldig ensrettet fordi det må inn i noen rammer som ikke har med det kunstfaglige å gjøre. For eksempel er det grenser for hvor mye det kan koste.

Kristinsdottir mener barn bør få se teater på scener som er laget for kunst- og kulturopplevelser, og at flere barneforestillinger kan settes opp i kulturhusene.

– Hvis det var så fantastisk å se teater i en gymsal, hadde vi lagt ned Nationaltheatret og sluttet å bygge kulturhus. Da hadde voksne sittet i gymsaler og sett teater hver dag. Barn og unge bør få like stort og godt tilbud som voksne, utarbeidet av profesjonelle kunstnere og presentert i byggene vi har laget for kultur.

Spesielt når det gjelder teater mener Kristinsdottir omgivelsene har betydning for oppfatningen av kunstmøtet.

– Det er en egen magi ved å få lov til å gå inn i en teaterfoajé. Spenningen og forventningene vi merker blant publikum allerede når de finner plassene for å se oss spille Faust i en teatersal er veldig fin. Det fungerer også i en gymsal, men det er jo ikke helt det samme, og det er viktig at barn og unge også får den opplevelsen.

– Få grenser for tematikk

De tre litterære klassikerne Kristinsdottir har bearbeidet til Klassikere for kids-forestillingene har til felles at de tar for seg store, vanskelige temaer som død, sorg, og samspillet mellom det gode og det onde. For mange høres det kanskje unaturlig ut å bruke barneteater som arena for å utforske eksistensielle spørsmål, men Kristinsdottir mener disse temaene er blant det som gjør det viktig å eksponere barn for de klassiske litterære tekstene.

Når Kristinsdottir bearbeider de litterære tekstene for et ungt publikum, er hun opptatt av at klassikerne ikke må gjøres om til et barneunivers.

– Det er ikke nødvendigvis slik at vi voksne sitter på så mye mer kunnskap om døden enn barn gjør. Selv om barn naturligvis har annerledes referansegrunnlag enn voksne, fordi de ikke har opplevd like mye, kan de fortsatt få mye ut av de klassiske fortellingene. Jeg tror barn, i likhet med voksne, liker å bli utfordret. Mange voksne som ikke er vant til å se eksperimentelt teater blir gjerne ukomfortable hvis de opplever at det er noe de ikke forstår. Jeg har inntrykk av at barn ikke har den sperren. De spør gjerne om ting de lurer på etter forestillingene, og lar seg ikke stresse av ikke å forstå alt med én gang. Kanskje er nettopp det noe mange mister på veien til å bli voksne, evnen til å tåle å se bilder uten å føle seg dum om en ikke forstår alt.

­– Finnes det grenser for hvilke temaer barn bør eksponeres for gjennom kunsten?

– Så lenge de som står bak prosjektene har en reell interesse for å nå ut til barn, er det ikke så mange grenser for tematikk. Nå er mange voksne opptatt av å snakke til barn om alt som er problematisk, og dagens kunstnere er gode til å ta for seg dystopiske temaer. Jeg mener kunst ikke bare skal handle om slike ting. Derfor er det viktig at det er forskjellige kunstnere som lager prosjekter rettet mot barn, sier Kristinsdottir.

– Vi trenger ikke presse alle voksne bekymringer inn i kunsten. Gjennom hele historien har kunst hatt en viktig funksjon i å samle og glede publikum, men akkurat nå virker det som veldig mange er opptatt av å ta for seg de dystre, vanskelige temaene. For meg er det lettere å gå til de større, eksistensielle spørsmålene enn konkret å fortelle barn at vi har forurenset jorden så mye at det er for sent å snu. Jeg kunne ikke laget noe slikt for barn selv, men det er veldig bra at noen gjør det. Kunst for barn må også kurateres, slik at de får et mangfoldig tilbud.

Forteller grunnhistorien

Når Kristinsdottir bearbeider de litterære tekstene for et ungt publikum, er hun opptatt av at klassikerne ikke må gjøres om til et barneunivers. Ifølge henne skal de ikke skrives om slik at det ser ut som historiene var fortalt for barn i utgangspunktet.

– Vi jobber med en audiovisuell teaterform. Det betyr at det ikke trenger å være så mye tekst med i forestillingen, men at vi prøver å finne grunnhistorien. Deretter finner jeg sterke bilder, før vi skriver tekster inspirert av dem, og skuespillerne improviserer frem mye. Vi prøver å skrelle tekstene ned til et minimum, og forklarer der vi mener noe bør tydeliggjøres. Ellers har vi med en litteraturviter, og bygger opp kunnskap internt om verket og temaene som tas opp i en idéhistorisk kontekst. Alle involverte må lese tekstene, sier hun.

– Fordi vi spiller for barn og unge, jobber vi med utgangspunkt i at de skal kunne gjenfortelle grunnhistorien i romanen etter å ha sett forestillingen. Hvis jeg skulle satt opp forestillingene for voksne, ville jeg ikke brydd meg så mye om det – fordi de antakeligvis enten har lest verket på forhånd, eller i det minste har mulighet til å lese og forstå det. Men mange av barna som kommer for å se Til fyret, vil aldri klare å lese originalteksten. Derfor vil jeg gjerne gi dem mulighet til å oppleve historien gjennom teateret.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden