Den radikale fristelsen

Uansett hvordan Donald Trump vil skjøtte sitt presidentverv, har han satt i gang en debatt som vil prege høyrefløyen i mange år fremover: Hvordan skal konservative og borgerlige forholde seg til Trump? Er han inkarnasjonen av en ny konservatisme som svarer på tidens utfordringer, er han tvert imot uttrykk for et populistisk amokløp mot systemet – eller kanskje noe helt annet?

I realiteten er det et spørsmål om hva konservatisme faktisk skal være. Når dette har mer enn ren akademisk interesse, skyldes det at det også er et spørsmål om hvorvidt konservatismen er i ferd med å dele seg på midten.

Innvandring er utslagsgivende

Hvordan kan man som konservativ støtte Trump? Helge Lurås har nylig gitt et svar i Minervas podcast som det er verdt å dvele ved. For Lurås har den bestående konservatismen sviktet ved å ikke være konservativ nok. Den har ikke beskyttet det mest fundamentale ved samfunnet, og derfor må den gå mer radikalt til verks. Trump blir et uttrykk for et konservativt opprør mot en konservatisme som har feilet.

Lurås peker på synet på innvandring som det utslagsgivende. Enkelte konservative har akseptert mer eller mindre uhemmet innvandring – og i USA er det vitterlig mer, snarere enn mindre.  Det har gjort at de har mistet konservativ legitimitet. Så langt, alt vel. Jeg har også problemer med å se hvordan konservative stilltiende kan akseptere den demografiske revolusjonen som foregår i USA, Sverige eller Frankrike. Å være konservativ er å være nasjonal, og å være nasjonal er å vokte nasjonens grenser og fremtid.

Men dette er ikke sakens kjerne. Problemet med trumpismen er ikke, som deler av venstresiden tror, at den er innvandringskritisk. Problemet er at den er radikal før den er konservativ. Og det er også denne radikaliteten som Lurås trekker frem som selve adelsmerket ved trumpismen. Det handler om å gå mer radikalt til verks, og han er ikke alene her.

Koservatismens svikt

Vender vi oss bort fra Trumps nordiske bakland og over til hans intelektuelle bakland i USA, er det nettopp det radikale som lokker. Et eksempel på det er det svært omtalte essayet ”The Floght 93 Election”, skrevet av Michael Anton under pseudonymet Publius Decius Mus. Anton sammenligner USA med et fly som styrter mot jorden. Hvis ingen gjør noe, er alle på vei mot den sikre død. Derfor er det nødvendig at en besluttsom mann tar over cockpiten og retter kursen.

”If conservatives are right about the importance of virtue, morality, religious faith, stability, character and so on in the individual; if they are right about sexual morality or what came to be termed “family values”; if they are right about the importance of education to inculcate good character and to teach the fundamentals that have defined knowledge in the West for millennia; if they are right about societal norms and public order; if they are right about the centrality of initiative, enterprise, industry, and thrift to a sound economy and a healthy society; if they are right about the soul-sapping effects of paternalistic Big Government and its cannibalization of civil society and religious institutions; if they are right about the necessity of a strong defense and prudent statesmanship in the international sphere—if they are right about the importance of all this to national health and even survival, then they must believe—mustn’t they?—that we are headed off a cliff.”

Elitekritikk

Anton anklager de konservative for å gå på akkord med egne prinsipper, fordi de ønsker å bevare posisjoner i samfunnets elite. Kort fortalt: Man kan bare ta de konservative alvorlig om de trekker en nødvendig og radikal konsekvens av sin samfunnsanalyse.

Bare en radikal konservatisme er egentlig konservativ. En paleokonservativ som Patrick Buchanan argumenterer over samme lest. Like før presidentvalget skrev han at det er nødvendig for høyrepopulister å bryte med det han med et pennestrøk avfeide som ”the niceties of liberal democracy”, for å redde det Amerika de elsker.

Og man kan trekke frem flere eksempler. Støtten til Donald Trump kommer ikke bare fra en koalisjon av ynkelige og avskyelige, som Clinton hevdet da hun bestemte seg for å tape valget på gulvet. Støtten kommer også fra tenkende, konservative intellektuelle. Over hundre av dem skrev under på en støtteerklæring til Trump i september. Noen fordi han var det minste av to onder. Andre fordi de faktisk støtter det han representerer, nemlig oppgjøret med den politiske eliten og etablerte institusjoner.

Dyp råttenskap

I administrasjonen til Donald Trump er dette ønsket sterkest forankret i Stephen Bannon. Han kom fra den populistiske nettavisen Breitbart, men er i dag blitt forfremmet og har fått et av landets høyeste embeter, og regnes for Det hvite hus’ grå eminense. Bannon er en ekte konservativ revolusjonær, som har uttrykt beundring for Vladimir Lenins revolusjonære bestrebelser.

Han er inkarnasjonen av en analyse som er markant til stede hos Trumps entusiastiske støttespillere:

Landets bærende institusjoner er ikke lenger i stand til å løse krisen. De er selv rammet av den nevnte råttenskapen som skal bekjempes. Mediene lyver systematisk, kongressen er korrupt, Demokratene og Republikanerne er i lommen på særinteresser og Big Business, og systemet er i det hele tatt ”rigged”, som Trump hevdet før han vant. Enda verre er det med Big Government, byråkratiet og de profesjonelle teknokratene, som er blitt en verktøy for den liberale eliten.

Den sterke mann

Selv om mange vanlige konservative deler elementer av denne analysen, holder de fast på idékamp, vanlig politisk håndverk og de vil trekke konstitusjonelle grenser for politisk makt. Trumpismen og dens sympatisører vil noe annet og mer radikalt.

Den dype fortvilelsen og kulturpessimismen gjør at de ser Vestens snarlige død bak hver busk. Dette er den nødvendige intellektuelle forutsetningen for støtten til Trump og Bannons dagsorden. I et slikt perspektiv blir Trump nettopp den sterke mannen som kan skjære gjennom og få systemet på rett kurs. Han blir selve Muligheten med stor M til å få sivilisasjonen stablet på beina igjen.

Kjernen i Trumpismen er karismatisk og autoritær. Karismatisk fordi den håper at én mann, som har absorbert folkets vrede over lang tid, kan få tatt et oppgjør med et stivbent system. Autoritær fordi oppgjøret forutsetter at Trump strekker presidentembetets makt helt til yttergrensene.

Konservatisme og radikalisme

Den dypeste fortvilelsen gir de største håpene. Derfor følger politisk radikalisme alltid i hælene på kulturell misnøye, bare den er stor nok. I siste instans blir utopien og overgangen til ikke-stedet den eneste muligheten. Men da har man forlatt konservatismen i enhver gjenkjennelig form. Edmund Burke skrev i sin tid om radikalere som tørstet etter en ny tid:

”Siden de regner spekulasjonene sine som svært verdifulle og den herskende statsorden som svært verdiløs, er den i beste fall likegyldig for dem. De ser ikke noen fordel ved god forvaltning og ingen ulempe i dårlig, tvert imot gleder de seg over det siste, som regnes som mer gunstig for revolusjonen.”

I det lys er det åpenbart hva som er det konservative standpunktet i dagens stormfulle tid.

”Men hva så?” kan Trump-apologeten med rette innvende. Han kan hevde at hvis konservatismen ikke vil være med videre, er det verst for den. Han kan hevde at tiden ikke trenger konservatisme i tradisjonell forstand, og at vi er i en ny tid som trenger helt nye svar, og at det å hegne om konservative prinsipper er uttrykk for tørr og doktrinær dogmatisme.

Men så la ham nå for Guds skyld påstå det. La ham ta det helt ut og artikulere radikalismen. La ham ikke lenger seile under et bekvemmelig konservativt flagg, men la ham i stedet vise sitt sanne jeg – dersom han vil kaste over bord den oppsamlede politiske visdom som konservatismen innebærer.

La ham være radikal, så er stillingen klar.