Ideer

Den ufordragelige nasjonalismen

Når hørte du sist en “nasjonalist” positivt omtalt?

Den som i dag kaller seg kommunist, risikerer å bli sett på som en raring. Nasjonalisten ville ikke slippe så lett unna. 

Samtidig er det ganske vanlig å oppfatte det nasjonalt særegne som noe verdifullt. Ikke av den grunn ideelt. Ikke et ideal for andre. Dette er da nasjonalisme? Nei, hvis det er uskyldig, er det irrelevant.

Hvordan forklare at komplekse og uensartede historiske prosesser er blitt til noe entydig negativt som strengt tatt må fordømmes? I det minste noe ufordragelig, for å bruke et moderat, borgerlig adjektiv. 

Her er det lag på lag av baktepper, det tyngste må være siste verdenskrig. En slags historisk opprydding kan ha vært effektiv, tankegangen kort sagt som følger: Det er naturlig at kamp mot okkupasjon blir tenkt nasjonalistisk, som en kamp for nasjonens frihet. Men en historiker kan ikke bare overta fortidens selvforståelse. Det er faktisk misvisende å snakke om nasjonalistisk motstand, for nasjonalsosialismen realiserte nasjonalismens muligheter så de ble tydelige for alle. Nazi-regimet begikk forbrytelser mot menneskeheten, derfor handlet krigen om universelle verdier, ikke spesifikt nasjonale. Motstanden kan hedres på mange måter, men ikke ved å kalle den nasjonalistisk.

Et slikt syn forklarer mer og bedre enn det dagsaktuelle, siden fordømmelsen tok til lenge før Trumps America first, før dagens regjeringer i Ungarn og Polen, før Erdogan og Putin. Myrderiene da Jugoslavia gikk i oppløsning, er antakelig den viktigste faktor etter 1945. 

Jeg vil i det følgende gå ut fra et historisk skille mellom to slags nasjonalisme. Dette skillet er lite synlig i dag, for demokratiske nasjonalstater er preget av gjensidig tilpasning mellom dem. Den store litteraturen om nasjonalisme inneholder temaer og perspektiver som det ikke er plass til å gå inn på her.

To moderne nasjonalismer 

Konservativ tenkning har etter Edmund Burke adoptert mottoet “forandre for å bevare”. Men hva skal bevares? Det hjelper lite å si at noe bør forandres i små skritt så lenge man ikke vet hva det bevaringsverdige er.

I sosiale sammenhenger er svaret kanskje opplagt. Tradisjoner skal bevares. De er verdifulle fordi de skaper identitet, mer presist kontinuitet over generasjoner. Identitet/kontinuitet må være et element i enhver definisjon av nasjonalitet. Konservativ tenkning gjør elementet sentralt: en nasjon består i kraft av bevarte tradisjoner. Ett eksempel holder for å vise at landområde og natur ikke kan inngå i definisjonen — jødene, en nasjon uten eget land i nesten to tusen år. 

Den andre nasjonalismen ble manifestert i to revolusjoner, den amerikanske og den franske. De avviste den dynastiske og den imperiale staten, og skapte ideen om en nasjonalstat basert på prinsipper, ikke tradisjoner. Noe paradoksalt, men konsekvensrikt ble prinsippene tenkt som universelt fornuftige.

Javel, men prinsipper alene kan ikke konstituere en nasjon.   

I Burkes refleksjoner over den franske revolusjon er tradisjonsorientering basis for avvisning av abstrakte prinsipper. Nå kan noen spørre om ikke de konservative hevder at tradisjoner er bevaringsverdige fordi de er tradisjoner, det mest abstrakte prinsipp av alle? Det er umulig å gi mening til nasjonalisme uten et prinsipp.

Javel, men prinsipper alene kan ikke konstituere en nasjon.   

Opphav i romantikken

Tradisjons-nasjonalismen ble til i romantikkens epoke. En opprinnelig estetisk bevegelse — Burke skrev også et estetisk verk — ble etter hvert politisk og konservativ i nasjonalromantikken.

Idéhistorisk blir all romantikk sett som  motpol til opplysningstid, som stiller alle tradisjoner for fornuftens domstol. Vekten på tradisjonelle særegenheter, som aldeles ikke må forsvares for en slik domstol, legger opp til et sentralt Brexit-tema: “We will make our own laws”. At Storbritannia ikke har en skreven grunnlov, viser sterk tradisjonsorientering.

Historien sørger for tvetydigheter. Basis for Napoleons armé var forsvar for en nasjonalistisk revolusjon. Hva så med datidens viktigste impuls til tysk nasjonalisme, Fichtes Reden an die deutsche Nation, holdt i Berlin under fransk okkupasjon i 1807/8?

Fichte var en tankens revolusjonær, som i likhet med Schiller og Hegel så revolusjonen som et stort fremskritt for menneskeheten. I 1793 var han ennå en erklært tilhenger av revolusjonen. Senere kom han til at den tyske nasjon var et bedre grunnlag for en fornuftig stat. Mens Napoleon så det slik at den prinsipielle fornuften snakker fransk, erklærte Fichte i Berlin at den snakker tysk.

Den store nasjon

Revolusjonen er også utgangspunkt for det moderne begrepet “reaksjonær”. Det handlet først om å gjenopprette det franske kongedømmet, og etter Napoleons fall ble det faktisk gjenopprettet. Dette regimet maktet ikke å skru tiden tilbake, men en sikker og varig republikk fikk Frankrike først i 1871.

Både rojalister og republikanere fremsto som de sanne forsvarere av la grande nation.

Både rojalister og republikanere fremsto som de sanne forsvarere av la grande nation. (Ifølge fransk Wikipedia et ironisk tysk uttrykk.) Stortysk nasjonalisme triumferte samme år. Mot slutten av århundret økte misnøyen i små nasjoner som var underlagt større. I Latin-Amerika var post-imperiale stater etablert tidlig på 1800-tallet, som er blitt kalt nasjonalismens århundre. Siden stormakter spiller hovedrollene, blir hensynsløs maktbruk stående som det dominerende, etter hvert enerådende. 

Krigsutbruddet i 1914 førte til makabre manifestasjoner av nasjonalisme. Intellektuelle i Frankrike og særlig i Tyskland leverte åndfulle legitimeringer av den livsviktige kampen for det gode og det sanne. Militarister viste til krigens rensende kraft, folkemasser var hensatt i hurrarop. Årene som fulgte gjorde slutt på folkelig krigsbegeistring. Den fantes ikke i 1939. Deretter kunne nasjonalsosialisme fremstilles som selve kjernen i nasjonalisme.

En rent prinsipiell nasjon?

Holder man religiøs misjonering utenom, blir Napoleons imperialisme den første ideologiske. Med en visjon om å utvide opplysningens makt skulle l’ancien regime knuses overalt, så et rasjonelt og enhetlig Europa kunne oppstå. Visjonen ble igjen aktuell 130 år etter Waterloo. Tysk-fransk forsoning ble basis for en union som står for opplysningens ideer. Som en ytterste konsekvens av prinsipp-nasjonalisme tenkes Europa som en nasjon. EU er åpenbart tjent med det. 

Menneskerettigheter gjelder alle. Ikke desto mindre var den første, rudimentære erklæringen uttrykk for nasjonsbygging i USA. I The Declaration of Independence handler det om et forord. Poenget er at kongen har forspilt sin rett til å styre siden han har brutt “certain unalienable Rights” — så følger Jeffersons berømte formuleringer. Så til hovedsaken, en lang liste over kongens synder. Ikke alle kan i dag kalles menneskerettighetsbrudd, men Philadelphia erklærte at det var de. Den nye amerikanske nasjonen måtte hevde seg militært mot kolonimakten. Det ble et historisk forbilde.

Var verdenskrigene, oppgjøret mellom gamle stormakter, selve manifestasjonen av nasjonalisme i det 20. århundret?

Var verdenskrigene, oppgjøret mellom gamle stormakter, selve manifestasjonen av nasjonalisme i det 20. århundret? Det kan argumenteres for at kampen mot, og frigjøringen fra kolonimakt i Asia og Afrika, var en mer adekvat manifestasjon. For dette var en dobbel nasjonalisme, både egne tradisjoner og universelle prinsipper spilte inn. Den kalde krigen var lenge varm i flere av disse landene, noe som naturligvis kompliserte (korrumperte?) nasjonalismene.        

Når Theresa May sier “We will make our own laws”, tas det for gitt at disse lovene ikke bryter basic human rights. Disse rettighetene synes å ha vokst seg for store for nasjonalisme av noen art. Men de dukker opp der også.    

SPD-sjef Martin Schulz har nylig tatt til orde for “Europas forente stater”. Og tyske intellektuelle —  Sternberger, Habermas, Müller — har lansert “forfatningspatriotisme”. Uttrykket er misvisende, siden det handler om lojalitet til universelle prinsipper og til egen statsforfatning i den grad verdiene knesettes i den, dessuten om sivilsamfunnets   politiske engasjement. Det er forståelig at tyske filosofer vil distansere seg klart fra referanser til det etnisk-kulturelle. En fornuft belært av katastrofer postulerer at åpne diskusjoner kan utgjøre en kontinuitet som erstatter de gamle. For meg virker det usannsynlig at en slik idé vinner frem og bidrar til føderalisme i Europa.    

Nå som før handler EU primært om økonomi. Hva om kinesiske rikfolk slutter å kjøpe BMW?

Nå som før handler EU primært om økonomi. Hva om kinesiske rikfolk slutter å kjøpe BMW? Bayern står sterkere med Europas forente stater i ryggen. Dette må være det beste argumentet, følgelig er det lett å forstå at økonomer ser nasjonalismene som ufordragelige. Antakelig har EU-systemet innsett at det er uheldig å utfordre dem, men hvordan unngå det? USA er ikke en union av gamle nasjonalstater, men det er EU. 

Tradisjoner – for og imot og for 

Et etablert fellesskap er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig betingelse for reelt demokrati. Folk snakker politikk på basis av et fellesskap som finnes forut for og uavhengig av den politiske snakkingen. Jeg tror det er tradisjons-nasjonalismens sentrale innsikt: Det finnes en tilhørighet som ikke bunner i politisk enighet eller er rasjonelt begrunnet på annen måte.

Med velkjente unntak handler det da om fellesskapet mellom de som forstår hverandres morsmål. Det legger til rette for dybde også i hat og forakt.1800-tallet var ikke plaget av angst for lidenskap. Fedrelandskjærlighet var ordet. Det blir en mangfoldig kjærlighet, siden noen er mest knyttet til slekt og historie, andre til natur, kunst, eller til håp. Det er tradisjoner for alt. Frykten for politiske lidenskaper er kanskje den viktigste drivkraft i anti-nasjonalismen.   

Slikt fellesskap trenger strengt tatt ingen stat, men ingen statsform oppfyller betingelsen bedre enn nasjonalstaten. Den var rammen for utvikling av moderne demokratier. Det relativt liberale Habsburg-riket tålte ikke nederlaget i 1918 fordi det var undergravd av interne nasjonalismer.   

Tunge innvendinger finnes. Nasjonalstater har undertrykt egne minoriteter. Rasisme og anti-semittisme har fulgt nasjonalismene som skygger, sjåvinisme er en permanent fare. Derfor må god nasjonalisme være dobbel, med gjensidig tilpasning.

Aksept av fornuftig moralsk kritikk av tradisjon blir selv en tradisjon. Verken politisk eller økonomisk fornuft er dommer over alle tradisjoner.

Jeg tror tilpasningen kan antydes slik: Aksept av fornuftig moralsk kritikk av tradisjon blir selv en tradisjon. Verken politisk eller økonomisk fornuft er dommer over alle tradisjoner. En velfungerende nasjonalstat presiserer i praksis, ufullstendig og ufullkomment.

Hva med å omdanne nasjonalstaten til noe mer tidsmessig? Siden vi uansett trenger innvandring? Selvsagt er det mulig å ta avstand fra ideen uten å bevege seg inn i skyggene. De som hevder at det er umulig, mister etter hvert troverdighet. Så blir tilnærmet åpne grenser fremstilt som en slags moralsk plikt. Selv en liten nasjonalstat må da agere som et (opplyst) imperium, med hensyntagen til rikets ulike kulturer, noen av dem uten liberale tradisjoner. 

Rushdie-saken var en sjokkartet erfaring. I 1989 kunne forbud mot en roman fremstilles som en rimelig konsekvens av respekt for en annen kultur. Mange så det slik.         

En impuls fra opplysningen tilsier at hele verdi-sfæren må være forankret i prinsipper. Tradisjoner blir man likevel ikke kvitt. For ikke bare ytringsfrihet, også respekt for det hellige kan gis prinsipp-status. Hvilket har forrang? Det avgjøres av tradisjoner, så det blir tradisjon mot tradisjon. Rushdie-saken ble håndtert av nasjonalstater, ingen overdommer fantes og ingen finnes. Lengsel etter en slik dommer er nok også en drivkraft i anti-nasjonalismen. At norske muslimer ikke lenger krever bøker forbudt, kan ses som tegn på assimilering, tilvenning til nasjonalstatens tradisjoner.    

I dag er det klart nok at nasjonalisme må være basis for en fornuftig innvandringspolitikk. Man unngår å si det slik. 

Man føler jo straks at det ikke skal sies slik. Heldigvis kan det sies på en annen måte, så man spares for det ufordragelige ordet, som sant nok er et uklart begrep. Kravet om klarhet i alle politiske begreper kan ikke innfris, men noen er kompromissløst negative. Jeg tror ikke nasjonalisme hører hjemme i den kategorien. Anti-nasjonalismen er altfor klar. Den har utviklet en hypermoralsk tro på prinsipper. 

Nasjonalisme i Norge

Fordømmelsen gjelder noen andre. Vår hjemlige tradisjons-nasjonalisme står støtt og er mangfoldig, jeg nevner bare fire aspekter. Vi feirer nasjonaldagen ivrig, holder fast ved en romantisk ærefrykt for vill natur og setter pris på norske seire i konkurranseidrett. Det fjerde aspektet er det tyngste. Gjennom årtier har regjeringer tilpasset og oppdatert ideen om den store nasjon. Norge er et lite land, men en humanitær stormakt. Hva, ennå? Åja. Vi er fredsnasjonen. Den norske stat fremmer fred, demokrati og menneskerettigheter overalt hvor den setter inn sine ressurser, spesielt i Afrika. Verden stoler på oss.

Man kan smile av norsk stormannsgalskap, noen ganger fortvile over den. Men ikke fordømme den. Down to size or forever oversized — my country.   

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden