Kommentar

Den tragiske helten

Det kan se ut som om Theresa May har spilt sin siste scene i tragedien ved navn Brexit, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Jim Mattis / Wikimedia Commons / CC. BY. 2.0

EU har gitt Storbritannia og Theresa May det beste de kunne få. Nå må britene ta konsekvensene.

Om hun ikke ble det for lenge siden, er Theresa May nå gjort til syndebukk nummer én. Hverken Leave-fløyen eller Remain-fløyen er fornøyde med Brexit-avtalen hun la på bordet i går, og som hun i skrivende stund forsøker å overbevise parlamentet om å godta. Flere ministre annonsert sin avgang, nå sist Brexit-sekretær Dominic Raab.

På Twitter hagler det bilder av oppsigelsesbrev og utskjellinger. Hennes rival Jacob Rees-Mogg truer med mistillit i partigruppen. Rees-Mogg hevder han kan samle nok stemmer til  mistillit i løpet av noen dager. Brexit-tilhenger Andrew Bridgen sa i Underhuset at det «er i nasjonens interesse at hun går av».

Men forsøkene på å gjøre May til syndebukk fremstår som rimelig desperate, med tanke på at ikke én av kritikerne har lansert noe troverdig alternativ til Brexit. Det er det sannsynligvis én grunn til at de ikke har gjort – nemlig at denne avtalen faktisk var det beste britene kunne få til.

Mer enn noe annet fremstår den som et sikkerhetsnett: Den forhindrer at britene havner i økonomisk og byråkratisk kaos i det øyeblikket de er ute av EU. Alternativet er en hard krasjlanding.

Dette er avtalen

Ifølge avtalen kan overgangsperioden utvides på ubestemt tid så lenge britene forblir i EUs tollunion. For Nord-Irland utvides sikkerhetsnettet til å også gjelde EUs indre marked, for å være sikker på at man unngår den fryktede irske grensen.

Særlig det første er hardt å svelge for tilhengerne av Brexit. Det er ikke så rart, for avtalen binder dem til å godta EUs reguleringer og rettssystem i potensielt lang tid fremover – uten å selv ha innflytelse på de reglene man binder seg til å følge. For de som ønsker å holde seg så nær unionen som mulig, er det en dårlig avtale av samme grunn: mangelen på innflytelse.

Selv mener Theresa May at et slikt sikkerhetsnett kjøper britene tid til å forhandle frem en avtale der de kan ha fri flyt av varer, men men beholder selvråderett for de andre delene av det indre markedet: tjenester, kapital og arbeid. Men det er mye som tyder på at det kan bli vanskelig. Foreløpig har hun ikke vært i nærheten av å få EU med på å bryte opp det indre markedet på sine premisser.

Selv om det er en real kalddusj, er det på tide at britene tar konsekvensene av at dette var det de fikk til.

Ingen av de ministrene som etter tur har trukket seg fordi de ønsker seg en hard Brexit, har greid å kommet med forslag til andre løsninger. May har tross alt greid å komme frem til en avtale som, om ikke annet, kjøper dem tid og «redder» Nord-Irland.

Tragisk helt

Det er forutsigbart at May gjøres til syndebukk, fordi hun leverer en avtale som på avgjørende vis er dårligere enn dagens situasjon, og dårligere enn det Brexit-tilhengerne lovet. Kanskje vil hun bli husket som en tragisk skikkelse i britisk historie. Men det er på mange måter dypt urimelig: Det er ikke Theresa Mays skyld at Storbritannia er havnet i en umulig situasjon. I en viss forstand er hun i stedet kanskje helten i denne tragedien – en tragisk helt, men en helt ikke desto mindre.

Theresa May overtok som statsminister for å gjøre noe hun ikke ønsket å gjøre: Å melde Storbritannia ut av EU. Det måtte hun gjøre vel vitende om at Brexit-tilhengerne hadde gitt urealistiske løfter, som ikke kunne innfris i en avtale, og ikke kunne innfris uten en avtale. Hun har forhandlet med en ekstremt splittet nasjon bak seg, og på toppen av det hele med et splittet parti i ryggen.

Mays avtale, som i praksis er et sikkerhetsnett, gir politikerne tid til å la de reelle mulighetene synke inn.

Hvis man skal «levere» på folkeavstemningen fra 2016 uten å risikere konflikt i Nord-Irland, må avtalen se ut omtrent som den gjør nå. Faktisk er den bedre for Storbritannia enn mange trodde den kunne bli. Og levere på Brexit, selv om det er mot hennes eget ønske, på dette punktet står Theresa May helt fast. Hennes analyse er at om så ikke skjer, mister en stor andel av velgerne all tillit til politikken for en generasjon. Derfor må hun forhandle en løsning hun ikke tror på, for en sak hun ikke ønsker, mot viljen til et parti som ikke respekterer henne.

Åpent utfall

Selv om det er en real kalddusj, er det på tide at britene tar konsekvensene av at dette var det de fikk til. Så får man vurdere om man fremdeles vil gå inn for full løsrivelse fra EU.

I så fall blir det med noen andre enn Theresa May ved roret, for eksempel Brexit-forkjemperen Boris Johnson.

Kanskje vil en Brexit ledet av Johnson være mer i tråd med de følelsene som ligger bak Brexit, følelsen av å ta tilbake kontrollen over eget land. Men samtidig vil det mane til kamp i parlamentet. For er det noe vi vet, er det at det ikke er flertall for no-deal. Da er det sannsynlig at det blir ny folkeavstemning om utfallet av Brexit.

Foreløpig er det åpent hva som vil skje. I skrivende stund forsøker May å overbevise parlamentarikerne om å støtte henne. Det er ikke lett. De hardbarkede Brexiterne både i hennes eget parti og i Labour vil nok stemme imot. Det samme vil etter eget utsagn skottene i SNP og nord-irske DUP. Spørsmålet blir hvor mange Labour-medlemmer May greier å overbevise om at avtalen er i britenes felles interesse, hvis det da ikke fremmes mistillit mot May og hun må gå av før det kommer så langt.

Selv tror jeg Theresa May har rett i at det minst dårlige for britene er å signere avtalen. I løpet av overgangsperioden kan alt skje: vi kan få nyvalg, ny partiledelse, ny regjering. Men Mays avtale, som i praksis er et sikkerhetsnett, gir politikerne tid til å la de reelle mulighetene synke inn. Kanskje – bank i bordet – kan vi få en mer faktabasert diskusjon om konsekvensene av Brexit.

Skal man arrangere ny folkeavstemning, noe jeg prinsipielt er for, bør det helst skje med mer legitimitet enn hva det vil ha i dagens kaotiske situasjon. Nå gjenstår det å se om May greier å samle troppene i parlamentet.

Gjør hun ikke det, kan det se ut som om hun har spilt sin siste scene i tragedien ved navn Brexit.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden