Spaltist

Den svenske meningskorridoren lever i beste velgående

Den gamle svenske offentligheten blir til slutt så snever at den marginaliserer seg selv og blir en subkultur, skriver Lars Anders Johansson.

Bilde: Pixabay

Jo mer ubegripelig den svenske debatten virker på resten av verden, desto viktigere er det for de svenske debattantene å avfeie resten av verden som «gal».

I valgåret 2010 besøkte jeg den utenrikspolitiske foreningen i Linköping for å lytte til et foredrag av Sverigedemokratenes partileder Jimmie Åkesson. Foredraget hadde overskriften ”Har Sverigedemokratene noen utenrikspolitikk?”. Journalisten Niklas Orrenius var ordstyrer og lokalet var fylt til bristepunktet med studenter som var interessert i utenrikspolitikk, og etter alt å dømme ikke planla å gi stemmene sine til Sverigedemokratene ved det kommende valget.

Åkesson innledet opptredenen sin med å svare avvæpnende på overskriftens spørsmål med å si at nei, SD hadde ikke mye til utenrikspolitikk – ettersom det ikke var noe partiets velgere prioriterte. Deretter fulgte et langt resonnement om hvordan en utenrikspolitikk som springer ut fra partiets nasjonalistiske ideologi skulle kunne se ut.

Det kan virke merkelig at et parti som søker politisk makt ikke har tenkt mer på hvordan man vil at relasjonene til andre land skal være. Men sannheten er at denne introverte innstillingen slett ikke er unik for Sverigedemokratene. Tvert imot er en slik innstilling til omverdenen dominerende blant svensker. En av forklaringene på Sverigedemokratenes fremgang kan derfor nettopp være at de har prioritert spørsmål som engasjerer velgerne og ikke brydd seg om resten.

Den som åpner en svensk morgenavis kan lett forledes til å tro at svensker er interesserte i hva som foregår rundt i verden. Dagens Nyheter skriver for eksempel omtrent like mye om Donald Trump som om svensk politikk. Denne kampanjeaktige overvåkningen av den amerikanske presidenten er et ledd i det avisen selv beskriver som ”agendasettende journalistikk.” Den blir bare begripelig hvis man tenker seg at utlandet, fra et svensk perspektiv, bare er interessant som eksempel på hjemlige konfliktlinjer.

I Min Kamp skildrer Karl Ove Knausgård på en underholdende måte de kulturflokene som oppstår når han, som tilflyttende nordmann, forsøker å tilpasse seg den svenske debattkulturen og dens uskrevne regler.

I DNs journalistikk spiller Trump rollen som leder for en global bevegelse av høyreradikale som truer med å styre verden inn i kaos og elendighet. Trump og andre republikanere fremstilles som karikaturer. Hensikten er å bekrefte de svenske fordommene.

At slik ensidighet har sine baksider, ble tydelig i forbindelse med presidentvalget. De svenske mediene hadde lyktes med å overbevise seg selv om at Trump ikke var til å regne med, slik at de ble tatt fullstendig på sengen av valgresultatet. Siden den gang har man viet utenriksrapporteringen til å håndtere dette traumet.

Den svenske konsensuskulturen er beryktet. I Min Kamp skildrer Karl Ove Knausgård på en underholdende måte de kulturflokene som oppstår når han, som tilflyttende nordmann, forsøker å tilpasse seg den svenske debattkulturen og dens uskrevne regler.

I 2014 brukte statsviteren Henrik Ekengren Oscarsson begrepet ”meningskorridoren” for å beskrive ”den komfortsonen der du fremdeles har et visst spillerom for å kunne ytre en mening uten å behøve å motta en dagsfersk diagnose av din mentale tilstand.” Å opprettholde denne komfortsonen har blitt en viktigere og viktigere del av den svenske debatten. På den ene siden står de som aldri har uttrykt et kontroversielt standpunkt eller tatt en risiko i hele sitt liv, og genuint hevder at det ikke eksisterer noen meningskorridor. På den andre siden står de som har fått kjenne på konsekvensene av å komme med en uttalelse som er ”avvikende” i den svenske offentligheten.

Hvis det ikke er resten av verden det er noe galt med, hvordan skal man da forklare hvorfor man, utenfor det svenske ekkokammeret, diskuterer på en måte som det sistnevnte avfeier som fascisme og nazisme?

Samtidig som rommet for avvikende meninger har krympet i de tradisjonelle medene, har tonen som brukes mot avvikerne blitt skjerpet. Det er ikke lenger argumentene det er noe galt med, men avvikerne selv. De som anser seg for å være anstendige, har sluttet å argumentere om sak, men nøyer seg med å avfeie sine meningsmotstandere med betegnelser som ”höhö-högern” (Expressens ledarredaktion) , ”fiskmåshögern” (Dagens Nyheter)  och ”neanderthalhögern” (Sydsvenska Dagbladet).

Det er i lys av dette vi må se den siste tidens debatt om den svenske meningskorridoren. Debatten startet på Torgny Segerstedt-seminaret, som skal forvalte arven etter avismannen og antinazisten Torgny Segerstedt. Når de norske og svenske Segerstedt-selskapene møttes, ble forskjellene mellom svensk og norsk samfunnsdebatt åpenbare. Den norske frittalenheten var så sjokkerende for noen av svenskene som var til stede at de så seg nødt til å avfeie hele det norske samfunnet som suspekt.

Det fremstår naturligvis som ubegripelig og overraskende at en kultursjef i en svensk dagsavis kan karakterisere et helt land på denne måten.

Lengst gikk Gøteborgs-Postens kulturredaktør Bjørn Werner, som skrev at de norske representantene befinner seg ”langt inne i en blåbrun konsensus”, det vil si en delvis nazistisk forståelse.

Det fremstår naturligvis som ubegripelig og overraskende at en kultursjef i en svensk dagsavis kan karakterisere et helt land på denne måten, til og med et land som gjorde motstand mot og ble okkupert av nazistene. Men overraskende er det bare helt til man forstår at de norske delegatene på konferansen kun er statister – statister i et hjemlig svensk drama.

Jo mer ”aparte” den svenske debatten blir sett på av resten av verden, jo viktigere er det for de svenske debattantene å avfeie resten av verden som ”gal”. For hvis det ikke er resten av verden det er noe galt med, hvordan skal man da forklare hvorfor man, utenfor det svenske ekkokammeret, diskuterer på en måte som det sistnevnte avfeier som fascisme og nazisme?

Til slutt er den gamle offentligheten så snever at den marginaliserer seg selv og blir en subkultur.

For en nordmann må det naturligvis se merkelig ut, men i svensk medielogikk er ikke en slik hendelse unormal. Avvikende meninger, og de som står for dem, må stemples og mistenkeliggjøres – ellers kan meningskorridorens allerede vaklevorne vegger risikere å rase.

Hver offentlighet har sine grenser for hva som er sosialt akseptabelt og ikke. Disse anstendighetsgrensene tøyes stadig, og testes ut i offentlig debatt. I et åpent og liberalt samfunn er dette rommet for offentlig debatt bredt. Handlingsrommet for debattanter er stort.

Når rommet på innsiden blir trangere, følger helt naturlig at flere havner på utsiden. Til slutt er den gamle offentligheten så snever at den marginaliserer seg selv og blir en subkultur. Det er med andre ord ikke så merkelig at offentlighetens voktere kjenner seg desperate.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden