Bøker

Den store, vennlige kjempen

Ville EU kunnet forfølge sitt integrasjonsprosjekt og sin «myke makt» om det ikke var i ly av USAs harde globale makt, spør Alexander Z. Ibsen.

Bilde: Thijs ter Haar / Flickr / CC BY 2.0

Kan man elske Europa, men hate EU? Ikke hvis man skal tro Sten Inge Jørgensens siste bok.

NY BOK

  • Vi som elsker Europa: Et nytt EU for en ny tid
  • Sten Inge Jørgensen
  • Kagge forlag, 2018

Vi befinner oss ikke i en tid hvor det å skrive hyllester til EU er det mest opplagte man kan gjøre. Storbritannia er på midt i sin rotete utmeldelsesprosess. Artikkel 7-prosesser er innledet mot medlemslandene Ungarn og Polen, og kan i siste instans frata landene stemmeretten. Unionen selv sliter med å komme til enighet om innvandringspørsmålet.

Fra norsk side er interessen for EU-medlemskap på et bunnivå i befolkningen, og spørsmål om hvorvidt EØS-avtalen må reforhandles, ytres stadig oftere.

Likevel er det nettopp dette utenriksjournalist Sten Inge Jørgensen gjør – altså, skrive en hyllest til EU. Hans overordnede tese er at unionen har mestret kontinentets utfordringer forbløffende godt, og Jørgensen etterlyser en sterkere rolle for EU som sikkerhetsgarantist fremover.

Boken er glimrende lesning for alle som ønsker en lettfattelig oppsummering av EUs nyere historie, og et godt oppslagsverk for den som leter etter argumenter for å tilbakevise euroskeptisisme eller påstander om at Norge, gjennom EØS, har byttet bort arvesølvet vårt mot sosial dumping gjennom arbeidsinnvandring.

Jørgensen avviser dette skremmebildet kategorisk: «Selv om vi skulle gått ut av EØS, ville vi trolig sluttet oss til hovedtrekkene i EUs samarbeid frivillig, dersom vi fikk lov til det».

Han viser spesielt til reguleringer knyttet til handel, arbeidsmarked, personvern, forskning, klima og regulering av finans.

Tross utfordringer, slik som finanskrisen og Brexit, beveger europeiske land seg tettere sammen.

EU-motstandere vil trolig savne enkelte nyanser. Jørgensen avviser alle argumenter for Brexit, og hopper elegant unna den kjente kritikken av EU-systemet som en byråkratisk mastodont med demokratiske underskudd i hver minste Brussel-krok: «Nøkkelen ligger i å ha overbærenhet med alt det uperfekte ved EU».

Små gjenfortellinger av samtaler med statsledere og andre i EU-systemet Jørgensen har gjort, dukker opp underveis. Med flere slike, kunne trolig bildet av unionen blitt fyldigere (skjønt Vi som elsker Europa tilhører debattsjangeren og er ikke reiseskildringslitteratur).

Født av kriser

Det har ikke manglet på kriser i EU de senere år, men Jørgensen viser til at de i hovedsak har blitt håndtert temmelig godt. En EU-grunnlov ble nedstemt av befolkningene i Frankrike og Nederland. Euroen overlevde gresk gjeldskollaps, og det er tegn til økonomisk bedring i både Hellas og andre medlemsland tynget av gjeld og arbeidsledighet. Den sosiale påkjenningen for grekere har vært tung, men ville trolig vært tyngre uten EU, skal vi tro Jørgensen.

Et faktum – som Jørgensen selv påpeker – er at meningsmålinger fra euroland nå ikke gir flertall for å utrede fellesvalutaen. Jørgensen gir selv følgende spekulasjon om hvorfor oppslutningen om euroen ikke er blitt radikalt svekket av finanskrisen:

«Min banale gjetning er at euroen har så bred støtte fordi folk (i likhet med mainstream-politikere) har mer tro på en fremtid innenfor et integrert europeisk fellesskap, enn utenfor.»

Artikkelen fortsetter under lenken. 

Seks måneder igjen til Brexit

Tross utfordringer, slik som finanskrisen og Brexit, beveger europeiske land seg tettere sammen. Utviklingen de fleste steder styres vel så mye av det Jørgensen gjennomgående kaller «EU-faktoren», som viser til en gradvis sosialisering inn i unionen som strekker seg utover konkrete direktiver fra Brussel.

Det ser ut til at innvandring vil fortsette å stikke kjepper i hjulene for EUs videre arbeid.

I hvor stor grad dette stemmer, vil vel måtte avhenge av kontrafaktisk historieskrivning, som jo er en svært usikker øvelse. Det vil uansett være vanskelig å ikke gi Jørgensen rett i at EUs medlemsland er politisk og økonomisk likere hverandre i dag enn de ville vært uten unionen.

Likefullt har vi over lengre tid sett en gryende motstand mot EU, fra både ytre høyre og venstre i flere europeiske land.  Jørgensen avviser at man kan klandre EU for denne populismens fremvekst. En slik analyse, mener han, «kommer til kort når det gjelder å forklare nasjonalismen som global trend. Også i USA, Russland og Tyrkia ser vi mange av de sammen trekkene.»

Det er innvandringsmotstand som forener, ikke skepsis mot overnasjonale institusjoner.

Dette stemmer nok. Hvis EU hadde samlet seg om en like streng innvandringslinje som Visegrad-landene Ungarn, Polen, Tsjekkia og Slovakia, ville motstanden mot unionen fra ytre høyre trolig avtatt (det er i så måte verdt å minne om at AfD startet som et EU-skeptisk parti, men har vokst seg store på innvandringsmotstand, og i dag troner som nest-største parti på meningsmålinger i Tyskland).

Uansett vedvarer problemet så lenge det er såpass stor uenighet EU-land imellom når det kommer til dette spørsmålet. Slik ser det ut til at innvandring vil fortsette å stikke kjepper i hjulene for EUs videre arbeid.

Global aktør

Jørgensens betraktning om at den fredelige, globale orden vi i Europa har levd godt med siden Sovjetunionens kollaps, er interessant. Han mener vi ikke er på vei mot noe «clash of civilization» (som Samuel Huntington i sin tid postulerte), men av spesifikke staters nasjonalistiske og autoritære tildragelser.

Jørgensen viser her til Tyrkia, Russland og Kina, men også USA under President Trump. EU bør samle seg mer som viktig geopolitisk aktør for å motarbeide truslene mot den liberale verdensorden, mener forfatteren.

Ville EU kunnet forfølge sitt integrasjonsprosjekt og sin «myke makt» om det ikke var i ly av USAs harde globale makt?

Han anerkjenner at EU fortsatt er «en lettvekter på den globale arenaen, med begrenset mulighet til å skape eller forsvarer internasjonale spilleregler.» Likevel har Jørgensen en viss optimisme på EUs vegne, som viktig global aktør. Han viser til at felles-europeisk utenrikspolitikk ennå ikke har vært øverst på den politiske agendaen fra Tyskland og Frankrikes side (skjønt det her kan innvendes at det ikke er sikkert andre land vil ønske en slik tettere forsvars-integrasjon).

Nøkkelen ligger i såkalt «myk makt», mot autoritære krefter, med utgangspunkt i EU: «Sentrum og tyngdepunkt for den frie verden befinner seg dermed i Brussel».

Visse spørsmål melder seg her. Ville EU kunnet forfølge sitt integrasjonsprosjekt og sin «myke makt» om det ikke var i ly av USAs harde globale makt? Kan et EU styrke sin globale posisjon uten å intensivere sin militære rolle på verdensscenen?

Jørgensen gir en god gjennomgang av EUs forsvarssamarbeid, og fraværet av en omforent europeisk forsvarspolitikk. Men som leser sitter man ikke igjen med følelsen av at vi straks kan flytte hele ansvaret for vestens liberale verdensorden noen få, men betydningsfulle, kilometer fra NATOs hovedkvarter og til Rond-Point Schuman i Brussel.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden