Kommentar

Den urbane #metoo-elitens hemmeligheter

Hadia Tajik i diskusjon med Torbjørn Røe Isaksen, Frithjof Jacobsen og Trine Eilertsen under Nordiske Mediedager i 2017.

Bilde: Nordiske Mediedager/Flickr, CC BY-SA 2.0

Giske-striden internt i Arbeiderpartiet handler ikke om by mot land. Men hva handler den om da?

Hvis man følger Giske-saken i mediene nå, kan man få inntrykk av at hun hadde rett likevel, NRK-journalisten som sa om Trond Giske at han var kommet «inn i varmen, milevis unna den urbane #metoo-eliten», under sistnevntes besøk til Surnadal Arbeiderparti i februar i fjor:

Giske kommer hjem som helt til Trøndelag. I Oslo-gryta, derimot, har tidligere DN-journalist Kristian Skard og Hadia Tajik invitert til fest. Dit kom blant annet journalistene som kokte suppe på en spiker i den første saken om dansevideoen på Vulkan, og dertil Marie Simonsen, Frithjof Jacobsen og Jette Christensen – hele #metoo-eliten, med andre ord.

Den store mediediskusjonen for tiden er ikke Giskes adferd, men hva som har vært agendaen hos mediene i Akersgata. Frontene er akkurat som man forventer. Kommentatorer som Marie Simonsen og Hege Ulstein står mot ulike former for motstrøms-medier og -stemmer, som Klassekampens Mari Skurdal, Skjalg Fjellheim i Nordlys og Norges uoffisielle mannsombud Kjetil Rolness.

Mediebildet er for enkelt. Motstanden mot Giske er vesentlig sterkere i Trøndelag Arbeiderparti enn man kan få inntrykk av: Giske fikk altså ingen verv, og det skyldes neppe bare Jonas Gahr Støres til tider vaklende autoritet internt i partiet. Hans allierte er høylytte, men mindre tallrike enn Giske selv kanskje trodde da han fortsatt håpet å velges inn på benkeforslag. Internt i partiet er frontene ikke på samme måte Oslo mot distrikt.

Det er likevel et uforløst spørsmål i denne saken: Det er hvorfor det er så stor motstand mot Giske blant sentrale tillitsvalgte i Arbeiderpartiet, og hvorfor rutinerte kommentatorer i Oslo-mediene så begjærlig griper fatt i videosnutter på Snap.

Historiene

Jeg tror det er mange som ikke forstår det, heller ikke i lys av de kritikkverdige forholdene i de varslene mot Giske som er kjent. Få vil nok gå så langt som Carl I. Hagen, som i fjor omtalte det hele som «bagateller», og kritiserte at man nå dømmer Giskes adferd for ti år siden etter nye normer. Samtidig er det nok en del menige Arbeiderparti-medlemmer som tenker at Giske nå snart må ha sonet sin straff, at ikke alle varslene er like alvorlige, og at det får være måte på hva man tillater seg for å prøve å ta mannen. Når det «bare» er varslene i media som er bakteppe, ser de i stedet det som skjer som maktkamp, der en urbanliberal fløy bruker #metoo for å presse ut rivaler.

Men de kjente varslene mot Giske er ikke hele bakteppet – i hvert fall ikke for den urbane #metoo-eliten.

Saken er nemlig at det kanskje i et par tiår har versert et stort antall historier om Trond Giske av samme type. Carl I. Hagen har helt rett i at normene har endret seg over tid, og Giske er ikke den eneste det finnes historier om. Men at historiene om Giske skiller seg ut ved sitt omfang, ble langt på vei bekreftet da Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets dramatiske pressekonferanse 2. januar i fjor erkjente at det har versert mange historier om den tidligere nestlederen.

Disse historiene startet ikke med #metoo. Det #metoo kanskje bidro med, her som i flere andre sammenhenger, er at flere har funnet et språk for forstå erfaringene de har hatt og historiene de har hørt.

For pressens del har det imidlertid stoppet der: Historiene kommer ikke i avisen, av presseetiske grunner: Dette er rykter. Det er ikke noe navn og bilde, ingen kontradiksjon, intet verifiserbart handlingsforløp. Hver for seg er det kanskje heller ikke så alvorlig. Men som et resultat av manglende omtale er analysen av hva historiene har hatt å si for maktkampen i Arbeiderpartiet, uteblitt.

Jeg har ingen formening om hvorvidt historiene er sanne, presise eller dekkende. Det er viktig å understreke dette, fordi den presseetiske barrieren mot å omtale dette har gått på spredning av rykter. Poenget for å forstå maktkampen i Arbeiderpartiet, er ikke hvorvidt historiene er korrekte; det er at de finnes – og at noen kjenner til dem, mens andre ikke kjenner til dem.

Frykten for statsminister Giske

Og spesielt godt kjent er de kanskje nettopp i de kretsene NRK-journalisten tenke på med begrepet «den urbane #metoo-eliten»: folk som har vært tett på det politiske miljøet i Oslo i lang tid, journalister og kommentatorer i VG, Dagbladet og Dagsavisen, og politikere fra flere partier. Derfor har denne gruppen lett for å se Giske-saken gjennom felles briller.

Aller best kjenner nok kvinner som har vært i Arbeiderpartiet de siste tiårene, disse historiene – både i Oslo, men også i stor grad i distriktene. I blant er de også en del av historien selv. Kløften i Arbeiderpartiet går i mindre grad mellom by og land, og i større grad mellom dem som ser et uakseptabelt adferdsmønster, og dem som ikke gjør det. Da spiller det en stor rolle hva slags historier man har hørt, og hva slags lit man fester til dem.

Nettopp fordi det er skrevet lite om dette utover Støres erkjennelse av at han kjente til slike historier, er historiene forblitt #metoo-elitens hemmelighet. For dem fremstår de offentlig kjente varslene ikke som noen flak av noen saker av ulik alvorlighetsgrad over mange år, men som noen små topper av et isfjell.

Det er ikke mulig å forstå maktkampen i Arbeiderpartiet hvis man ikke også forstår hvorfor så mange sentrale tillitsvalgte, og ikke minst sentralt tillitsvalgte kvinner, blant annet på grunn av disse historiene jobber for å hindre at Trond Giske skal bli leder i Arbeiderpartiet og en sannsynlig statsminister i landet.

Unnskyldninger, forklaringer og bortforklaringer

Disse historiene danner en forklaringsramme for å forstå reaksjonene i den urbane #metoo-eliten på de korte sekundene med dansing på Vulkan. Det er likevel ingen unnskyldning – ikke for pressen, som har en profesjonell jobb å gjøre, og ikke for Rødt-politikere i fagbevegelsen som er svogere til Anders Giæver heller. Det er og blir uryddig. VG beklaget da også klokelig nok egen dekning av denne runden av Giske-saken.

En som i mindre grad har vært opptatt av å beklage i det siste, er imidlertid Trond Giske. Da de første sakene sprakk før jul i 2017, kom en generell beklagelse for manglende rolleforståelse, og han beklaget noen av hendelsene som dannet grunnlag for varslene. Men mesteparten av tiden og energien har Giske brukt på å bestride varslene, og deretter å forsøke å få dem tatt opp til ny behandling.

For dem som ser varslene som topper av et isfjell, fremstår dette som dypt utilfredsstillende. De hadde ønsket seg at Giske tok et mer dyptgripende oppgjør med både en kultur og et adferdsmønster. Giske er sikkert en dyktig politiker. Men i fravær av et slikt oppgjør er det ikke mulig for Giske å bygge ny tillit hos denne gruppen. Og det er ikke mulig for ham å lede et parti inn i en tid som har helt andre forventninger til oppførsel mot kvinner som en del av sitt etos.

Og i Trøndelag Arbeiderparti er dette altså ikke en kamp mellom Oslo og distriktene. Da lokallaget fra Namsos lot være å reise seg til stående applaus for Giske i helgen, handlet det ikke om en distriktkommunes solidaritet med Oslo. Konflikten står i stedet dels mellom generasjoner, og dels mellom dem som ser spredte isflak og dem som ser et isfjell.

Hvis de som bare ser noen isflak, kanskje i en misforstått analyse av situasjonen som en maktkamp mellom Oslo og distriktene, skulle løfte Giske frem igjen, er risikoen stor for at de styrer skuta like inn i isfjellet de ikke ser, og fører partiet inn i en dyp tillitskrise.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden