Snoen Blogger

Den religiøse markedsplassen

Religionen er fremdeles bærebjelken i det amerikanske sivilsamfunnet, men den er på vikende front og blir gradvis mer tolerant. (Reprise).

Julen er en tid for refleksjon om religion. Jeg republiserer derfor min artikkel fra Minerva nr. 2/2012, først publisert på nett 2. juli 2012, om religionens plass i det amerikanske samfunnet. Den er i stor grad basert på Robert Putnams bok American Grace.

Noen andre artikler fra min hånd om kristendom og islam: Min gjennomgang av nyateistiske bøker. Min reportasje om mormonenes velferdsssystem. Om dyrkelsen av den blindt lydige Abraham i de store religionene. Om terrorisme og islam. Hvor forskjellig er egentlig muslimene (Steven Fish’ bok)? Om islams lange stagnasjon. Om islams tidlige periode (Tom Hollands bok). Om radikal islam.

**

Mens Europa er blitt mer sekulært, sier myten at USA har holdt fast på grunnlovsfedrenes religion. Men selv om religionen fremdeles er bærebjelken i sivilsamfunnet, er den på vikende front også i USA og landet blir gradvis mer tolerant.

Religion har alltid spilt en viktig rolle i amerikanske politikk og samfunnsliv, helt siden nasjonen ble etablert. Mange av de første hvite bosetterne var motivert av å kunne slippe fri fra religiøs undertrykkelse i opprinnelseslandet. Mange av de første som kom var britiske puritanere og kvekere, ikke akkurat religiøse liberalere, men de var ute etter å sikre sin religiøse frihet, i betydningen: Muligheten til å leve i samsvar med sine egne religiøse holdninger og ikke hva ulike fyrster og statskirker dikterte. Dette har bidratt til å forme amerikansk religiøsitet, som bærer sterkt preg av å være en folkebevegelse eller et marked, ikke et hierarki.

Kristen nasjon, nøytral stat
Det kan synes paradoksalt at USA, der kristendommen i dag står sterkere enn i noe annet vestlig land, også gjennom hele sin historie har opprettholdt et skille mellom stat og religion. Grunnen er at ingen religiøs gruppe noen gang har vært dominerende i landet. Det har alltid vært et lappeteppe av katolikker og ulike protestantiske grupperinger.

Thomas Jefferson uttrykte det slik: «Det gjør meg ingen skade dersom min nabo sier det er tyve guder, eller ingen gud. Det stjeler verken penger fra meg, eller brekker beinet mitt». Dette er basisen for USAs religiøse toleranse: Du lar meg dyrke min religion, og jeg gjør det samme for deg.

Ingen gruppe skulle få dominere, og derfor måtte staten holde seg unna religion. Allerede det første grunnlovstillegget slår fast at Kongressen ikke skal etablere noe religion – siden tolket som at kirke og stat skal holdes adskilt.

Grunnlovsfedrenes egen gudstro er fremdeles en kilde til skarp debatt i USA, og alle parter kan finne sitater som støtter deres syn. Likevel er det liten tvil om at, blant annet Thomas Jefferson, Benjamin Franklin og Thomas Paine langt fra var tradisjonelle kristne, men kan kanskje bedre forstås som tilhengere av deismen. De bygde på en forståelse av at en gud har skapt verden, men deretter overlatt den til seg selv. De hadde bare avsmak for organisert religion. Og andre var tradisjonelle kristne, som Hamilton. John Adams passer også best i denne gruppen, mens George Washingtons kristendom var mer uortodoks igjen. Men det stort sett alle var enige om, slik Charles Murray trekker frem i et intervju annet sted i bladet, var at religion er nyttig.

Men det stort sett alle var enige om, var at religion er nyttig.

Uavhengig av grunnlovsfedrenes egne varierte teologiske ståsteder, er det skillet de etablerte mellom kirke og stat reelt, selv om det ikke er absolutt. Ingen statstjenestemenn eller politikere utnevner prester. Fra tidlig på 1800-tallet har ingen skattepenger gått til religiøse trossamfunn, selv om skillelinjen ble litt mer uklar da George W. Bush involverte kirkesamfunnene i visse sosiale oppgaver, slik Kirkens Bymisjon driver eldreomsorgen i Oslo. Det undervises ikke i religion – verken kristendom eller andre religiøse retninger i offentlig skole.

Dette er ikke til hinder for at politikere fra begge partier titt og ofte henviser til Gud og religion, naturlig nok siden den kristne troen deles av de fleste og er viktig for mange. Noen ganger virker gudepratet umusikalsk og rart for sekulære europeere, som når flere av de republikanske kandidatene i årets nominasjonskamp mer eller mindre direkte viser til at Gud har kallet dem til å stille, eller når George W. Bush konfererte med høyere makter før han startet krigen mot Irak.

God Gap
Og selvsagt er det slik at troende amerikanere lar sine religiøse overbevisninger påvirke spørsmål som har med verdisyn å gjøre, noe som igjen påvirker valg av parti. I dag tar vi det for gitt at de mest aktive kristne heller mot det republikanske partiet, gjerne omtalt som God Gap. Men slik har det ikke alltid vært. Tvert imot viser Robert D. Putnam i sin bok; American Grace: How Religion Divides and Unites Us (2010), at dette er et ganske nytt fenomen.

Harvard-professor Putnam er en av verdens fremste samfunnsforskere og hans bok baserer seg i stor grad på en større meningsmåling, gjennomført i 2006, supplert med andre målinger og samfunnsvitenskapelig arbeid over flere tiår. Boken kom ut i 2010, men paperback-utgaven fra i år har et tillegg med en oppdatert undersøkelse fra sommeren 2011. Alle data nedenfor, dersom ikke annet er oppgitt, er hentet fra Putnams bok.

Så sent som på 1960-tallet var det ingen vesentlig forskjell mellom de to partiene, eller mellom liberalere og konservative, når det gjaldt gudstro. Liberalere gikk i kirken, akkurat som det fantes en gruppe moderate republikanere som ikke gjorde det. Mot slutten av århundret hadde begge disse gruppene krympet. Blant den femtedelen av amerikanere som er mest religiøse, er det nesten dobbelt som mange som identifiserer seg som republikanere enn som demokrater. I motsatt ende er forskjellene enda større. Blant de mest sekulære amerikanerne er det tre ganger så mange demokrater. Sammenhengen mellom religiøsitet og partivalg oppsto på midten av 70-tallet, og økte ikke særlig under «det kristne høyres» storhetstid på 1980-tallet, men derimot kraftig rundt årtusenskiftet.

Så sent som på 1960-tallet var det ingen vesentlig forskjell mellom de to partiene, eller mellom liberalere og konservative, når det gjaldt gudstro og kirkesøkning.

Religiøse bølger
Putnam beskriver religionens plass i amerikanske samfunnsliv etter andre verdenskrig som et skjelv etterfulgt av to etterskjelv. På 1950-tallet fikk religion en enda større plass i det offentlige rom. «In God We Trust» ble føyet til på amerikanske pengesedler, og troskapseden fikk tillegget «under God». Det mangler gode data fra tidligere tider, men perioden fra slutten av 40-tallet til tidlig på 60-tallet fremstår som et høydepunkt for religionens betydning og omfang i USA.

Så kom sjokket – 1968-generasjonen, med opprøret mot autoriteter og ikke minst seksuell frigjøring. Motreaksjonen i form av «samling om tradisjonelle verdier» ga evangeliske kristne grupper et oppsving på 1980-tallet. De fikk bred støtte fra mange republikanske politikere, og engasjerte seg gjerne til støtte for disse. 68-erne fant på sin side stort sett sitt hjem hos demokratene. Kampen om religion og verdier fikk klare politiske overtoner. Fremveksten til det kristne høyre, utløste i sin tur nok en motreaksjon, som i de senere år har gjort særlig ungdommen langt mer sekulær og liberal.

Putnam finner en felles drivkraft i disse bølgebevegelsene, nemlig kampen mellom det han lettere tabloid kaller libertines og prudes, som har provosert hverandre. Det dreier seg nemlig om seksualmoral. I første omgang om sex utenfor ekteskapet, der 68-ernes verdier allerede på 70-tallet ble dominerende blant de unge. Det dreier seg om abort, der kampen enda raser, og det ikke finnes noen klar trend i holdningene over tid. Senere har striden gjerne stått om homofili og det heteroseksuelle ekteskapet, der amerikanerne ble noe mer konservative i etterkant av 68-opprøret, men har vendt seg kraftig i liberal retning de siste årene.

Sekulære tar av
Det siste tiåret har det skjedd en merkbar endring, hovedsakelig blant den yngste aldersgruppen, der religion har mistet sin helt dominerende stilling. I fjorårets undersøkelse var det 19 prosent som oppga at de ikke hadde noen religiøs tilknytning. Frem til begynnelsen av 90-tallet lå denne andelen stabilt på ca. syv prosent. I aldersgruppen; under 34 år, gjelder dette nå én av tre, mens andelen ikke oversteg 15 prosent før årtusenskiftet.

I fjorårets undersøkelse var det 19 prosent som oppga at de ikke hadde noen religiøs tilknytning.

Dette er et generasjonsfenomen. I liten grad faller folk fra – i religiøs forstand – i voksen alder, men det er en økende andel som ikke tilhører noe kirkesamfunn den dagen de trer inn i de voksnes rekker.

Blant dem som ble voksne på 90-tallet, går omtrent én av fire i kirken ukentlig. For de yngre, som ble voksne i dette årtusenet, er vi nede i én av fem. I de eldste aldersgruppene går mellom fire og fem av ti jevnlig i kirken. Samlet har andelen gått nede fra 40 prosent på 70-tallet til drøye 30 prosent nå. Andelen som aldri går i kirken har økt jevnt og trutt, og er nå én av fire.

Et klart flertall, 70 prosent, mener nå at religion mister innflytelse i USA, mens det så sent som det året Bush tiltrådte (2001), var et flertall som mente det motsatte.

Det er verdt å merke seg at gruppen uten religiøs tilknytning ikke er det samme som ateister. Mange av dem har en mer eller mindre vag gudstro. Putnam sier til Minerva:

– Det er faktisk et marked for både religiøse entreprenører og for ateister her. Jeg kan ikke så lett forutse hvem som vil vinne frem. Disse unge har ikke satt seg ned og nøye studert argumentene for eksistensen av Gud, men de har blitt avskrekket av kombinasjonen av religion og politikk i USA.

Det er nå blitt ganske normalt å mangle en aktiv gudstro. Det er ikke opplagt om den sterke bevegelsen Putnam har observert de senere årene vil fortsette – en sekulær flodfølge som nå er i ferd med å utløses – eller om vi får enda en motreaksjon, der religion igjen kan komme på offensiven, slik det skjedde i etterkant av 1968-generasjonen.

Putnams undersøkelse viser at 87 prosent mener at du kan være en god amerikaner selv om du ikke tror på noen gud.

Svekkes det moderate sentrum?
Det kan tenkes at de bølgene Putnam beskriver har kansellert hverandre. Selv skriver han at det har skjedd en polarisering. I etterkrigstiden dominerte moderate trosretninger. De er nå svekket, til fordel for mer tradisjonalistiske og konservative på den ene siden, og sekulær eller «lunkne» på den andre.

Putnams egne data svekker polariseringstesen. De sekulære og liberale er styrket, men ikke de konservative. Han understreker at andelen evangeliske protestanter i dag er omtrent den samme som for 40 år siden, etter en midlertidig oppgang på 80- og 90-tallet. «Boomen» er over, som han skriver.

Det er også en klar nedgang i andelen som uttrykker ekstremt konservative synspunkter. På 60-tallet mente to av tre at Bibelens ord skulle forstås bokstavelig. I dag er andelen omkring 30 prosent, og svakt fallende. Drøye halvparten tviler på at helvete finnes. To av tre mente homoseksualitet alltid var galt – nå er dette mindre enn halvparten og selv blant evangelikerne er det en klar nedgang. Det samme gjelder forestillingen om at kvinner skal ta seg av hjemmet, ikke landet, noe bare én av fem evangelikere mener i dag, mot dobbelt så mange på 70-talet.

USA blir mer tolerant
Generelt blir det amerikanske samfunnet mer og mer liberalt, selv om amerikanerne på mange områder henger etter europeerne. Toleransen overfor ulike avvikergrupper – homofile, ateister, kommunister og militarister – har økt jevnt og trutt siden 70-tallet. Unntaket er rasister, som er minst tolerert av alle og der det ikke er noen trend. Mens toleransen overfor folk uten religiøs tro er stor, er den mindre overfor – det som anses som en provoserende merkelapp – nemlig «ateist». Selv om toleransen også her øker, er ateister betydelig mer uglesett enn mormoner og muslimer.

Tre av fire støtter en ateists rett til å undervise i offentlige skoler, nesten identisk med andelen som mener religiøse fundamentalister også skal gis denne retten. Putnams undersøkelse viser at 87 prosent mener at du kan være en god amerikaner, selv om du ikke tror på noen gud, og at hele 89 prosent mener at gode mennesker kan kommer til himmelen, selv om de ikke deler ens egen tro. Et stort flertall av kristne lot det samme gjelde for ikke-kristne.

Hele 35-40 prosent av amerikanerne har forlatt sine foreldres religion.

I en morsom anekdote forteller Putnam om forskrekkelsen det vakte, da han fortalte en gruppe evangeliske kirkeledere at dette også gjaldt deres egen flokk – altså at de mente at man kan komme til himmelen uten å være kristen. De ville først ikke tro det, men konkluderte deretter med at de hadde mislyktes i sin forkynnelse.

Mangfoldet underbygger toleransen
Som tittelen på Putnams bok antyder, kan det religiøse mangfoldet i USA virke splittende. Verden er full av eksempler på at det kan gå riktig ille når folk med ulike, og sterke religiøse overbevisninger skal dele et territorium.

Hvorfor har dette gått rimelig bra i USA? Putnam gir indirekte svaret i bokens første kapittel, der han beskriver nær familie. Selv er han oppdratt metodist, men konverterte til jødedom da han giftet seg, og har oppdratt sine to barn etter jødisk tro. En av dem giftet seg med en katolikk som senere er blitt sekulær. Den andre giftet seg med en uten religiøs tilknytning som senere ble jøde. Hans søster giftet seg med en katolikk og konvertere. Deres tre barn ble aktive evangelikere av ulike typer. Man kan tydelig lese ut av dette at det ville være vanskelig å få gjenklang for anti-jødiske, anti-katolske, anti-evangeliske, anti-metodistiske eller anti-sekulære appeller i et familieselskap hos Putnam.

Og hans familie er ikke utypisk. Hele 35-40 prosent av amerikanerne har forlatt sine foreldres religion, dersom vi tar med skifte mellom ulike protestantiske retninger.  Som Putnams familiehistorie illustrerer, er ekteskap på tvers av religiøs tilhørighet en viktig «driver», både fordi den ene ektefellen ofte konverterer, og fordi barn av slike «blandingsekteskap» langt oftere går sine egne veier. Omtrent halvparten av amerikanerne er gift med én som kommer fra en annen religiøs tradisjon. Andelen har steget jevnt og trutt i 100 år.

I USA er det slik at religioner konkurrerer i et marked, tilpasser seg og utvikler seg over tid. Svært mange amerikanere skifter religiøs tilhørighet. Basisen for dette vitale, religiøse markedet er statens nøytralitet.

Putnam skriver at det er naturlig for amerikanerne å vise til sin religion som en «preferanse» fremfor noe permanent. Denne fleksibiliteten underbygger toleransen for de som tenker annerledes. Amerikanere flest kjenner mennesker med andre religiøse oppfatninger, de kjenner noen som har skiftet kirkesamfunn og det er langt fra utenkelig, at de selv kan skifte religiøst standpunkt en gang.

Amerikanerne ble også spurt om hvor mange gode gjerninger de har gjort det siste året, og de religiøse «slår» de sekulære på samtlige 15 områder.

Kilde til sosialt engasjement
Religion er ofte en kilde til politisk kontrovers, noe jeg kommer tilbake til nedenfor, men har også alltid spilt en sentral rolle i det amerikanske sivilsamfunnet – temaet for Putnams forrige megasuksess Bowling Alone (2000).

Data fra folketellingen tyder på at de som går jevnlig i kirken bruker mer enn ti timer ekstra i måneden på frivillig religiøst arbeid. Det overrasker ikke. De bruker også 6,4 timer mer per måned til sekulært frivillig arbeid, enn de som går i kirken bare en gang i året. Kirkegjengerne slår de sekulære kraftig i alle typer frivillig arbeid. I pengegaver er forskjellene mye mindre, i den forstand at de svært religiøse gir langt mer, men det de gir ekstra stort sett går til religiøse formål. Amerikanerne ble også spurt om hvor mange gode gjerninger de har gjort det siste året, og de religiøse «slår» de sekulære på samtlige 15 områder.

Putnam understreker at alle disse funnene holder dersom man kontrollerer for en rekke andre variabler, som inntekt, alder og utdanning. Religiøse er altså betydelig mer engasjert i veldedig arbeid og sivilsamfunnet. Dette er uavhengig av om de religiøse er konservative eller liberale. Og han tar også livet av en annen myte: Religiøse amerikanere er enda mer samstemte i å ta avstand fra skattesnyteri, enn homofili og sex utenfor ekteskapet.

Mormoner, enten man velger å regne dem som kristne eller ikke, trekker dette lengst. I en fersk undersøkelse fra University of Pennsylvania, ledet av professor Ram Cnaan, viser det seg at en aktiv mormon i gjennomsnitt bruker 428 timer i året til frivillig arbeid, mot 48 timer for gjennomsnittsamerikaneren. Forskjellen er enorm, selv om man trekker ut de 242 timene som er direkte knyttet til religiøs virksomhet. Nesten alle mormoner betaler tiende til sin kirke, og i tillegg gir de mer enn 1.800 dollar til gode formål, mesteparten av sekulær art. Dette er vesentlig mer enn andre grupper gir.

Mormonenes sjenerøsitet, både med sin tid og sine penger, må ses i sammenheng med at de mer enn andre uttrykker en klar oppfatning av det primært er et privat ansvar å ta seg av dem som trenger det.

Religiøse amerikanere er altså, med Putnams ord; gode naboer. På den andre siden kan det være verdt å nevne at de er mindre tolerante enn gjennomsnittet.

Nesten alle mormoner betaler en tiendel av sin inntekt til kirken, og i tillegg gir de mer enn 1.800 dollar til gode formål, mesteparten av sekulær art.

Upolitiske kirker
Kristendommen i USA har altså fått en republikansk slagside. Men det betyr ikke at aktiviteten i selve kirkesamfunnene er politisk rettet. Tvert imot legger kirkene stor vekt på å holde politikken ute, og det er svært sjelden at prekenene har en politisk vinkling. Kirkene brukes også i beskjeden grad til å mobilisere i valg. Under ti prosent melder at prester eller religiøse grupper forsøker å få dem til å stemme på en bestemt måte. Det er betydelig mer sannsynlig at de blir forsøkt påvirket av en kollega eller nabo, enn en menighetsfelle.

Unntaket er de mest liberale forsamlingene, gjerne synagoger og i svarte kirker, som støtter demokratenes agendaer og kandidater. De er betydelig mer politisk aktive enn de konservative kirkesamfunnene, konkluderer den jødiske liberaleren Robert Putnam.

Kristenkonservatisme = homser og abort
Putnam viser også at det er en myte at religiøst engasjement hører sammen med lav utdanning. Tvert imot er de med høyere utdanning mer aktive på den religiøse arenaen. Det gjelder også blant de unge voksne. Mesteparten av nedgangen i kirkebesøk har skjedd i gruppen med lav utdanning.

På den annen side er ikke religion knyttet til sosial segregering. I den øvre middelklassen har de religiøse mer kontakt og flere vennskap med mennesker som har manuelt arbeid, eller mottar sosial stønad, enn det de sekulære i middelklassen har.

De sterkt religiøse har noe mer høyreorienterte standpunkter enn gjennomsnittet, i spørsmål som angår statens ansvar for å sikre sosial velferd, og å prioritere sikkerhet fremfor sivile rettigheter. Forskjellene er mye større når det gjelder typiske verdispørsmål som omhandler abort og homofile ekteskap. I synet på dødsstraff og innvandringspolitikk spiller religion ingen rolle. Putnam konkluderer med at «abort og homofile ekteskap er limet som holder den religiøse koalisjonen sammen».

Det er store forskjeller mellom ulike grupper. Svarte protestanter er sammen med mormonene mest verdikonservative, mer enn evangelikerne. Tre av fire i denne gruppen tror verden snart vil gå under, og to av tre, at Bibelen skal tolkes bokstavelig. De svarte protestantene er større tilhengere av offentlig omfordeling enn de andre.

Mesteparten av nedgangen i kirkebesøk har skjedd i gruppen med lav utdanning.

Det er heller ingen sammenheng mellom religiøs intensitet og rasisme. Et gammelt munnhell skal ha det til at; søndag morgen kl. 11.00 er den mest raseinndelte og minst integrerte timen i uken, altså at kirkesamfunnene har vært delt etter etniske skiller. Men dette er i ferd med å endres. Putnam antyder at for katolikkene er denne timen den mest integrerte de tilbringer i uken, på grunn av den store innvandringen fra Latin-Amerika.

Jeg har selv besøkt en av USAs største megakirker, Joel Olsteens Lakewood Church i Houston, og der var det etniske mangfoldet overveldende, med noenlunde jevn fordeling mellom svarte, hvite og latin-amerikanske, som i økende grad søker seg til protestantiske kirkesamfunn.

Republikanernes kristenkonservative problem
Republikanerne har forsøkt å spille på de to potente kristenkonservative sakene. Fram til midten av 70-tallet var partiet temmelig nøytralt i abortsaken, og velgere som var mot abort var faktisk litt mer tilbøyelige til å stemme på demokratene. Fra og med slutten av 80-tallet er dette kraftig endret. Motstand mot homofile partnerskap og ekteskap er også brukt til å mobilisere velgere, med blandet effekt.

Det hevdes ofte i norsk debatt at det kristne høyre er en voksende trussel. Men både den politiske utviklingen og Putnams og andre samfunnsforskeres data, viser at dette ikke er riktig. Det kristne høyre hadde utvilsomt fremgang på 1980-tallet, men i dag er de fleste av disse organisasjonene og lederskikkelsene borte eller svekket.

De kristenkonservative har gang på gang mislyktes i å få sin kandidat nominert som republikanernes frontmann, senest med Rick Santorum. Unntaket er George W. Bush, som hadde støtte fra brede grupper i det republikanske partiet, ikke bare de kristenkonservative.

Hovedgrunnen til at de kristenkonservative taper kampen om det republikanske partiet er ganske enkelt at deres saker ikke er «velgervinnere». De har tapt kampen om den amerikanske opinionen, med unntak av abortsaken. For første gang, har det i år, kommet flere meningsmålinger som viser et flertall for homofile ekteskap, ikke bare partnerskap.

Dersom republikanerne går for langt i kristenkonservativ retning, får det to effekter slik jeg ser det: De skremmer bort velgere fra partiet, og ved å skape en assosiasjon mellom parti og religion, skremmer de også de liberale vekk fra religiøsitet.

Politisk ståsted driver altså religiøst ståsted.

Santorum avler ateister
Et av Putnams oppsiktsvekkende funn, er at det ikke bare er slik at religiøst ståsted påvirker ideologisk ståsted og partivalg. Tvert imot mener han at de omfattende spørreundersøkelsene som danner grunnstammen for hans analyser, viser at liberale kirkegjengere og kirkefremmede konservative, heller bør løse denne motsetningen ved å endre sin religion, fremfor sin politikk. Dette er med på å forsterke båndet mellom konservativ kristendom og det republikanske partiet.

Mange unge amerikanere er negative til dette sterke «båndet», at det driver dem til et stadig mer negativt syn på religion. Politisk ståsted driver altså religiøst ståsted. «Santorum er ateistenes viktigste rekrutteringsagent», sa David Silverman, lederen for American Atheists, til Minerva under den store ateistdemonstrasjonen i Washington før påske.

Til Minerva sier Putnam følgende om hvordan unge amerikanere ser det:

– Dersom det er slik at det å være religiøs er det samme som å være republikaner …. takk for meg! Republikanernes oppslutning lider også under dette. Jeg spår at vi nå er inne i de siste årene av det som har vært en lengre historisk parentes. Kirkens ledere har sett dette, men det virker ikke som om republikanerne har innsett det enda.

Fra forsiden