Politikk

Den (u)mulige debatten?

EUROPA: I Tyskland har endelig spørsmål om innvandring og integrering blitt satt på dagsorden. I Norge er vi fortsatt hemmet av politisk korrekthet og feighet. Samtidig vokser nye generasjoner opp til å tro at staten skal forsørge dem.

EUROPA: I Tyskland har endelig spørsmål om innvandring og integrering blitt satt på dagsorden. I Norge er vi fortsatt hemmet av politisk korrekthet og feighet. Samtidig vokser nye generasjoner opp til å tro at staten skal forsørge dem.

Den tyske president Christian Wulff (CDU) hevdet i sin tale på Enhetsdagen 3. oktober i fjor at islam hører hjemme i Tyskland på lik linje med kristendom og jødedom. Reaksjonene på hans tale var svært blandet — også innad i regjeringen. Innenriksminister Hans-Peter Friedrich (CSU) sa at det ikke finnes noe historisk dekning for å hevde at islam hører hjemme i landet. Justisminister Sabine Leutheusser-Schnarrenberger (FDP) og forsvarsminister Wolfgang Schäuble (CDU) parerte med at islam naturligvis hører hjemme i Tyskland (1).  Uenigheten og ordskiftet viser et Tyskland som er i ferd med å våge en debatt rundt landets integreringsproblemer og utfordringer i forhold til sin store minoritetsbefolkning.

Å i det hele tatt problematisere områder som integrering, var inntil nylig uhørt i Tyskland. Det river i tyskernes ryggmarg dersom man problematiserer og kritiserer grupper av utenlandsk herkomst. Årene 1933-1945 kaster fremdeles store skygger over tysk politikk.

Tyskland avskaffer seg selv

Thilo Sarrazin sendte sjokkbølger inn i det politiske ordskiftet med sin bok ”Deutschland schafft sich selbst ab” (2)  — Tyskland avskaffer seg selv — som ble lansert i august 2010. Sosialdemokraten og økonomen Sarrazin satt i styret for Bundesbank og hadde bakgrunn som mangeårig finanssenator i Berlin. Han våget teser som fullstendig paralyserte den rådende konsensus. Sarrazins hovedbudskap er at Tyskland avskaffer seg selv ved at landet totalt sett blir mindre intelligent — intelligente, høyt utdannede mennesker får få, om noen, barn, mens en mindre intelligent befolkningsdel med lav utdannelse, yrkesdeltakelse og integrasjon, yngler seg stadig større.

Slutningen Sarrazin trekker, er at dette må ha noe med kultur eller religion å gjøre, og at islam er en fellesnevner for grupper som belaster fremfor beriker landet.

Sarrazin har aldri vært redd for å være kontroversiell. I et intervju med magasinet Lettre International i 2009 uttalte han: ”Gjennom høyere fødselsrate erobrer tyrkerne Tyskland på samme måte som kosovarene erobrer Kosovo (…) Integrasjon er noe man oppnår når man lar seg integrere. De som ikke gjør noe selv må jeg heller ikke anerkjenne. Jeg må ikke anerkjenne noen som lever av staten samtidig som de forakter den samme stat, som ikke sørger for fornuftig utdannelse til sine barn og som stadig vekk produserer nye hodeplaggjenter” (3).  Sarrazin trekker fram at migranter fra Øst-Europa, Vietnam, India og Kina presterer i langt høyere grad enn deres folketall skulle tilsi i både skole- og yrkesliv Tyskland. Eksempelvis fullfører i dag fem ganger så mange andre generasjons vietnamesere gymnasium som tredje generasjons tyrkere i Berlin. Slutningen Sarrazin trekker, er at dette må ha noe med kultur eller religion å gjøre, og at islam er en fellesnevner for grupper som belaster fremfor beriker landet.

Thilo Sarrazins uttalelser og lanseringen av boken førte selvsagt til en mediestorm— Sarrazin ble blant annet stemplet som rasist, nazist, gal og ødeleggende for integrering av et samlet pressekorps, regjeringsmedlemmer, Bundesbank, talspersoner for ulike etnisiteter, ledelsen i SPD m.fl. Aftenpostens Berlin-korrespondent, Torill Brekke, rapporterte at ”Sarrazins rabiate utsagn kan svekke tilliten i Europa (…) til Tyskland” (4).

Til tross for dette viste det seg at det tyske folk støttet ham i overveldende grad. Boken er en av etterkrigstidens opplagsvinnere i landet og har til nå solgt over 1.3 millioner eksemplarer. Bifallet fra befolkningen har ettertrykkelig vist at den politiske konsensus ikke var i kontakt med innbyggerne og deres bekymring for en stadig økende innvandrerbefolkning som lever på trygdeordninger. Etter en uunngåelig periode av fordømmelse fra media, kommentatorer og politiske kollegaer viser det seg at Sarrazins tallmateriale, analyser og teser har funnet gehør også blant tungvektere i tysk offentlighet.

Tidligere president i forbundet for tysk industri (BDI), Hans-Olaf Henkel, uttrykte i et offentlig brev publisert i Die Welt sin uforbeholdene støtte til Sarrazins teser (5).  SPD-topp og tidligere finansminister, Peer Steinbruck, mente at bortsett fra et par kapitler i Sarrazins bok — hvor han blant annet berører IQ knyttet opp mot etnisitet — var det vanskelig å bestride tallmaterial som ble presentert og de konklusjoner som ble trukket.

Daværende SPD-presidentkandidat og tidligere opposisjonsleder i DDR, Joachim Gauck, berømmet Sarrazin for at han i det hele tatt våget å tale den politiske korrekthet midt imot og påpeke at politikere er nødt til å beskjeftige seg med ubehagelige fakta som at migranter fra Tyrkia og araberlandene er særdeles dårlig integrert både i det tyske samfunn og yrkeslivet, samt at majoriteten av dem lever på trygd.

Den tyrkiske minoriteten

Den tyrkiske presidenten Recep Erdogans tale til tyrkisk-tyskere 28. februar bekreftet på sett og vis noe av det Sarrazin påpeker som problematisk rundt språk- og kulturkunnskap hos tyrkere i Tyskland. Erdogan fremholdt at det er viktig at tyrkisk-tyske barn først og fremst lærer seg tyrkisk språk og kultur og deretter tysk. Den tyrkiske presidenten sa videre at assimilering er en forbrytelse mot menneskeheten, men oppfordret samtidig den tyrkiske minoritet til også å la seg integrere i det tyske samfunn. Erdogans uttalelser i forhold til språk ble meget dårlig mottatt av allmennheten og stadfester det Sarazzin påpeker, nemlig at andre og tredje generasjons tyrkere i Tyskland ikke kan eller vil lære seg tilstrekkelig tysk.

Mange barn er innstilt på at penger til livsopphold kommer fra sosialkontoret. De tror virkelig at de selv også skal få det slik. De ser rett og slett ikke poenget i skolegang.

Tallene på Berlins skoler er også nedslående. Over halvparten av elever med tyrkisk bakgrunn forlater skolen uten vitnemål. Borgermester i Berlins immigrasjonsbydel, Neukölln, Heinz Buschkowsky (SPD), registrerer at barna reproduserer foreldres holdninger og innstilling i forhold til jobb og utdanning. På enkelte skoler i bydelen kommer over 90 prosent av elevmassen fra arabisk/tyrkiske hjem hvor begge foreldrene lever på trygd.   Mange barn er innstilt på at penger til livsopphold kommer fra sosialkontoret. De tror virkelig at de selv også skal få det slik. De ser rett og slett ikke poenget i skolegang, hevdet borgermesteren i et intervju til TV-kanalen RBB.

Støtte til Sarrazin

Tysklands mest populære politiker, tidligere forsvarsminister, finansminister og forbundskansler, 92-åringen Helmut Schmidt (SPD), mener at Sarrazin har rett i mye av det han hevder og at diskusjonen som er oppstått i kjølvannet av boken har vært tvingende nødvendig for landet. Schmidt har lenge påpekt at Tyskland beveger seg i feil retning og hevdet i 2004 at ”Multikulturalisme er en illusjon laget av intellektuelle”. Han har flere ganger påpekt at all skjønnmaling om multikulti ikke har hjulpet noe som helst på integrering. Som Sarrazin hevder Schmidt at man ikke kan se bort fra at det er en vesentlig del av Tysklands minoritetsbefolkning som verken kan eller vil integrere seg i det tyske samfunnet. Schmidt presiserer at dette ikke har noe med gener eller hudfarge å gjøre, men at det dreier seg om til dels uforenelige kulturer, verdier og tankesett.

Forbundskansler Angela Merkel (CDU) har også skjerpet uttalelsene vedrørende integrering- og trygdeproblemer i Tyskland. I en tale til ungdomspartiet i oktober 2010 hevdet Merkel at det mulitikulturelle samfunn er totalt feilslått. Også leder for søsterpartiet CSU og Bayerns delstatsminister, Horst Seehofer, erklærte samme måned multikulturalismen død.

Debatt uten ”de onde”

Det spesielle med Tyskland er at landet mangler et populistisk fløyparti på høyresiden. Mens debatt og problematisering av integrering og innvandring raskt utvikler seg til skyttergravskrig i Norge, hvor innvandringskritiske utsagn blir stemplet som mørkebrun/rasistisk Frp-politikk, er det intet parti i Tyskland som har samme posisjon. Det ble høsten 2010 forespeilet at Sarrazin skulle bryte med SPD og forme et radikalt fløyparti, men Sarrazin selv uttalte at han vil ta med seg partiboken i graven. Sarrazin advarer mot at integrasjonsproblematikken skal bli et tema for ekstremitetspartier med lettvinte, kortsiktige løsninger og etterlyser heller en åpen debatt innad i de store partiene rundt disse vanskelige temaene. Etter en periode med fordømming og til dels hets av Sarrazin blir nå debatten i Tyskland ført mellom sosialister, sosialdemokrater, konservative og liberale, og innad i de ulike grupperingene.

Floskler om at vi har mye å lære av minoritetsbefolkningen — at de som kommer til landet er ressurser per se, har spennende familieverdier og lager eksotisk mat — gjentas til det kjedsommelige.

I Norge svarer den til enhver tid regjerende part utspill og uttalelser om minoritetsbefolkningen med at man ikke må skjære alle over en kam og at eventuelle åpenbare problemer skal imøtekommes med utvalg, dialog, kunnskap og handlingskampanjer. Floskler om at vi har mye å lære av minoritetsbefolkningen — at de som kommer til landet er ressurser per se, har spennende familieverdier og lager eksotisk mat — gjentas til det kjedsommelige. Det er utvilsomt ofte tilfelle, men ordskiftet og løsingene på problemområdene kommer ikke videre. Ved at man kan lempe alle ubehagelige fakta og påstander over i den onde Frp-bingen, samt å innta ”alt går så mye bedre i Norge”-posisjonen, unngår man seriøs diskusjon og debatt rundt de åpenbare problemer også her til lands.

I kjølvannet av Brochmann-utvalgets rapport, som ble presentert denne uken, har media satt fokus på enkelte problemer. Men hvor er reaksjonene fra de folkevalgte? Det kan synes som om etablerte politikere, med media som ivrig budbringer, finner det mer interessant og formålstjenlig å dyrke intimitetstyranniet og følge enkeltmenneskets kamp mot UDI, UNE og Politi, noe som til tider ender i ren kampanjejournalistikk (6).

Toleranse er i praksis synonymt med likegyldighet i norsk integreringsdebatt. Dersom man våger å nevne et problemområde, blir det umiddelbart parert ved å trekke frem noen suksesshistorier fra gruppen det er snakk om. Det er vedkommende som påpeker fakta som opp oppfattes som problemet.

Tyskland har i løpet av et års tid kommet seg over kvikksanden hvor enhver som våger kritikk eller påpeker problemer blir druknet av rasismepåstander, politisk korrekthet og medias glansbildeverden.

Det virker som det beste er å gjøre det tyskerne gjorde i årevis: ingenting, og la trygdeordninger, sosialkontor og skolevesen fikse opp. På denne måten både svikter politikere og media grupper som har store problemer vedrørende integrering i dag, kumulerer problemene til neste generasjon og svikter sitt ansvar som forvalter og voktere av offentlige ressurser. Tyskland har i løpet av et års tid kommet seg over kvikksanden hvor enhver som våger kritikk eller påpeker problemer blir druknet av rasismepåstander, politisk korrekthet og medias glansbildeverden. Stryken i den tyske debatten er at blant annet Sarrazin, Schmidt, Steinbrück og Gauck leder an i ordskiftet. Disse er sosialdemokrater som alle deler en oppriktig bekymring for sosialstaten og landets fremtid.

Når pengene i kisten klinger…

Problemer som diskuteres åpent i Tyskland, finnes også i en rekke andre europeiske land, deriblant Norge. I frykt for fremmedhets og for å unngå negative stempler i media, leder våre fremste politikere an i leken om å holde problemene skjult.

Det kom nylig frem at over 85 000 barn, med økende andel fra innvandrerfamilier, lever under den norske definisjon av fattigdomsgrensen.

Det kom nylig frem at over 85 000 barn, med økende andel fra innvandrerfamilier, lever under den norske definisjon av fattigdomsgrensen. Fremfor å se på problemet dette er, både for samfunnet og for de barn som vokser opp i et miljø hvor innstillingen er at stat og kommune er stedet man får penger fra, velger den politiske ledelsen her til lands å foreslå det enkleste, men totalt kontraproduktive, nemlig å foreslå økning i ytelsene slik at disse menneskene forsvinner fra den ubehagelige statistikken.

Borgermesteren i Berlin-Neukölln kritiserte i 2009 Tysklands liberal-konservative regjering for å kvitte seg med ubehagelig statistikk på denne måten: ”Er målet å holde foreldre lavt utdannet og manifestere barnas sjanseløshet er det utvilsomt den beste metode (…) samfunnsmessig er det derimot ren kynisme”. Organisasjonen Deutsche Kinderhilfe (DKH) støttet ordførerens skrape kritikk: – Ordføreren har med forbilledlig klarhet beskrevet effektene av kontantoverføringer i Tyskland. Foreldrenes barnerelaterte ytelser kommer sjelden barna til gode. Kritikken gjelder ikke bare for ordninger som kontantstøtte og barnetrygd. Hele systemet bør evalueres. Det er på tide med en ærlig debatt om ekte hjelp til ressurssvake familier. En slik debatt stigmatiserer ikke, den er kun ment som hjelp til mennesker som sliter, uttalte Georg Ehrmann fra DKH.

Svaret på våre egne utfordringer må bli noe annet enn å øke sosiale ytelser.

I Tyskland har endelig immigrasjon, integrasjon, trygdeytelser, økende velferdsutgifter og hjelp til ressurssvake blitt satt på agendaen. Det er svært viktige områder å diskutere på tvers av ideologiske skillelinjer, uten illusjoner og med det mål for øye å opprettholde velfungerende velferdsstater. Svaret på våre egne utfordringer må bli noe annet enn å øke sosiale ytelser. Vi bruker allerede mer enn dobbelt så mye av BNP på diverse ytelser sammenliknet med OECDs gjennomsnitt. Slik vil det forbli frem til våre ansvarlige partier våger en oppriktig debatt om velferdsstatens iboende problem og hvor galt det går når store grupper ser ut til å leve godt i NAV-tilværelsen. Det er ikke farlig å konstantere fakta, det er ikke rasistisk, men det er ubehagelig og inntil videre svært politisk betent i vårt emosjonelle demokrati.

Erik S.  Idsøe er statsviter utdannet fra Universitetet i Bergen og Freie Universität Berlin

 


1: www.sueddeutsche.de/politik/krach-in -der-koalition-islam-gehoert-selbsverstaendlich-zu-deutschland-1.1067978

2: www.randomhouse.de/book/edition.jsp?ediedi=296641

3: www.drradio.de/dlef/sendungen/inerview_dlf/1046617/

4: www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3798479.ece

5: www.welt.de/deutschland/article4847894/Ich-unterstuetze-Sarrazin-ohne-Wenn-und-Aber.html

6: www.une.no/Aktuelt/Redegjorelser/Fatia-har-allerede-asyl-i-Italia/

Ingressfoto: CC Wikimedia Commons

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden