Fra papirutgaven

Den ukjente Robert Nozick

Minervasamtalen: Dag Herbjørnsrud i samtale med Minervas Torbjørn Røe Isaksen.

Minervasamtalen:  Dag Herbjørnsrud i samtale med Minervas Torbjørn Røe Isaksen.

Robert Nozicks ”Anarchy, State and Utopia” (ASU) må regnes som et umodent ungdomsverk, mener Dag Herbjørnsrud. Forfatteren, journalisten og idéhistorikeren viste i sin hovedfagsoppgave ”Leaving Liberterianism. Social Ties in Robert Nozick`s New Philosophy” en radikalt annerledes Nozick enn den vi oftest får presentert.

-Du peker på Nozicks intellektuelle utvikling fra sosialismen i ungdommen, via ASU til de mer reflekterende, men mindre kjente, bøkene de siste 25 årene av hans liv. I hvilken grad står Nozicks voksne arbeider i kontrast til det du kaller ”ungdomsverket” ASU?

Du trekker fram et interessant paradoks der: Robert Nozick begynte faktisk ikke som libertarianist, men som sosialist, nærmest kommunist. Som student meldte Nozick seg først inn i ungdomsavdelingen i Norman Thomas’ Socialist Party, og så grunnla han Student League for Industrial Democracy på Columbia College på slutten av 1950-tallet. Det var først utover på 1960-tallet, og som en mulig reaksjon på den dogmatiske sosialismen som ble populær med det nordmenn kaller “68-opprøret”, at Nozick vendt seg mot anarkistiske og libertarianske ideer. Det er viktig å kjenne til Nozicks grunnleggende sosialistiske eller “solidariske” utgangspunkt. For det første for å forstå det komplekse mennesket og filosoftenkeren Nozick. Og for det andre for å forstå hvorfor Nozick etter ASU aldri igjen kalte seg libertarianer, eller hvorfor han aldri igjen forsvarte ASU. Snarere skrev han senere at det verket “alle” nå kjenner og omtaler, var en hastig skrevet sammenkobling av tre ulike essays. ASU var debutverket til en 36-årige Noizck, et verk han i 1997 kalte “an accident”, som en reaksjon på filosofi-nestoren John Rawls hovedverk fra 1972. ASU er ikke representativ for Robert Nozicks filosofi, som totalt utgjør 2500 sider. Vi må huske på at ASU utgjør bare 15 prosent
av hans skrevne boksider.

-Så hva skrev den senere Nozick om ASU?

Nozick gjentok i tre filosofiverk på rad at han tok avstand fra den ekstreme liberalismen i debutboken. Første gang var i 1989, da han utga den undrende, personlige og sokratiske The Examined Life:
“The libertarian position I once propounded now seems to me seriously inadequate, in part because it did not fully knit the humane considerations and joint cooperative activities it left room for more closely into its fabric. It neglected the symbolic importance of an official political concern with issues or problems, as a way of marking their importance or urgency, and hence of expressing, intensifying, channelling, encouraging, and validating our private actions and concerns toward them.”

Betegnelsen  «inadequate », utilstrekkelig, går også igjen i hans neste bok, The Nature of Rationality (1993). Han skriver der:  «The political philosophy presented in Anarchy, State, and Utopia ignored the importance to us of joint and official serious symbolic statement and expression of our social ties and concern and hence (I have written) is inadequate ».   Jeg mener å finne at begrepet  «sosiale bånd » kan være et nøkkelbegrep for å forstå Nozicks 1980- og 1990-tallsfilosofi, for ikke å si den viktigste delen av hans filosofiske virke. Nozick la tydeligvis merke til at få — om noen — fikk med seg hans gjentatte forsøk på å komme seg vekk fra den ekstrem-liberalistiske båsen han ble plassert i fra 1974. I hans neste verk, Socratic Puzzles (1997), forklarer han for tredje gang at  «my views were mistaken… » Han innleder denne gang essaysamlingen med følgende reprimande til alle som fortsetter å kategorisere hans filosofi på grunn av ungdomsverket 23 år tidligere:  «It is disconcerting to be known primarily for an early work ». Og om dette tidlige verket skriver han i 1997:  «Anarchy, State, and Utopia was an accident. »

Det finnes altså ikke noe belegg for å knytte Nozick eksplisitt til libertarianismen i ASU av det han selv har skrevet siden 1974. Men noen marxister og libertarianere står sammen om håpet om at alt er ved det gamle ved å trekke fram et intervju en ung student, Julian Sanchez, skal ha hatt med Nozick noen måneder før han døde i januar 2002.  Slike intervjuer er dog ubrukelige i forsknings-sammenheng. I dette tilfellet blir troverdigheten ekstra liten ved at det publiseres i Laissez Faire Books av en skribent som på hjemmesiden sin så publiserer intervjuet under kategorien “Libertarian Jihad”.

Hadde Friheten hatt et intervju med Nozick, kunne de nok lett vridd det til at Nozick fremdeles var sosialist. Men mitt poeng er at både kommunister, sosialister, liberalere og libertarianere går i “70-tallsfellen” dersom de prøver å plassere den modne Nozick i “sin” – eller motpartens – ideologiske bås. Fra 1989 og den Den kalde krigens slutt bør Nozick heller forstås med utgangspunkt i den pragmatisk filosofien. Han ville nettopp vekk fra slike gamle kald krigs-fronter. Nozick argumenterte snarere for en mer dynamisk, anti-dogmatisk og vekselvirkende politisk filosofi.

-Hvordan kan man så karakterisere den senere Nozick? Er det en rød tråd?

Nozick kan karakteriseres først og fremst som en antidogmatiker, noe man vel å merke også kan si om ASU-boka. Antidogmatismen kan stå som en grunnleggende rød tråd i hans virke. Paradoksalt nok synes jeg både liberalister og sosialister viser en påfallende dogmatisk forståelse av ham – som enten “sin” eller “de andres”. Men Nozicks filosofiske virke – fra slutten av 1950-tallet til hans død i 2002 – er ikke enten-eller, mer både-og. Allerede i hans største verk, 700 sidersboka Philosophical Explanations (1981), begynner Nozick sin metodologiske vending.

Han går vekk fra den stringente og instrumentelle metodologi som preget ASU, og han vender seg over mot en mindre  «coercive » filosofi som er mer preget av metafysikk enn av hardslående påstander. Betegnende nok avsluttes boka slik:  «We can envision a humanistic philosophy… leading us to understand and to respond to value and meaning — to experience them and attain them anew ».

I The Examined Life. Philosophical Meditations (1989) presenterer han så en sosio-politisk filosofi som passer overens med hans nye metodologiske metafysikk. For det første argumenterer han for det moralske behovet vi mennesker har for å leve i en stat, altså det motsatte av hva han sto for i ASU:   “There are some things we choose to do together through government in solemn marking of our human solidarity, served by the fact that we do them together in this official fashion and often also by the content of the action itself.” Nozick understreker at mennesket som zoon politikon også får vist   «social solidarity and humane concern for others ». Både individet og de interpersonelle sosiale bånd styrkes slik av samfunnsdeltagelsen. I tillegg åpner Nozick i 1989 for en nærmest autoritær underkastelse overfor de som har den legitime makt i et samfunn. Han mener  «that those commanded feel obligated therefore to obey ». Og han åpner for en svært streng moralsk dom
over de som ikke føler noe særlig for å være samfunnsbevisste:   «These others should feel — they would be better human beings if they felt — ties of solidarity and concern for fellow citizens (and for fellow human beings, perhaps also for fellow living things), although they do have a right not to feel this. » Og hvis noen borgere er så  «inhumane » at de ikke vil være solidariske med andre, så får andre snakke på vegne av dem. Som vi ser, er det ikke individets rettigheter som nå er det viktigste for Nozick, men snarere samfunnets og fellesskapets beste.

Nozick argumenterer i praksis også for en velferdsstat. Han vil tvinge skattelegging også på dem som er usolidariske:  «That a fig leaf was created to cover the shame of their unconcern does not mean they do not  have to help pay for it. » Han vil utvikle et system som gjør at man ikke kan videreføre større verdier til ukjente enn man selv har tjent. Slik håper Nozick å stanse akkumuleringen av rikdommer i velstående familier — et ikke akkurat liberalistisk standpunkt. Han skriver rett ut at barn født til rikdom ville hatt det bedre uten de nedarvede pengene, slik at familien kunne brukt tiden på å utvikle sosiale bånd isteden.

Dette kan virke som nærmest det motsatte av Nozicks ekstrem-liberalistiske standpunkt i 1974, noe det til en viss grad også er. Men ikke i den forstand at de bør leses som sosialistiske teser. Det motsatte av ekstrem liberalisme er nemlig ikke ekstrem kommunitarianisme eller kommunisme, men snarere ikke-ekstremisme. Eller som Nozick selv skrev i 1989:  «… it is not quite positions I wish to present here ». Tittelen på hovedessayet i The Examined Life er da også  «The Zigzag of Politics ». Nozick søker seg til demokratiets grunnprinsipper, nemlig det jevnlige maktskifte. Han skriver eksplisitt at han istedenfor å foretrekke én enkelt ideologi — som for eksempel liberalisme, kommunitarianisme eller sosialisme (kan vi tilføye) — nå snarere anbefaler majoritetens frie, skiftende alternering mellom de ulike
alternativene:  «I’ll vote for the zigzag every time. »

Årsaken til dette pragmatiske majoritetssynet kan vi igjen forstå i lys av hans  «nye » syn på samfunnet. I 1993 følger Nozick opp på en ny måte i den vanskeligere tilgjengelige The Nature of Rationality. Han lanserer her begrepet “social ties” for å vise hvor sosiale bånd er for samfunnet. Nozick mener vår rasjonalitet har utviklet seg  «in tandem » med andres ditto. Slik utvikler han en forståelse for hva vi kanskje kan kalle en  «sosial rasjonalitet ». Nærmere bestemt så tar Nozick i bruk denne nyvundne sosiale rasjonaliteten i omtalen i The Nature of Rationality av  «Fangens dilemma »-problematikken. Siden han allerede har inkludert symbolsk nytte i sin rasjonalitetsformel, får han koblet sammen menneskets samarbeidsbehov  med symbolikken på denne måten:  «Because he gives great utility to being a cooperative person, in a particular Prisoner’s Dilemma situation he performs the dominated act that symbolizes this. » Slik ender Nozick opp med en helt ny løsning på  «Fangens dilemma »: Jeg velger den samarbeidende løsningen, ikke det som i utgangspunktet bare tjener meg selv. Vi kan her altså bemerke hvordan subjektet ikke er individet, men samfunnet. Nozick omtaler mennesket som et sosialt eller politisk vesen, et zoon politikon, avhengig av andre:  «We are part of the natural world, designed to work in tandem with other parts and facts, dependent upon them. »

-Hvorfor er ikke disse arbeidene mer kjente?

For det første fordi tilhengere av ulike politiske ideologier fremdeles sterkt kjemper for sine kjepphester fra Den kalde krigens dager, til tross for “ideologienes død” og til tross for et helt nytt verdensbilde. Dette skaper intellektuell stagnasjon og lite vilje til nytenkning. I tillegg spiller det nok i Norge inn at det er en utbredt skepsis til “det amerikanske” generelt og dets filosofi mer spesielt. Latskap, uvitenhet og fordommer har nok sitt å si. De senere bøkene er langt vanskeligere å lese, langt dypere enn den populære ASU-boka fra 1974. Men Nozick har nok beskrevet situasjonen best i boken fra 1989: “Other people in conversation often want me to continue to maintain that young man’s  «libertarian » position, even though they themselves reject it and probably would prefer that no one had ever maintained it at all. In part, this may be due to people’s psychological economy — I speak of my own here too. Once having pigeonholed people and figured out what they are saying, we do not welcome new information that would require us to re-understand and reclassify them, and we resent their forcing us to devote fresh energy  to this when we have expended more than enough in their direction already”

-Kan en grunn til forskjellene i oppfatning være at ASU er et utpreget politisk filosofarbeid, mens de senere bøkene snarere handler om etikk og metafysikk?

I tilfelle bunner dette i en grunnleggende misforståelse. Professor Raino Malnes og Knut Midgard påpeker jo i sin lærebok i politisk filosofi, antagelig den eneste boken i Norge som har fått med seg Nozicks utvikling, hvordan Nozick etter 1989 nettopp tar opp politiske spørsmål, slik vi så over: “Ironisk nok er det Robert Nozick som har gitt den kanskje klareste formulering av denne oppfatning [ «at lover og institusjoner bør innrettes på grunn av sosialt og historisk forankrede normer »].

Femten år etter utgivelsen av ASU tar han igjen politiske spørsmål opp til filosofisk behandling, og denne gang med et helt annet resultat.” Han tar altså fremdeles opp politiske spørsmål, men kanskje på en annen måte. Nozick var alltid i bevegelse, på vei mot nye steder. Problemet oppstår derfor når folk bruker forståelsesmodellen fra ASU også på hans senere bøker. Da virker jo alt merkelig og nytt. Men det blir like feil som å si at ASU er uforståelig og ubrukelig fordi den ikke passer inn med den modne filosofien han produserte etterpå, det som utgjør 80 prosent av hans skrevne tekster. Hvis man antar at Nozicks argumenter i ASU har verdi i seg selv som gode argumenter, er det da spesielt viktig at mannen selv reviderte sine meninger underveis? ASU-teksten står jo fremdeles, til evig tid. Den kan fremdeles brukes som Bibel for liberalister og som svartebok for sosialister.

Jeg synes ikke liberalister trenger å frykte at de mister sin “identitet” hvis de innrømmer og innser at Nozick utviklet seg til en annen på 1990-tallet. I 1993 var jeg på et foredrag Nozick holdt på Blindern. Alle nordmennene ville da snakke om det han hadde ment 20 år tidligere. Men selv sa han  at han var ferdig med det, han ville ikke engang snakke om ASU. Verden så jo helt annerledes ut i 1993, for ikke å si i dag, enn i 1974. Nozick ville videre.  Det synes jeg vi også burde. Vi bør ikke bruke fortidens debatter og modeller for å løse framtidens utfordringer.

-Hvorfor tror du en slik utvikling kom i hans tenkning?

Nozick endret seg med tiden. Og tiden endret seg med ham. Han hadde jo som prinsipp aldri å holde det samme foredraget to ganger, for ikke å si den samme boken. Nytenkning lå i hans natur. Det overraskende er derfor ikke at han endret seg, men at så få har fått det med seg, samt anerkjent det. Det overraskende ville snarere vært hvis han til sin død hadde forsvart det samme synet som i 1974.

-Nozick og Alasdair MacIntyre settes ofte opp som motpoler, representanter for den ekstreme liberalismen og kommunitarismen, men du peker også på likhetene mellom de to tenkerne…

Dette er nok også en delvis kunstig motsetning. Alisdair MacIntyre skrev nemlig en svært positiv anmeldelse av Nozicks Philosophical Explanations i New York Times allerede i 1981, samme år som han utga sitt gjennombruddsverk After Virtue. Og i 1999 publiserte MacIntyre Dependent Rational Animal, som har flere slående fellestrekk med Nozicks The Nature of Rationality. Og i denne boken fra 1993 henviser da også Nozick til MacIntyre, for å underbygge sin argumentasjon. I 1999 påpekte også MacIntyre at han ville “korrigere seg selv”. Også John Gray  og John Rawls har   moderert sine standpunkter i løpet av 1990-tallet. I likhet med Nozick har de nærmet seg et mer pragmatisk gravitasjonssenter utenfor klare ideologiske båser. Disse gutta er riktignok åndsgiganter, men vi andre har nok også noe å lære av dem når det gjelder å tenke nye tanker.

-Blir Nozick en viktigere, eller mindre viktig, tenker når man ser på hele hans virke?

Jeg vil helt klart si at han blir viktigere som filosof, mer kompleks, langt mer interessant. Det ligger noe å hente i ham for alle. Med tanke på hele hans virke, er Nozick en filosof for det 21. århundre. Derfor er det så synd at så mange båssetter ham som en utdatert filosof fra det 20. århundre, mer spesifikt som en dogmatisk 70-tallsfilosof. En slik vrangtolkning er å gjøre både ham og oss alle en bjørnetjeneste.

-Hvis pragmatisk filosofi, anti — isme, er det som forener oss etter murens fall, er det da ønskelig med klarere politiske fronter, slik for eksempel filosof Lars Fr. H. Svendsen etterlyste i siste MINERVA?

Det er noe vanskelig å svare på for meg, siden jeg er politisk uavhengig. Jeg ønsker ikke tilhøre noen politisk ideologi, jeg identifiserer meg verken med høyre- eller venstresiden. Men sett fra sidelinjen er det nok mer underholdende med klare fronter: Slik sett var de politiske diskusjonene morsommere på 1970- og 1980-tallet enn i dag. Men vi lever jo ikke av brød og sirkus alene.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Minerva nr 2, 2005

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden