Kommentar

Vi, eliten

I meritokratiet blir du tildelt din plass i samfunnet ikke på bakgrunn av hvor mye penger du har eller hvilken familie du er født inn i, men ut fra formelen «IQ + innsats», skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Pixabay

Den viktigste samfunnsutfordringen i dag er ikke gapet mellom den bittelille makteliten som Klassekampen definerer opp, og «resten». Det er gapet mellom vinnerne og taperne i meritokratiet.

Hvem er eliten i Norge i dag? Nyttårsrakettene hadde knapt sluknet før Klassekampen sparket i gang årets første snakkis om folk og eliter. Det blir sikkert ikke den siste.

Noe av det som har vakt reaksjoner, er hvem Klassekampen (og Trygve Gulbrandsen, forfatter av boken «Elites in an Egalitarian Society. Support for the Nordic Model») definerer som elite. I gårsdagens avis forteller Bjørgulv Braanen for eksempel om en e-post han fikk fra en leser: leseren var akademiker og historiker, og datteren var rådgiver i et departement. Hvorfor kvalifiserte ikke noen av dem under Klassekampens definisjon av eliter?

Samfunnsforsker Gulbrandsen, som Klassekampen lener seg på, har spurt 1939 personer som alle har toppstillinger, altså 0,04 prosent av befolkningen. Det er samfunnets absolutte toppsjikt. Ikke minst er det et pengesterkt sjikt.

Braanen gjør det tydelig at avisens elitedefinisjon ikke omfatter dem som «jobber i kulturbransjen, ikke tjener så verst eller har venstreorienterte synspunkter».

Han forsvarer utvalget ved å henvise til hvem andre enn Marx:

«Marx så for seg at de i midten, «småborgerskapet», ville presses ut, og at kampen ville stå mellom de to hovedklassene. Utviklingen ble en helt annen. Mellomsjiktet i administrasjon og forvaltning har økt enormt. Dette er folk som i likhet med arbeiderklassen stort sett er ansatt, men som gjerne har en mer selvstendig stilling og høyere utdannelse. Hvordan disse skal defineres, har ført til mye hodebry på marxistiske grunnsirkler, men det som i hvert fall er sikkert, er at middelklassen ikke er en del av «eliten».

Selv om både Marx og Braanen hevder at middelklassen ikke kan være «elite», er det er lett å forstå leserens spørsmål. Er det noe vi har fått innprentet fra høyrepopulistiske elite-kritikere, særlig etter valget av Trump, er det nettopp tanken om at «eliten» er det samme som kultureliten – som når Sylvi Listhaug i boken sin går løs på «avisredaktører, politikere, pr-folk, forfattere, skuespillere, musikere og teaterfolk, mennesker som plasserer seg selv på en pidestall og føler seg bedre enn alle andre.»

Og her hevder Klassekampens kritikere, deriblant VGs Anders Giæver, at avisen har en blindsone: De innser ikke at de selv er en del av eliten, og dermed ikke er i posisjon til å kritisere den.

The rise of meritocracy

Giævers kritikk faller delvis på sin egen urimelighet fordi man, som Klassekampen selv påpeker, jo må kunne kritisere eliten og hevde at elitebegrepet er relevant selv om man er en del av den.

Men det er likevel noen viktige blindsoner her, både for Klassekampen og andre eliter. Den høyrepopulistiske forståelsen av eliter som kultureliten eller – bredere – utdanningseliten må forstås i lys av en samfunnsutvikling som er høyst reell, nemlig utviklingen av meritokratiet.

For å forstå begrepet «meritokrati» kan vi hoppe på en tidsmaskin: tilbake til året 1958 og sosiologen Michael Youngs satireroman The rise of meritocracy.

I Youngs verden blir du tildelt din plass i samfunnet ikke på bakgrunn av hvor mye penger du har eller hvilken familie du er født inn i, men ut fra formelen «IQ + innsats». Hvis du lykkes, har du dermed fått lønn som fortjent. Kommer du dårlig ut, har du like fullt fortjent det.

Klassekampens blindsone ligger i at de fokuserer på en ørliten elite som ikke er representativ for vår tids interessekonflikter.

Blindsonene

Man trenger ikke å mene at vi har nådd et faktisk meritokrati, der bakgrunn og familie ikke lenger spiller noen rolle, for å se hvor skremmende rett Young på mange måter fikk. En av de største forandringene fra femtitallet og til i dag, er at langt flere med akademiske evner har fått en utdannelse, og dermed også fått mulighet og makt – til å klatre i hierarkier, til å endre sin egen situasjon.

Det er i det store og det hele et gode. Men meritokratiet har også tapere: Det er stort sett de ufaglærte arbeidsplassene som er blitt utkonkurrert avautomatisering, eller utsettes for konkurranse fra handel og innvandrere.

Blindsonen ligger i den faren Young forutså: hvis de som lykkes best, altså eliten, tenker for seg selv at det jo ikke er så farlig med de som faller utenfor – de har jo «fortjent det».

Giævers blindsone er han ikke ser mulige interessekonflikter mellom denne brede meritokratiske eliten og denne utviklingens tapere.

De med utdannelse, og særlig de flinkeste av dem, er de som går den minst usikre fremtiden i møte.

Klassekampens blindsone ligger i at de fokuserer på en ørliten elite som ikke er representativ for vår tids interessekonflikter, og på bakgrunn av dette gjør seg til talsmann for «folket» på områder der det ofte er store flertall i befolkningen som faktisk står på «elitens» side – som for eksempel i det siste årets diskusjon om EØS.

Og det er før vi begynner å diskutere hva som faktisk er gode tiltak for å bedre situasjonen for grupper som rammes av globalisering.

Polarisering

Om den ikke fikk akkurat den formen Marx trodde, fikk vi dermed likevel en todeling i samfunnet. Tilhørigheten til utdanningseliten har festet seg som kanskje den viktigste skillelinjen i dag. De med utdannelse, og særlig de flinkeste av dem, er de som går den minst usikre fremtiden i møte.

Den polariseringen som truer likheten i samfunnet, og som driver høyrepopulismen, kommer først og fremst av dette skillet mellom vinnerne og taperne i meritokratiet.

Hvis man skal gi råd til denne bittelille eliten bestående av maktpersoner, må det være at de må gjøre seg bevisst på den samme blindsonen:

At de selv hører hjemme i en langt større gruppe, som kanskje består av alle de selv kjenner: de som har tatt utdannelse, som har kompetanse som er overførbar og dermed er forberedt på en fremtid fylt med flere teknologiske fremskritt, mer globalisering.

For hvis denne smale eliten går ut og snakker med sine venner blant «folk flest», folk med vanlige jobber, vanlige lønninger og uten noen spesiell makt, vil de nesten alle sammen tilhøre det populister forstår som den moderne eliten – og vil ikke utgjøre noe korrektiv til hvordan den smaleste eliten oppfatter verden.

Braanen sier han ikke vil definere kulturfolk og akademikere som elite fordi han ikke vil diskutere på høyrepopulistenes premisser. Men en ting er sikkert, uansett hvem man definerer som eliten:

Vil man få ned ulikheten og stagge høyrepopulismen, er det helt essensielt å forstå den potensielle todelingen i samfunnet – og sikre at det norske arbeidsmarkedet har plass til begge sidene av den.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden