De hysteriske kvinnene og mennene som definerer dem

 OPERA: Samfunnskritikken i operasjefens første oppsetning er fanget i sin samtid.

Publisert   Sist oppdatert

En kvinne i svart sitter foran på scenen og spiller på glassharmonika. En annen kvinne i hvit kjole sitter på en liten scene lenger bak, blodig etter å nettopp ha drept mannen hun ble tvunget til å gifte seg med.

Kvinnen i hvitt synger et lengre parti uten ord: hun har «mistet» språket og gått inn i galskapen. Koret er publikum for kvinnens hysteri, og klapper lydløst når hun avslutter arien.

Denne berømte galskapsscenen er den eneste scenen i Lucia di Lammermoor, den nye operasjefens første egenprogrammerte opera, som virkelig griper undertegnede. Her er også regien og scenografien spesielt vakker. Attenhundretallsdiagnosen «hysteri» er en viktig inspirasjonskilde for nettopp regien: Dette var sett på som en typisk kvinnesykdom, hvor kvinners nervøse lidelser ble antatt å henge sammen med deres kvinnelighet og seksualitet. Publikum kunne se kvinnenes anfall som underholdning på hospitalene, og den relativt enkle, men velfungerende scenografien i Lucia di Lammermoor henter inspirasjonen fra nettopp et mentalsykehus fra 1800-tallets London.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her