Kommentar

Den provoserende vaffelnasjonalismen

Kosmopolittene som blir indignerte over at kulturministeren poserer med vafler og kristendom, er nyttige idioter.

Et av de mange løftene Donald Trump utstedte til sine tilhengere på fjorårets valgkampmøter, var at juleutstillingene i butikker og kjøpesentre etter valget ville ønske kundene «merry christmas». Handelsstanden der borte foretrekker visstnok det kulturelt fintfølende og nøytrale «happy holidays», men med Trump som president, ville den måtte skrote denne hilsenen til fordel for den som var mest vanlig før i tida. Vi får se nærmere jul om det går bedre med dette løftet enn med skrotingen av Obamacare.

Irritasjonskilde med sprengkraft

Jeg forstår at mange himler med øynene over slike fremstøt. Nøyaktig hvilken hilsen som brukes for å lokke folk til å handle julegaver, er åpenbart en ren konvensjon og i utgangspunktet revnende likegyldig. Samtidig kan jeg knapt forestille meg hvor sur jeg hadde blitt om noen kulturkrigere på den norske venstresiden hadde fått for seg at det var politisk ukorrekt å si «god jul». I tilfelle noen nye landsmenn som ikke feirer jul, skulle komme til å føle seg ekskludert eller krenket, burde vi heller si «gledelig høytid» eller noe i den duren (Jeg håper jeg ikke gir idéer til noen her). Antakelig hadde hodet mitt blitt rødglødende av irritasjon, hvorpå jeg febrilsk hadde funnet frem Facebook-appen på telefonen for å dele ut en like til den første og beste politikeren som kunne erklære at «her er i Norge, her spiser vi ribbe og sier god jul til hverandre, liksom».

At noen tukler med det kjente og kjære, er en irritasjonskilde med sprengkraft. Fra naturens side er vi disponert for å sette pris på kollektive symboler. Bare de aller mest liberale og kosmopolitiske av oss har greid å riste av seg denne tilbøyeligheten (I Norge er gruppen kanskje sammenfallende med de cirka ti prosentene av befolkningen som ønsker mer innvandring). Det er derfor ikke rart at en dyktig demagog som Trump vet å utnytte sprengkraften. Det er heller ikke rart at noen norske politikere prøver seg. Mest frempå har kulturminister Linda Hofstad Helleland vært. Sist med et egentlig nokså uskyldig intervju i VG, der hun og Ola Borten Moe spiser vafler og forteller at det er viktig å lære om kristendommen på skolen, at K-en må beholdes i KRLE-faget og at det er lurt å dusje etter gymmen.

Lett å kritisere

Selv om jeg er helt enig, finnes det en elitist i meg som synes kulturministeren opptrer ganske keitete. Sunn nasjonalisme skal helst praktiseres som den mest naturlige ting i verden, og ikke som noe vi gjør for å demonstrere hvor opptatt vi er av kulturarven. Nordmenn flest spiser vafler og går i 17. mai-tog fordi det er vanlig, og ikke for å bevise noe. Et styrket nasjonalt fellesskap er en positiv bieffekt, men ikke hovedmotivasjonen. Den dagen folk i Norge bevisst feirer nasjonaldagen fordi de er bekymret for at det nasjonale fellesskapet forvitrer, selv om de egentlig ikke har lyst, er nok store deler av dette fellesskapet uansett fortapt.

Videre er det lett for kritikerne å hevde at Helleland og andre som driver med nasjonalistisk posering, dyrker ikke-eksisterende problemer. Norske vafler er ikke truet. Den langt fremskredne forvitringen av kristendommen her til lands, er, i likhet med for eksempel korpsbevegelsens undergang, en prosess som foregår av seg selv, uavhengig av at Norge har blitt mer flerkulturelt. Og for øvrig er ikke motstanden mot samlende symboler og tradisjoner særlig stor i Norge. Jeg vil tro at selv et flertall av de nevnte kulturkrigerne på venstresiden kler seg i finstasen og deltar i den nasjonalistiske orgien hver 17. mai.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Hindrer ikke integrering

Likevel har nasjonalistisk posering stor provokasjons-sprengkraft hos den mest liberale tiprosentdelen av befolkningen, som har uforholdsmessig god tilgang til mediene. Disse misliker åpenbart den nasjonalistiske symbolbruken, i alle fall når det poseres med den. Intervjuet med Helleland og Borten Moe forårsaket flere indignerte kronikker i Dagbladet og andre medier i løpet av de to påfølgende dagene (Vi i Minerva dekker også saken tungt).

Bortsett fra argumentene om ikke-eksisterende problemer, hevdes det i slike kronikker gjerne at vi ikke burde betone nasjonale symboler fordi det på en eller annen måte hindrer integrering av innvandrere. De åpenbart svært sarte følelsene til kulturelle og religiøse minoriteter kan bli krenket. I tillegg virker det visstnok ekskluderende på oss nordmenn som ikke går på ski eller i kirka. Og i det hele tatt er det håpløst gammeldags (Men pussig nok deltar de samme kritikerne som sagt ofte i 17. mai-feiringen).

Jeg savner forskning som viser at slike påstander fra venstresiden, er riktige. Jeg tror nemlig ikke at betoning av felles symboler, ei heller når det gjøres for å posere, har noen merkbar negativ effekt som kan ses på statistikker over hvordan det går med innvandrerintegreringen. Tvert imot tror jeg en sunn dose nasjonalisme kan bidra til å styrke fellesskapsfølelsen mellom nordmenn og nye landsmenn. Selv blir jeg i alle fall stolt av å se innvandrere som for eksempel feirer 17. mai. Det viser at de også slutter opp om kulturen og verdiene som jeg anser som mine.

Nyttige idioter

Samtidig tror jeg de indignerte kronikkforfatterne, velmenende byråkrater som for eksempel ikke vil tvinge barn på skolegudstjeneste, eller andre kulturkrigere på venstresiden, egentlig opptrer som nyttige idioter, på grunn av hvor grensesprengende provoserende slike innblandinger kan være. La heller skolegudstjeneste få fortsette, helt til de eventuelt forsvinner av seg selv. De gjør faktisk ingen skade. Jeg ser for øvrig ikke bort fra at en ting som kunne reddet stumpene av nordmenns oppslutning om kristne symboler og ritualer, er at disse blir angrepet av livsfjerne forståsegpåere på venstresiden.

Når jeg tenker meg om, er det eneste som kan redde korpsbevegelsen, likeledes at noen slår dem i hartkorn med marsjerende nazister. Personlig er jeg forresten veldig fortvilet over nynorskens mørke fremtidsutsikter. Så det ville vært fint om en allianse av SV, Venstre og MDG kunne fronte en kampanje inspirert av den svenske journalisten Martin Aagård, som for noen år tilbake erklærte at nynorsken var et nasjonalistisk og fremmedfiendtlig prosjekt, som ikke hørte hjemme i et moderne og flerkulturelt samfunn. Noe slikt kunne kanskje berget målsaken.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden